Koalisjonsregjeringen består av partiet Lega Nord, tidligere kristendemokrater og av Berlusconis parti som i dag også samler høyrekonservative med røtter i etterkrigsfascismen.

Førsteamanuensis Elisabetta Cassina Wolff ved Høgskolen i Vestfold forsker på de historiske røttene til dagens italienske høyrepopulisme.

Særlig ser hun på fascismen som overlevde i Italia etter krigen i politisk form – et neofascistisk parti ble stiftet så tidlig som 1946 – og i kulturell form gjennom ulike ideologiske strømninger.

Demokratiske kontroll

I mesteparten av de siste 20 årene har en koalisjon av neoliberalister, konservative (tidligere neofascistiske) og innvandrerfiendtlige (tidligere separatistiske) politiske partier styrt Italia under streng kontroll fra både Italias president og Grunnloven.

– En lite demokratisk politisk kultur har farget denne koalisjonen, men så langt har alle de demokratiske institusjonene fungert bra, mener Wolff.

Den økonomiske krisen blir likevel bitrere for hver dag, arbeidsledigheten øker, intoleransen mot det flerkulturelle samfunnet sprer seg, ønsket om raske og enkle tiltak for “ro og orden” er til stede hos alle sosiale klasser.

– I denne situasjonen kan en politisk kultur forankret i rasistiske og antidemokratiske tankeretninger lett få en ny renessanse og utfordre det demokratiske systemet i større grad enn det som hittil har vært tilfelle, mener Wolff.

Fascismen levde videre

– I 1945 var nazismen blitt en politisk umulighet i Europa, forklarer Wolff.

– I Italia levde derimot fascismen videre. Den fikk legitimitet, den tilpasset seg det nye demokratiet, men tok samtidig vare på enkelte elementer av sitt gamle tankegods.

Det er nok å nevne ideen om fascismen som tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme, elitisme, nasjonalisme/patriotisme.

På samme tid forkastet man andre elementer som diktatur, antisemittisme og imperialisme, og bevegelsen ble et viktig redskap i myndighetenes kamp mot kommunismen og en viktig støttespiller for organisasjoner som CIA.

Julius Evola en nøkkelfigur

Wolff er spesielt opptatt av Giulio Cesare Andrea Evola (1898 – 1974), som stod sentralt i det neofascistiske miljøet helt fram til 1970-tallet.

Evola var opprinnelig en marginalisert figur som representerte en reaksjonær holdning mot moderniteten og idealene fra den franske revolusjonen.

– Han ble først kjent i fascistiske kretser da han på slutten av 1930-årene forsvarte en form for åndelig eller kulturell rasisme som skulle ta avstand fra den tyske biologiske rasismen, forklarer Wolff.

– Derfra ble Evola en viktig inspirasjonskilde for Benito Mussolini.

Etter krigen oppnådde Evola en usedvanlig popularitet blant den yngste generasjonen av neofascister og kom til å lede den høyreradikale fløyen innenfor bevegelsen, riktignok fra rullestolen, der han satt etter å ha blitt skadet under krigen.

– Med sin blanding av mystikk, esoterisme, tro på tradisjonelle verdier, motstand mot både amerikanisme og kommunisme, beundring for de unge tyske soldatenes “kamp mot den moderne verden” i de siste dager før fallet av nazismen, fascinerte han flere som var villige til å tolke fascismen som en reaksjon mot moderniteten, forklarer Wolff videre.

Mange grunner til å studere Evola

Wolff mener det er flere grunner til at det er relevant å se nærmere på Evolas plass og rolle i den italienske politiske kulturen i perioden 1934–1974.

– Evola var blant de som formidlet rasistiske teorier i et Italia som i utgangspunktet ikke var rasistisk. Argumentene som brukes mot ikke-vestlige innvandrere i dag ligner Evolas antisemittiske argumenter, som var baserte på en “kulturell” forskjell mellom ariere og jøder.

– Han stod for en tolkning av fascisme som høyreradikal bevegelse og kulturell revolusjon mot moderniteten, altså imot demokrati, liberalisme, egalitarisme, men også imot både kapitalisme og kommunisme, globalisering og amerikanisme.

En nylig utgitt bok stiller spørsmålet om Evolas filosofi er egnet til å forstå “No-global”-bevegelsen i våre dager.

– Han var en inspirasjonskilde for unge italienere som i enkelte tilfeller valgte å bruke terror mot den italienske republikken i 1970-årene. Å studere den ideologiske bakgrunnen for høyreterrorismen i Italia kan være relevant siden vi lever i en verden truet av politisk og religiøs fanatisme etter 11. september.

– Han hadde stor innflytelse i det neofascistiske partiet frem til sin død, og han dyrket unge neofascister. En av dem sitter nå som ordfører i Roma: Gianni Alemanno er ikke bare oppvokst i det høyreradikale miljøet, men er også gift med datteren til en av de mest profilerte blant Evolas disipler, sier Wolff.

– Evola er fortsatt den mest leste forfatter blant høyreradikale intellektuelle. I Italia er han mer lest enn selve Mussolini. Bøkene hans kommer i stadig nye opplag og de oversettes til stadig nye språk.

– Han er blitt en inspirasjonskilde for neonazister eller neofascister i Øst-Europa og Russland, hvor vi ser i dag en vekst av høyreradikale partier.

Nye partier på høyresiden

Siden Evolas død er det skjedd mye i italiensk politikk. Det neofascistiske partiet reviderte sine standpunkter og orienterte seg mot en mer tradisjonell konservativ politikk frem til alliansen i 1990-årene med det markedsliberale partiet ledet av Berlusconi.

– Samtidig vokste det fram nye partier på høyresiden, som Lega Nord, fortsetter Wolff.

– Her ser vi mange likhetstrekk med den historiske fascismen, som understrekingen av det nasjonale italienske, frykten for og hatet mot det fremmede – ikke jøder lenger, men innvandrere. Samtidig gir Berlusconi grunn til bekymring på grunn av lederstilen og hans personlige konflikt med rettsvesenet.

I dag strever man fortsatt med å enes om en helhetlig definisjon for enkelte politiske fenomener som for eksempel sentrum-høyre koalisjonen i Italia. Debatten er preget av et spenningsforhold blant ulike begrep som høyrepopulisme, høyreekstremisme, neofascisme, markedsliberalisme.

Historikeren Wolff mener at spesielt med hensyn til Italia vil et blikk mot fortiden bidra til bedre å forstå kompleksiteten av nåtiden.