De uakseptable ytringene

- En god demokratisk debatt er avhengig av at vi tåler kritikk av våre ytringer, overbevisninger og kultur, sier norsk filosof.  Men debatten må også være inkluderende, og ikke føres på majoritetens premisser alene.

Det skal være lov å mene det man vil i et demokrati, men ifølge Jonas Jakobsen er løgner som gift i den demokratiske debatten. (Illustrasjon: Colourbox.no)
Det skal være lov å mene det man vil i et demokrati, men ifølge Jonas Jakobsen er løgner som gift i den demokratiske debatten. (Illustrasjon: Colourbox.no)

Det svarer filosofistipendiat Jonas Jakobsen når vi spør om hva som er akseptable ytringer i et demokratisk samfunn.

– Men når vi hører gjentatte ganger at de fleste terrorister er muslimer, så skader det rasjonaliteten i debatten, fordi det er en direkte løgn. Løgn er som gift i en demokratisk debatt.

– Det tvinger motdebattanten til å komme med korrekser til sannhetsgehalten i ytringen, i stedet for motargumenter, forteller Jakobsen.

Han skriver for tiden en avhandling om religionens rolle i moderne, demokratiske samfunn i tilknytning til forskergruppa «Demokrati, rettferdighet og pluralisme» ved Universitetet i Tromsø.

Kritikk og knebling

Den offentlige debatten i Norge har etter 22. juli handlet mye om hvilke ytringer og krenkelser vi skal tillate og tolerere. Først kom anmodninger om en mer avmålt islam-kritikk. Så kom beskyldninger om knebling av ytringsfriheten.

Grunnen til at akkurat islam har vært en viktig del av denne debatten er at terroristen var motivert av frykten for at islam på sikt ville ødelegge det norske samfunnet.

Men også før 22. juli har islam vært en het potet: Hvorfor har akkurat denne religionen blitt et så betent tema i den offentlige debatten?

– Hendelser som 11. september, karikaturstriden og mordet på Theo van Gogh har bidratt til Vestens frykt for islam, men også til muslimers irritasjon over å bli identifisert med terrorisme og anti-demokratiske holdninger.

– Denne gjensidige mistenksomheten har både anti-muslimske og anti-vestlige krefter utnyttet for å skape økt polarisering.

– Samtidig utfordrer islamdebatten vår forståelse av sekularisme, og vår måte å forholde oss til nye religiøse krav på, påpeker Jakobsen.

Sekularisme er skillet mellom stat og religion, og ifølge Jakobsen er denne adskillelsen en bærebjelke i ethvert demokrati.

Hvis statens lover var forankret i en bestemt religion, ville vi ikke ha religionsfrihet eller frihet fra religion.

– Men spørsmålet er om vi kan ha et sekulært samfunn samtidig som vi inkluderer de sterkt troende i det offentlige og politiske liv. I motsetning til en del religiøse og anti-religiøse debattanter, mener jeg ikke at dette er umulig. Men det er heller ikke uproblematisk.

En global minoritet

Debatten om ytringsfrihet og religion er ikke ny. Den var heller ikke ny da karikaturtegninger av Muhammed satte sinnene i kok for noen år siden. Og den har ikke bare pågått i nettfora.

I det siste har også den filosofiske debatten i økende grad dreid seg mot flerkultur, og møtet mellom islamske og sekulære prinsipper.

Jonas Jakobsen mener at vesteuropeiske land i de siste årene er blitt overrumplet av det faktum at deres forhold til religion ikke er vanlig i global sammenheng.

– Den anerkjente tyske filosofen Jürgen Habermas mener i dag at sekulariseringstesen, altså antagelsen om at religion forsvinner når et samfunn moderniseres, er et særegent europeisk fenomen.

– Resten av verden, inklusiv USA, opplever en religiøs revitalisering. Sekulære europeere er en global minoritet, sier Jakobsen.

Krenkelser

Hvordan vi skal forholde oss til økende religiøs tilstedeværelse i den demokratiske debatten? Er det i god demokratisk ånd å krenke andres religiøse følelser?

– Også kulturelle og religiøse minoriteter skal kunne kritiseres. Kritikk vil før eller senere føre til at noen føler seg krenket. Men hvis alle som føler seg krenket skal bli tatt hensyn til så får vi et problem:

Hvordan kan vi måle krenkelser mot hverandre? Er det den som er mest krenket som har rett?

– Samtidig mener jeg at det blir feil å si at ytringsfriheten er truet hvis man tar hensyn til den man snakker med, eller om. Det er ikke hva vi sier som blir begrenset av et slikt hensyn, men hvordan vi sier det.

– Det er for eksempel helt uproblematisk å kritisere bestemte fortolkninger av islam uten å bruke hatefulle ytringer om islams «sanne vesen». Dårlig islam-kritikk ser ikke hvor mange forskjellige typer islam det er.

Demokrati er mer enn debatt

Å komme med argumenter som mistenkeliggjør samfunnsgrupper er ikke en særlig god måte å føre en demokratisk debatt på.

– Her mener blant annet filosofen Axel Honneth at det kreves en atmosfære av solidaritet for å få et demokrati til å fungere. Religiøse grupper kan kanskje ikke kreve juridisk beskyttelse av religiøse følelser, men de kan påpeke asymmetri i det offentlige rom.

– Et eksempel er ensidig negative fremstillinger i mediene, som forringer deres mulighet for å bidra positivt til samfunnet.

Kritikere av islam, flerkultur og muslimer har ofte en aggressiv tone, og ifølge Jonas Jakobsen forsvarer mange denne tonen ved å si at alt er tillat verbalt, så lenge man ikke utfører voldelige handlinger.

– Men ord er også handlinger, og vi ser at unyanserte generaliseringer endrer stemninger i den sosiale virkeligheten.

Han sier de bidrar til å skape frykt og avsky for blant annet muslimer, og at vi i et demokrati derfor må stille krav til graden av negativ stigmatisering av bestemte grupper i samfunnet, særlig hvis denne gruppen er en minoritet.

– Nådeløs kritikk er heller ikke et godt verktøy om du ønsker å forandre noe ved en kultur som du mener er kritikkverdig. «Den som vil hjelpe et annet menneske, må først forstå det den andre forstår» sa den danske filosofen Søren Kierkegaard.

– Det betyr at man må forstå hvorfor noen verdsetter sin egen religion eller kulturpraksis, hvis man vil forandre dem i en kritisk dialog. Ellers taler man for døve ører.

– Det Kierkegaard glemte å tilføye er at man selv kan bli forandret i en slik dialog.

Powered by Labrador CMS
Powered by Labrador CMS