Overkjørt av helseteknologi

Ny teknologi har store fordeler, men kan også gi økt belastning. I helsesektoren gjør teknologien dyptgripende endringer i arbeidet, ofte uten at ansattes innspill blir hørt.

Publisert
 (Foto: Shutterstock)
(Foto: Shutterstock)

Sykefravær

Forskningsrådets program for sykefravær, arbeid og helse har som mål å skape forutsetninger for godt arbeidsmiljø og -helse og høy arbeidsmarkedsdeltakelse ved å framskaffe forskningsbasert kunnskap om feltet.

Fakta om prosjektet

Navn: Ageing Helthcare Workers and ICT: Making healthcare workplaces healthy for 50+
Prosjekteier: NORUT Tromsø
Prosjektleder: Ann Therese Lotherington, Universitetet i Nordland
Varighet: 2009–2013
Finansiering: 7 millioner kroner fra Forskningsrådets program Sykefravær, arbeid og helse og 840 000 kroner fra Universitetet i Nordland
Samarbeidspartnere: Universitetet i Nordland, Universitetet i Tromsø og University of Southampton, UK

For eldre helsearbeidere kan det bety at de slutter tidlig, selv om de ikke har noen problemer med å lære seg det tekniske. Det er de endringene i arbeidet som gjør utslaget.

For eksempel kan eldre sykepleiere oppleve at mange av oppgavene de har vært gode på, forsvinner ut av stillingen eller blir satt ut til eksterne aktører.

Stoltheten over kunnskapen og kompetansen blir borte, og førtidspensjonering kan bli utveien.

– Tidligere sørget operasjonssykepleiere for utstyret til operasjon. I dag kommer det som en ferdig pakke til operasjonsstuene. Nyvinninger som for eksempel kikkhullskirurgi har også gjort at sykepleierne spiller en mindre rolle.

Det forteller Ann Therese Lotherington, forskningsleder ved Norut Tromsø og professor ved Universitetet i Nordland. Hun har ledet et forskningsprosjekt om eldre helsearbeidere og informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Legene rapporterer på sin side at de ikke syns det er noe problem med teknologi, og de vil stort sett jobbe til de er 70 år eller mer, om de kan. Samtidig viser undersøkelsene at de skårer høyt på såkalt teknostress. Heller ikke her er mestringen problemet.

Teknologien endrer arbeidet

– Teknologien har betydning for hvordan vi styrer helsesektoren. Den er en veldig dominerende del av sykehushverdagen, men få har fått øye på at det er en ny politisk aktør på banen, sier Ann Therese Lotherington. (Foto: Svein-Arnt Eriksen/UiN)
– Teknologien har betydning for hvordan vi styrer helsesektoren. Den er en veldig dominerende del av sykehushverdagen, men få har fått øye på at det er en ny politisk aktør på banen, sier Ann Therese Lotherington. (Foto: Svein-Arnt Eriksen/UiN)

– Igjen handler det om endringene teknologien medfører i det kliniske arbeidet. Legene må arbeide på en annen måte. For eksempel må de gjøre en del oppfølgingsoppgaver som tidligere ble utført av sekretærer eller sykepleiere, sier Lotherington.

– De mister litt kontrollen over egen arbeidssituasjon, og noen som ikke er leger kommer inn og forteller dem hva de skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Slik mister de også litt av kontrollen med utviklingen av det kliniske arbeidet, sier hun.

Det er altså ikke datasystemene i seg selv som skaper stresset, men derimot hva de bringer med seg av inngripen i arbeidsrutiner, frihet og autonomi. Selv om det ikke er snakk om å ønske seg tilbake til penn og papir, er det problematisk når helsearbeidere får teknologien tredd over hodet uten gjennomslag for egne forslag og ideer.

Forskerne i prosjektet har gjort en spørreundersøkelse blant alle legene og sykepleierne ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og Akershus universitetssykehus (Ahus). De har også intervjuet ledere på alle nivåer i de to sykehusene, i tillegg til leger og sykepleiere over 50 år.

Lite oppmerksomhet

– Teknologien har betydning for hvordan vi styrer helsesektoren. Den er en veldig dominerende del av sykehushverdagen, men få har fått øye på at det er en ny politisk aktør på banen, sier forskningslederen.

