Naturen utfordrer økonomisk teori

Hvordan kan kunnskap om arters samspill i naturen gi nye hint til hvordan sentralbankene bør reagere på svingninger i økonomien? HiOA-professor Knut Lehre Seip mener han vet svaret.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

John B. Taylor

Professor i økonomi ved Stanford University, kjent for forskningsmessige bidrag innen det som er blitt kalt “ny-keynesianisme”, med nye modeller for studier av pris- og lønnsfastsettelse.

Formulerte i 1993 det som er kjent som Taylor-regelen, en enkel pengepolitisk handlingsregel tiltenkt sentralbanker. Ifølge regelen bør sentralbankrenten settes opp dersom inflasjonen i
dag er høyere enn ønsket og reduseres dersom den er lavere enn ønsket. I tillegg bør sentralbanken se på
presset i økonomien, uttrykt for eksempel ved en indikator
for produksjonsgap.  

Taylor var nær økonomisk rådgiver for presidentene Ford, Carter og i begge Bush-administrasjonene. Han er spådd en nært forestående tildeling av nobelprisen i økonomi.

Litteratur: Taylor, John B, (2007) Global Financial Warriors: The Untold Story of International Finance in the Post- 9/11 World, W.W. Norton.

Sammen med den amerikanske økonomiprofessoren Robert McNown fra University og Colorado har professor Knut Lehre Seip ved Høgskolen i Oslo og Akershus gått gjennom Den amerikanske sentralbanken og dens føderale pengepolitikk i perioden 1959-2008.

- Fra økologien kjenner vi godt til hvordan ulike arter i naturen varierer i utbredelse. Forekomst av byttedyr er for eksempel en nødvendig forutsetning for rovdyr, sier Seip.

Artene lever i samspill og likevekt. Og de har antenner som gjør det mulig for dem å tidlig tilpasse seg nye og endrede vilkår. Forskernes tilnærming til økonomi har vært den samme:

- Hvordan kan vi se behovet for rentetiltak, i regi av en sentralbank, på tidlige signaler innen typiske likevektsfaktorer som produksjon, arbeidsledighet og inflasjon? Dette mener vi nå å kunne gi et bedre svar på, sier Knut Lehre Seip.

Utfordrer rådende teori

McNown og Seip har sett på sammenhengen mellom den føderale rentepolitikken og noen sentrale indikatorer på forhold i amerikansk økonomi.

De to mener å ha funnet sammenhenger som ikke fanges opp av rådende økonomisk teori, slik den særlig er formulert av den innflytelsesrike økonomen John B. Taylor.

Med sin «Taylor-regel» fra 1993 har Taylor vært en viktig premissleverandør for pengepolitikk på begge sider av Atlanterhavet, ikke minst for den tidligere og høyt profilerte amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan.

Men også i miljøene innenfor trekanten Finansdepartementet, Norges Bank og Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, har Taylor sine tilhengere.

Feil å stramme inn

McNown og Seip mener å kunne påvise at Den amerikanske sentralbanken ved flere tilfeller i den aktuelle perioden valgte feil rentefastsettelse og at store økonomiske innstramninger i amerikanske økonomi dermed kunne vært unngått.

De sikter her blant annet til perioden under Greenspans forgjenger, Paul A. Volcker, som var sentralbanksjef under presidentene Jimmy Carter og Ronald Reagan.

Volcker brukte høye renter som våpen i kampen mot 1970-og 1980-tallets høye inflasjon, og har gått over i historien som den som vant den kampen og innledet «The Great Moderation».

«Taylor-regelen» baserer seg i stor grad på økonomiske temperaturtilstander og foreskriver rentetiltak i tråd med dette på et gitt tidspunkt, når økonomien er overopphetet eller, motsatt, understimulert.

Ved å trekke inn flere faktorer og se på data fra disse over lengre tid, kan bildet bli et annet og behovet for tiltak annerledes.

