Anarkisme er frihet fra all form for autoritet. Kanskje ikke så rart at det da finnes anarkistiske tanker i barnelitteraturen?

– Barn trenger regler, men de fryder seg over at reglene settes på hodet. Og de liker at det til slutt er orden i kaoset igjen, sier Ulf Schöne ved Universitetet i Stavanger.

Schöne er ikke ekspert på barn, men på litteratur skrevet for barn.

Universitetslektoren har forsket på tysk og skandinavisk barnelitteratur, og de siste to årene på hvordan anarkistiske tanker framtrer i barnebøker.

Skummelt - eller vakkert?

Slår vi opp i bokmålsordboka, får vi vite at anarkisme er en politisk bevegelse som vil erstatte staten og alle styrende organer med frivillig samarbeid mellom individer og grupper.

For mange kan det høres både skummelt og vakkert ut. Kanskje er det derfor anarkismen aldri har lyktes politisk, men vært der som en kulturell kraft i filosofi, kunst og litteratur.

– Omfanget av barnebøker som virkelig holder fram en alternativ anarkistisk samfunnsorden, er ikke nødvendigvis så stort, men de finnes, sier Schöne.

Han trekker blant annet fram Tove Janssons bøker om Mummidalen og den tyske bildebokklassikeren De tre røverne, av Tomi Ungerer.

Ekstrem individualisme

– Individets frihet er en viktig byggekloss i anarkismen som samfunnsform. I Mummidalen finner vi flere figurer som er ekstremt individualistiske, sier Schöne.

Han trekker fram Snusmumrikken, Lille My og Mymlen.

– Alle tre figurene lovpriser sin egen individualisme og lengter etter ensomheten. Ja, alle figurene i Mummidalen lever i prinsippet som de vil.

– Selv i mummifamilien forsøker medlemmene å gi hverandre mest mulig frihet. Ingen figurer har makt over andre, sier Schöne.

Ifølge forskeren er Snusmumrikken kroneksempelet på en figur som har antiautoritære trekk. 

- Snusmumrikken opererer helt autonomt

I boka Farlig midtsommer beskrives en episode hvor Snusmumrikken sterkt misliker parkvakten, og river ned skiltene i parken som forbyr ham å gjøre alt det han har lyst til.

– Snusmumrikken opererer helt autonomt og følger ingen regler bortsett fra sine egne, sier Schöne. 

Han har tidligere skrevet en magisteravhandling om Tove Janssons fantastiske univers.

– Janssons fortellinger propaganderer for en samfunnsorden som er annerledes enn de variantene som eksisterer i virkeligheten. Dette er jo veldig politisk!

– Barnelitteraturen har alltid blitt brukt til å sosialisere barn. Tove Janssons bøker unndrar seg denne rollen og kritiserer sågar sosialiseringen i seg selv, mener Schöne.

Anarkistiske røvere

Det siste året har Schöne jobbet med fortellinger der røvere med anarkistisk livsstil blir resosialisert og ført tilbake til samfunnsordenen.

Folk og røvere i Kardemomme by er en av studiene, skjønt her finner ikke forskeren at boka speiler anarkistiske tanker.

– Fortellingen ender med at røverne legger fra seg sine opprørske sider og blir gode og medgjørlige samfunnsborgere i Kardemomme by, sier Schöne.

En annen røverbok

Anarkistiske trekk har derimot en annen røverbok, som er blitt en klassiker i Norge. Bildeboken De tre røverne av Tomi Ungerer kom ut i Tyskland og USA i 1961, og på norsk i 1973.

De tre røverne her har svarte hatter og kapper. Om natten ligger de på lur langs veien for å røve dem som kommer forbi.

En natt røver de ei jente med seg. Hun snur opp ned på livet til røverne og overtaler dem til å kjøpe et slott for all rikdommen de har stjålet. I slottet får alle foreldreløse barn bo.

– Denne barneboka slutter med at alle de foreldreløse barna lever sammen i et perfekt samfunn. De er alle kledd i små røde hatter og kapper. Gjemt i bildeboka finner vi et anarkistisk budskap.

- Anarkismens farge er sort, slik som røvernes hatter er sorte, mens de røde hattene bærer sosialismens farge. Med andre ord: Med anarkistiske midler omfordeles rikdommen for å skape et sosialistisk samfunn, forteller Schöne.

Pippi ikke anarkist

Schöne sier at anarkistiske tanker også fant veien til barnelitteraturen før det ble vanlig med revolusjonære og alternative tema på syttitallet.

Ofte da som en skjult allusjon, men det finnes også mer tydelige eksempler.

Universitetslektoren trekker blant annet fram Sverdet i steinen, T.H. Whites bearbeidelse av Kong Artur-stoffet fra 1938, som en ungdomsbok som åpent viser sympati for anarkismen.

Noen vil umiddelbart tenke på Pippi som den fødte anarkist, men Schöne mener imidlertid at barneboka Pippi Langstrømpe ikke er anarkistisk i sitt idégrunnlag.

– Motmodellen til Pippis verden er Tommy og Annikas verden. Denne verdenen blir ikke gjenstand for tvil.

- Pippis handlinger viser de voksnes utilstrekkelighet, og hun er en ivrig forkjemper for barnas rettigheter, men samfunnsordenen blir ikke dratt i tvil. “Svenska folkhemmet” blir ikke angrepet, sier Schöne.