Lotherington har blant annet forsket på innføringen av elektronisk pasientjournal, og registrerer en utvikling hvor det i dag er mindre rom enn i starten for å inkludere brukerne i designet. Det kan være gode grunner til innstrammingene – som sikkerhet og personvern, men dette får betydelige konsekvenser for helsearbeidet.

– Det har blitt mye strengere rutiner for hvem som kan gjøre noe med systemene, og det må gå gjennom de rette leddene fordi systemene er så store og komplekse. Brukermedvirkningen er ikke helt reell, forklarer hun.

IT-drift er satt ut til eksterne aktører i de fleste sykehus, men fordi man har sett at det ikke fungerer å skille den helt ut, har det også vokst frem en ny kategori helsearbeidere.

Det er folk som ikke jobber direkte for IT-firmaene, men som er deres kontakter i sykehusene. Når en avdeling har problemer med teknologien, kommer meldingen til dem. Disse mellomleddene må deretter omforme problemene til spørsmål som kan gå til leverandøren.

– Slik blir innflytelsen mye mer indirekte, og veien fra å se problemet til å finne en løsning blir lenger, sier Lotherington.

Noe går tapt

 (Foto: Shutterstock)
(Foto: Shutterstock)

Hun ser at både leger og sykepleiere ønsker seg større innvirkning. Uten slik innvirkning kan verdifulle arbeidsformer gå tapt.

Da elektronisk pasientjournal ble innført på en avdeling som drev tverrfaglig arbeid med flere helsefagsprofesjoner i team, ble ikke systemet tilpasset det tverrfaglige arbeidet.

– Helsearbeiderne hadde gledet seg til at det skulle bli lettere å arbeide tverrfaglig. De ble frustrerte da systemet ikke åpnet for dette, og de ikke ble hørt av leverandøren. Dermed måtte de begynne å jobbe på andre måter enn før, og den gode tverrfaglige arbeidsformen oppløste seg etter hvert, sier Lotherington.

I slike situasjoner kan helsepersonell med sterkt engasjement og meninger bli beskrevet som emosjonelle. På den måten blir de ikke tatt helt alvorlig.

Lotherington understreker at forskerne i prosjektet er positive til teknologi og ser fordelene, men samtidig kritiske til det hun kaller en sterk teknologioptimisme.

– Kompleksiteten i sykehusorganisasjonen og det helsefaglige arbeidet innebærer at det ikke er mulig å sette inn hyllevare. Teknologien må tilpasses organisasjon og mennesker, sier hun.

Forskeren mener organisasjon og den menneskelige dimensjon ofte blir oversett – det vil si samhandlingen mellom mennesker, ting og teknologi. Lederne på sykehusene ser kanskje ikke disse koblingene selv.

– Må ikke la IT-folkene bestemme

– Det er viktig at ledere og øvrige fagfolk forstår hvordan systemene har innvirkning både på ledelse, organisasjon og fag, sier Ann-Britt Nilsen.

Hun leder et prosjekt for harmonisering, optimalisering og sammenslåing i Helse Nord, som handler om felles innføring av kliniske systemer.

Nilsen bekrefter Lotheringtons oppfatning av at lederne på sykehusene ikke alltid forstår at de må henge med i de teknologiske svingene.

– Vi halser etter nye forskrifter og nasjonale indikatorer, men lederne sliter fremdeles med å forstå at systemene ikke er et verktøy ved siden av. Teknologien er tvert imot en innvevd og veldig potent aktør. Mange ledere skjønner ikke at datasystemene må tas med når de planlegger sin organisasjon og ledelsesstruktur, sier Nilsen.

Hun forteller at dette er en utfordring for de som jobber med systemene, fordi lederne har problemer med å svare på hvilke oppsett av systemene som passer best til virksomheten.

– Det er en feilslått politikk å la IT-folkene bestemme. Det er vanskelig å få helsepersonell til å forstå at det meste som foregår i sykehuset avspeiles inne i datasystemene, og at systemene derfor er sentrale i styringen av virksomheten.

Det er viktig at ledere og øvrige fagfolk forstår hvordan systemene har innvirkning både på ledelse, organisasjon og fag. Dernest må de være med på å ta kloke valg, sier Nilsen.