Nøkkelfaktorer i moderne økonomi

Studien McNown og Seip har gjort baserer seg på data tilbake til 1959. Det var da man i USA begynte å fremskaffe månedlige oversikter over blant annet produksjon, arbeidsledighet, inflasjon, nøkkelfaktorene i McNown og Seips analyse.

- Naturen har eksempler på tilpasninger det ikke lar seg gjøre å lage matematiske ligninger for. Vår tilnærming er at det forholder seg likt i økonomien, og at ren matematikk-basert pengepolitikk for å endre økonomiske forhold, dermed kan gi uheldige og unødvendige utslag, sier Seip.

Det er dermed to prinsipielle forskjeller mellom McNown/Seip og Taylors regel.

- Den ene er at behovet for renteendring hos oss beregnes ut fra bevegelsene i inflasjon, basert på prisindeksen, og utviklingen i arbeidsledighet, over en periode. Hos Taylor er grunnlaget hvordan tallene ser ut akkurat i dag.

- Det andre er at vår regel gir anbefalinger til statsbanken som en kompassretning. Skal renten økes, velger du én retning, én måte å gjøre det på. Skal renten settes ned, velger du en annen retning eller måte å gjøre det på. Retningen avhenger av hvor i det økonomiske landskapet du befinner deg, sier Seip. 

Ny forståelse, nye råd

Professor Knut Lehre Seip ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Jan Eriksen)
Professor Knut Lehre Seip ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Jan Eriksen)

Dermed blir også innholdet i de rådene som gis sentralbanken forskjellige.

- Litt inflasjon er jo greit, sånn to til fire prosent, slik vi mer og mindre har i Norge i dag. Høyere inflasjon, imidlertid, er ugreit. Da sier vår regel at statsbankene bør øke renten langsommere enn det Taylor-regelen tilsier.

- Er inflasjonen lav, men statsbankens rente høy, bør renten derimot settes mer aggressivt ned enn Taylor-regelen anbefaler, sier Seip.

Den «økologiske økonomimodellen» ser annerledes også på en faktor som arbeidsledighet.

- Vår regel sier at dersom arbeidsledigheten er høy, bør renten settes aggressivt ned, og raskere enn Taylor-modellen anbefaler.

- Er arbeidsledigheten lav, skal renten gå forsiktig opp og ned i takt med arbeidsledigheten, men langsommere enn Taylor-regelen anbefaler, sier Seip.

Kompletterer mer enn erstatter

Oljesjokk, dotcom-boble, og ikke minst hus- og eiendomsboblen i USA er eksempler på hendelser de siste ti-tyve årene som har skapt finanskriser av et omfang som også har fått følger for pengepolitikken.

- Vår regel er basert på faktisk politikk, slik den er ført i gode og onde tider, og det er sunt hvis pengepolitikken primært er grunnlagt på inflasjon og arbeidsledighet. Taylors er mer basert på teori.

- Hvilke regler som til slutt vil være best, kan bare fremtiden vise. Men akkurat nå, når statsbankenes rente ikke kan komme lenger ned, er det andre utfordringer enn noen av rentereglene kan svare på.

- Den neste forsvarslinjen mot dårlige tider ligger trolig i skattepolitikken. Så, hvordan finne den beste vei tilbake til gode tider med både penge- og skattepolitikk er økonomiens, og vår, neste utfordring, sier Seip.

Referanser:

[McNown & Seip, 2011; Seip & McNown:, 2007; 2012]

McNown & Seip: Periods and structural breaks in US economic history 1959-2007, Journal if of policy Modelling, Volume 33, Issue 2, March–April 2011, Pages 169–182.

Seip & McNown: Monetary policy and stability during six periods in US economic history: 1959-2008: a novel, nonlinear monetary policy rule, Journal of Policy Modelling, Available online 3 April 2012.

Seip & McNown: The timing and accuracy of leading and lagging business cycle indicators: A new approach, International Journal of Forecasting, Volume 23, Issue 2, April–June 2007, Pages 277–287.