Ikke lett å forske på nettdebatten

Etter 22. juli endret nettdebatten seg. Men å finne ut av hvordan og hvorfor var ikke bare enkelt for medieforskerne.

Publisert
Debatten om nettdebatten ble intensivert etter 22. juli. (Foto: Colourbox)
Debatten om nettdebatten ble intensivert etter 22. juli. (Foto: Colourbox)

Debatten hadde gått lenge om nettdebatten – om ytringsfrihet, pressefrihet, saklighetsnivå, demokrati og folkeskikk.

Men etter 22. juli fikk kritikken en ny intensitet. 

- Avisene så tydelig hvilket ansvar de hadde. Flere sa at de var bekymret for om akkurat deres avis – gjennom sine debatter – hadde bidratt til klimaet som førte til terror, forteller forsker Karoline Andrea Ihlebæk.

Nettdebatten endret seg i tiden etter terrorangrepet. Men på hvilken måte, i hvilken retning?

Forskere ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har undersøkt nettopp dette.

– Vårt inntrykk er at debatten ikke er like åpen som før, og at kontrollen med innleggene er skjerpet. Moderatorrollen har endret seg. Også debattantene er påvirket. Alle aktørene er blitt mer redde, sier Ihlebæk.

Forskningsprosjektet er i ferd med å avsluttes i disse dager, men underveis har forskerne møtt på flere utfordringer som er typisk for internettforskning.

For det har ikke vært bare enkelt å forske på nettdebatten.

Hvordan får de for eksempel vernet om informantens personvern på en arena som kan oppfattes som både offentlig og privat?

Mer enn 3000 svarte

En debatt på nettet har flere aktører: Redaktøren, moderatoren som overvåker debatten og debattdeltakerne.

Forskerne har gjort dybdeintervjuer med redaktører og moderatorer, de har utført en spørreundersøkelse blant debattanter og til sist vil forskerne dybdeintervjue et mindre utvalg av de som svarte på spørreundersøkelsen.

Dagbladet.no, VG.no, Verdidebatt.no  (Vårt Land), Aftenposten.no var med i undersøkelsen. I alt 3470 personer svarte på spørreskjemaet som lå ute på avisene. 10-20 av disse vil forskerne dybdeintervjue.

Anonyme deltakere

Det er spørreundersøkelsen og dybdeintervjuene blant debattantene som har hatt de største etiske utfordringene.

– Kravet til anonymitet er en spesiell utfordring i vår studie. Vi var nok ikke klar over hvor møysommelig dette arbeidet var. Spesielt varsomme må vi være når vi behandler så sensitive tema som 22. juli og politisk oppfatning, forteller prosjektleder Anders Sundnes Løvlie.

I dialogen med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), som veileder forskere om datainnsamling, metode, personvern og forskningsetikk, opplevde forskerne at de hadde en strengere forståelse av personopplysninger enn det de selv så for seg.

– Å oppfylle alle kravene fra NSD krevde at vi måtte skrive svært lange og detaljerte informasjonsskriv til deltakerne, noe som er lite brukervennlig og reduserer svarprosenten. Det er klart slik forskning som denne utfordrer både forskere og lovverk, mener prosjektlederen.

Tilbake til debattantene

Nettdebattanter setter pris på sin anonymitet. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Nettdebattanter setter pris på sin anonymitet. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

De som deltar i debatt på nettet, er ofte bekymret for overvåking og sensur.

– Vår oppgave som forskere må blant annet være å gi informantene mest mulig trygghet.

Informasjonsskrivet som fulgte spørreundersøkelsen forklarte at brukerne ville bli anonymisert, og at data ville bli slettet etter at prosjektet var ferdig, forklarer Løvlie.

Forskerne ble enige med NSD i å fjerne alle e-poster etter bruk, alle chat og brukernavn fra loggene. Dette materialet fikk de fått tillatelse til å arkivere i et par år, inntil studiene fra prosjektet var ferdige.

En annen problemstilling var hvordan de som deltok i undersøkelsen skulle få vite om resultatet, i og med at de er anonyme. Derfor søkte og fikk forskerne midler fra Fritt Ord til et publikumsseminar.

– Det er en måte vi kan komme ut på, sier Løvlie.

Anonymitet underveis

Deltakerne i prosjektet skal få være anonyme, og forskerne har hatt kontakt gjennom chat-samtaler.

– Kontakten opprettes ved at respondenten gir oss en epost-adresse eller et brukernavn på en chattekanal som vi kan bruke til å kontakte ham/henne. Det betyr at respondenten selv kan velge å bruke en chattekanal som tilfredsstiller vedkommenes behov for anonymitet og personvern.

– Ulempen er selvsagt at ikke alle deltakere har like stor teknisk innsikt og evne til å velge anonyme kanaler. Likevel, gitt at dette er deltakere som allerede er aktive i meningsutvekslinger på internett, ser vi det som mest brukervennlig å gi deltakerne selv kontrollen over hvordan kontakten skal foregå, sier Løvlie.

Han er klar over at denne måten å gjøre internettforskning på, har noen metodesvakheter de ikke kan gjøre noe med. Blant annet vet de ikke om noen svarer flere ganger.

Men Karoline Andrea Ihlebæk mener at prosjektet er håndtert på en etisk forsvarlig måte. Hun vil for eksempel være ytterst forsiktig med å bruke sitater.

– Folk skal ikke kunne kjenne seg igjen etter hva de har sagt; det skal ikke være mulig å spore opp identitet.