Påpasseren forsvant

– Det er viktig at ledere og øvrige fagfolk forstår hvordan systemene har innvirkning både på ledelse, organisasjon og fag, sier Ann-Britt Nilsen. (Foto: Nora Clausen)
– Det er viktig at ledere og øvrige fagfolk forstår hvordan systemene har innvirkning både på ledelse, organisasjon og fag, sier Ann-Britt Nilsen. (Foto: Nora Clausen)

– Innføring eller endring av IT-systemer endrer samarbeidet mellom helsepersonell og det er viktig at fagpersoner helsearbeiderne er sentrale i endringsprosessene, for å kunne avdekke mye av det usynlige arbeidet som menneskehender ivaretar.

– Det er så mange ting som kan gå tapt på veien. Ofte glemmer vi sideeffekter som manuelle rutiner bidro til, sier Nilsen.

I gamle dager kom for eksempel henvisningene til sykehuset i form av brev som sekretæren la i postkassen til legen. Sekretærene fulgte med på om brevene ble hentet, og om de ikke ble det, begynte de å undersøke om legen var syk eller bortreist, og eventuelt fant de noen andre til å ta henvisningen.

Når henvisningene en dag kom inn elektronisk, havnet de i den digitale postkassen til legen. I starten var det mange av legene som ikke skjønte postkassesystemet, og sekretæren kunne ikke se legens postkasse lenger.

Ingen så de mange henvendelsene som ikke var åpnet. Legene var vant til sin synlige postkasse, og å bli passet på av sekretæren.

– I overgangen var det ingen som problematiserte at det hadde eksistert en slik påpasserrolle. Troen på at alt skal ordne seg bare vi får inn elektroniske systemer, stemmer ikke med virkeligheten, for folk må endre på rutinene sine, sier Nilsen.

Hun har heller ikke tro på at datasystemer kan spare folk – tvert imot kan det se ut som det trengs mer folk for å passe på systemene. Noen vil få enklere arbeidsdager, og for mange områder vil kvaliteten bli bedre.

Helsepolitikk i datasystemene

Nilsen er enig med forskerne i at teknologien har kommet inn i helsesektoren som en ny, politisk aktør.

Og i motsetning til mennesker, som det går an å forhandle med, fortsetter systemene å være som vi har programmert dem inntil de blir omprogrammert. Det er en prosess som kan være både tidkrevende og vanskelig.

Den erfaringen deler Henrik Schirmer, som er forsker og hjertelege ved Universitetet i Tromsø og UNN. Derfor er det noen kamper han velger å ikke kjempe.

En dag oppdaget han et system hvor det var mulig å registrere at en pasient var allergisk mot et bestemt medikament. Problemet var at allergien ble knyttet til merkenavnet, og ikke direkte til virkestoffet.

Dermed var det ingen hindring for å skrive ut apocillin til en pasient selv om hun var registrert som allergisk mot virkestoffet penicillin.

– Jeg tok opp dette, og det tok tre år å endre. Men det var såpass grelt at jeg sto på og maste til det hadde festet seg. Mange kvier seg for å ta på seg slikt, men om du aldri spiller inn problemer og muligheter, kan du ikke klage så mye over at det kommer inn en ny aktør som styrer verden for deg, sier Schirmer.

Kontakt med virkeligheten

Henrik Schirmer ser veldig mange muligheter i teknologien, men opplever at det alltid er en strid om hvor man skal sette inn kreftene. (Foto: UNN)
Henrik Schirmer ser veldig mange muligheter i teknologien, men opplever at det alltid er en strid om hvor man skal sette inn kreftene. (Foto: UNN)

Schirmer syns det er spennende å være med på å utvikle elektroniske systemer, og vektlegger dialogen med utviklerne, men han har også erfaringer med leverandører som ikke har en slik tilnærming til sine kunder.

– De ser ikke helsearbeiderne som ressurser, og alt man spiller inn resulterer i ingenting. Det er frustrerende å ikke bli hørt, men siden vi har så mye å gjøre er det bare å snu seg en annen vei og gjøre det som lar seg gjøre, sier Schirmer.

Han ser veldig mange muligheter i teknologien, men opplever at det alltid er en strid om hvor man skal sette inn kreftene.

– For at dataprogrammene skal bli bra, må de ikke bare utvikles av IT-folk, og bestillingen er viktig. De som står for formidlingen mellom brukerne og utviklerne har en svært sentral funksjon, som det er vanskelig å prioritere i en presset klinisk hverdag.

– De som bare jobber som mellommenn har lett for å miste kontakten med virkeligheten, sier Schirmer.