Bygging av småkraftverk i elver gjør at fisken ikke alltid kan svømme der den vil.

I tillegg fører utbyggingen til at det blir mindre vannføring , altså mindre vann som strømmer gjennom rørledninger eller luker, mellom vanninntaket og kraftstasjonen i elvene.

Det betyr at fisken får mindre områder å gyte og vokse på.

For å legge forholdene så godt som mulig til rette for almenne interesser, som jo fisk er, stilles det krav til personer eller firmaer som ønsker konsesjon til å drive kraftproduksjon.

Et slikt krav går ut på å sette et minimum for vannmengden som til enhver tid skal renne i vassdraget, for eksempel ved å slippe vann forbi inntaket. Dette kalles minstevannføring.

– NVE ville finne ut om en minstevannføring på normalt nivå i et elveløp som er utbygd kan opprettholde en levedyktig bestand av stasjonær ørret, sier Birgitte M.W. Kjelsberg ved Norges vassdrags og energidirektorat (NVE)

– Dette er viktig kunnskap når vi behandler søknader om småkraftkonsesjoner.

Den nye studien fra fra Naturhistorisk Museum skal gi økt kunnskap til NVE som de kan bruke i sin konsesjonsbehandling.

Fire vassdrag plukket ut

Undersøkelsen ble i sin helhet gjennomført i 2013 i fire utbygde elvestrenger med krav om slipp av minstevannføring: Usma og Berdalselva i Møre og Romsdal, Stølsdalselva i Hordaland og Vågåna i Rogaland.

Målet var å finne ut av om pålagte minstevannføringer er nok til å opprettholde en levedyktig bestand av innlandsørret også etter utbygging av småkraftverk.

– Prosjektet hadde som arbeidshypotese at så lenge det er vann, god vannkvalitet og et egnet grunnlag, vil det være ørret på elvestrekninger med redusert vannføring, sier Kjelsberg.

– Funn av årsunger ville vise at det skjer gyting på høsten og at rogn og yngel overlever gjennom vinteren.

Til registrering og innsamling av fisk brukte forskerne et elektrisk fiskeapparat. Dette er en vanlig metode for å undersøke fiskebestanden i elver uten å ta livet av fisken.

Undersøkelsen ble gjennomført høsten 2013. Forskerne fanget bare ørret, og beregnet fisketettheten på ulike steder i hver av elvene.

Vellykket gyting

I Berdalselva, Stølsdalselva og Vågåna bestod bestanden av årsunger, altså de minste ørretungene, og flere årsklasser av eldre ørretunger.

Funn av årsunger viser at strekningene med minstevannføring har vellykket gyting, og tettheten av eldre ørretunger viser at de også overlever. Det ble også funnet gytefisk.

Minstevannføringer gjør det altså mulig å opprettholde levedyktige bestander av ørret på strekninger med minstevannføring, selv om et mindre vanndekket areal reduserer antall fisk elva kan produsere.

I Usma ble det ikke påvist årsunger, men tre årsklasser av eldre ørret. Gyting kan likevel ha funnet sted. Enten har egg ikke overlevd vintersesongen eller så kan yngel klart å unngå å bli fanget.

Usma hadde de største variasjonene mellom sommer- og vintervannføring.

Tørrlegging av gytearealer og at rogna fryser kan være et problem dersom vannføringen i gyteperioden er vesentlig høyere enn vannføringen om vinteren. Resultatene kan tyde på at gytestrekningene ble tørrlagt når kraftverket gikk over til å slippe vintervannføringen.

Vintervannføringen i Usma var imidlertid høy nok til at eldre ørretunger overlevde.

- NVE skal ivareta allmenne interesser i kraftutbyggingssaker. Vi ønsker derfor økt kunnskap om effekten av vannkraftutbygging på ulike arter. Samarbeid med gode forskningsmiljøer er derfor viktig, sier Kjelsberg.

Referanse:

Svein Jakob Saltveit og Henning Pavels: Småkraftverk: Tetthet og reproduksjon av ørret på utbygde strekninger med krav om minstevannføring. NVE 2014