Ordet regnskog maner vanligvis frem visjoner av fargerike fugler og blomster, apeskrik og et tykt grønt tak av løv. Men regnskog finnes også nærmere polene, i den boreale regionen (se faktaboks) der temperaturen er langt lavere.

Selv om det ikke svinger apekatter mellom trærne her, er disse skogene like utrydningstruet som sine sørlige søskenbarn, og svært mangfoldige - hvis du vet hvor du skal lete.

Det vet Olga Hilmo. Som biolog og forsker ved Institutt for biologi på NTNU, arbeider hun for å  forstå biologien til en mangfoldig gruppe organismer som vokser på trær.

Skoglandskapet har endret seg mye i løpet av de siste 50 åra. Der det før var sammenhengende skog, står det nå bare rester av gammelskog her og der.

– Det finnes egentlig ingen urørt regnskog i Norge, sier Hilmo.

– Alle disse skogene er påvirket av hogst på en eller annen måte. Før krigen var det selektiv hogst, men fra 1950 har skogbruket vært basert på flatehogst, og endringene i norsk skogbruk etter andre verdenskrig har redusert arealet av såkalte boreale regnskoger betydelig, sier hun.

Den norske regnskogen lever med andre ord under samme press som tropiske regnskoger i for eksempel Sør-Amerika. I Norge finnes rester av boreal regnskog i raviner som har vært vanskelig tilgjengelig for hogst, forklarer Hilmo.

Hilmo har vært bekymret for om organismene som vokser i regnskogen takler hogsten. Mange av artene står på den norske rødlista over trua arter, og noen er også sjeldne i europeisk målestokk.

Disse organismene, som vi kaller lav, er egentlig to eller flere arter som lever sammen i et symbiotisk forhold. En sopp gir struktur, mens en alge gir næring.

Overraskende resultater

Sammen med forskere fra Vitenskapsmuseet (NTNU) og Høgskolen i Nord- Trøndelag fant Hilmo det motsatte av hva hun forventet hos lungenever, en art som er regnet for å være svært sårbar for endringer i miljøet.

Den genetiske variasjonen hos lungenever viste seg å være mye høyere enn forventet. Ikke bare det, men variasjonen var faktisk høyere enn i tidligere undersøkte europeiske populasjoner av denne typen lav.

Det var ingen tegn til såkalt genetisk utarming, noe som ofte kan oppstå i isolerte populasjoner.

Forskerne fant også ut at den genetiske utvekslingen mellom de ulike fragmentene av regnskog i var betydelig.

Det betyr at selv om det er litt avstand mellom skogfragmentene, er det fortsatt en viss forbindelse mellom dem.

– Det er viktig for at populasjonene av lungenever skal bevare den genetiske diversiteten og holde seg sunne, sier Hilmo.

Trenger beskyttelse

Den gode nyheten for verdens nordligste regnskog er at arter som lungenever har klart å opprettholde høy genetisk variasjon og at skogbruket ikke ser ut til å ha hatt en negativ innvirkning på denne arten, så langt.

Hilmo og hennes kolleger mener at det er viktig å bevare de restene vi har av regnskog fordi de er viktige reservoarer for mangfold.

Hun håper det vil bli brukt mer ressurser i framtiden på å utforske mangfoldet i Norges regnskoger.

– Vi trenger å vite mye mer om artene som vokser der, særlig de sjeldne artene, sier Hilmo.

– Skal vi sette inn målrettede tiltak for å bevare artene må vi vite mer om dem, både når det gjelder økologi og populasjonsbiologi.

Lokale og regionale myndigheter har anerkjent verdien av de gjenværende skogene, og 33 fragmenter er allerede vernet i regionen.

– I tillegg må grunneiere som ønsker å hogge i den boreale regnskogen, rapportere sine planer til myndighetene, sier Hilmo.

– Likevel, jo flere som forstår at vi har noe helt spesielt å ta vare på i Trøndelag, jo bedre, legger hun til.

– Disse skogene er fantastiske. Mosegrodde stokker på bakken og utallige arter av lav vokser utover, eller henger, fra greinene. Det er fasinerende, og alle skulle få oppleve en skog som dette i trøndersk regn. Også fremtidige generasjoner, sier hun.

Referanse:

Hilmo m.fl.: Genetic structure in a fragmented Northern Hemisphere rainforest: large effective sizes and high connectivity among populations of the epiphytic lichen Lobaria pulmonaria, Molecular Ecology, Volume 21, Issue 13, pages 3250–3265, July 2012, 10.1111/j.1365-294X.2012.05605.x.