Krevende å hindre selvmord i psykiatrien

Antallet selvmord i psykiatrien har økt. For sykepleierne er dette en stor utfordring, for hvordan skal man yte omsorg for noen som ikke har et ønske om å leve?

Publisert

Sykepleieforskning under press

I en ny rapport slaktes sykepleieforskninga på norske høgskoler. Universitetsforskninga er bedre stilt.

- Ved Universitetet i Tromsø (UiT) satses det på pasientnær sykepleieforskning. Sykepleiere utgjør den største gruppa av ansatte i helsesektoren, forteller førsteamanuensis i sykepleie Åshild Fause.

Likevel er forskninga innen sykepleie ikke tilfredsstillende, ifølge en rapport om norsk forskning utarbeidet av et internasjonalt panel på oppdrag fra Forskningsrådet.

Panelet sier det er stor bruk for sykepleieforskning, men at den i stor grad er sterkt preget av små forskningsmiljø og dårlige forskningsideer.

Sykepleierforskninga tilknyttet større miljø og universitetssykehus, slik som den ved UiT og UNN, får karakteren «utmerket».

Les mer: Mange sterke miljøer - kunne vært enda flere

Flere mennesker dør ved selvmord enn i trafikkulykker i Norge. Mens 208 mennesker omkom i trafikken i fjor, så tok 548 sitt eget liv.

I 2008 var antall selvmord i psykiatrien 78, mens i 2010 var det økt med 65 prosent til 129.

Statens helsetilsyn er usikker på om økningen skyldes bedre rutiner for rapportering eller om det faktisk er flere som tar sitt eget liv. Likevel er tallene foruroligende.

Sykepleiere i frontlinja

Og det er psykiatriske sykepleiere som daglig møter pasienter som ikke vil leve.

– Ønske om å dø og ta sitt eget liv er en ekstrem form for selvpåført lidelse. Man gjør seg selv til et objekt som skal tilintetgjøres.

– Kjernen i sykepleierens arbeid er å gi pleie og omsorg til mennesker som er syke og lider. Utfordringa blir: Hvordan kan sykepleieren hjelpe mennesker som ønsker å ta sitt liv? spør Anne- Grethe Talseth.

Hun er førsteamanuensis i helse- og omsorgsfag ved Universitetet i Tromsø, og har i ti år har forsket på dette feltet. I tillegg har hun selv har vært psykiatrisk sykepleier.

Å være tilstede

Talseth mener at det å forstå sykepleierens rolle i behandlingen av selvmordskandidater kan være med på å forebygge selvmord.

– Mine egne erfaringer tilsier at det ikke er tilstrekkelig å forstå pasienten på bakgrunn av teorier og modeller. I møte med en pasient som er i fare for å ta sitt liv blir sykepleierne utfordret også på å være tilstede for vedkommende, sier Talseth.

Ved å være tilstede og observere pasienten kan sykepleieren være i forkant med å tyde signalene og iverksette tiltak i tide.

Tabubelagt lidelse

Å hindre selvmord og selvmordsforsøk krever mye kunnskap av sykepleieren. Ikke minst kunnskap om seg selv.

– Vi vet at selvmord alltid har skjedd, og at det alltid har vært tabubelagt. Selv om verden har gått videre så er det fortsatt mye negativt som hefter ved selvmord, sier Talseth.

Det er en kulturell kontekst her som også påvirker sykepleierens syn på selvmord.

– Sykepleieren er nødt til å reflektere over sitt eget syn på selvmord, og hvordan dette kan påvirke hennes møte med selvmordspasienten. For å anerkjenne pasientens sykdom og lidelse må sykepleieren erkjenne at hun selv har et levd liv, sier Talseth.

- Hvis ikke sykepleieren er i stand å reflektere over sine egne holdninger og
fordommer når det gjelder selvmord, vil det få betydning for pasientens opphold på psykiatrisk avdeling.

Respekt, ikke aksept

Da er det kanskje ikke overraskende at det er de eldste sykepleierne, de med mest livserfaring, som best forholder seg til selvmordskandidatene. Og de aller fleste ønsker å ha mer tid til pasientene for å kunne ivareta deres behov.

– Daglig får sykepleieren store etiske og faglige utfordringer. Hun må respektere det faktum at pasienten ønsker å ta sitt liv. Det betyr selvfølgelig ikke at hun skal akseptere det. Men sykepleieren skal være åpen og nærværende for pasienten når vedkommende uttrykker tanker og følelser knyttet til ønsket om å dø, forklarer Talseth.

Sykepleieren skal være årvåken på jobb. Det er viktig at ingen pasienter dør på vakt. Men den årvåkenheten slipper aldri taket når man behandler folk som ønsker å dø, og kan lett bli belastende. Sykepleiere får uvurderlig erfaring hvis de får anledning til å sette ord på denne belastninga.

– Får de ikke snakket ut om dette, så forstår de heller ikke hvorfor de reagerer på pasientene slik de gjør. Og det er nødvendig for å kunne skape den viktige balansen mellom distanse og nærhet til den krevende pasienten, sier Talseth.