Bakgrunn: Her startet GSM-teknologien

Svensker og finner gjør store penger på mobiltelefoni. Men systemet er norsk.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Torleiv Maseng regnes som GSM-teknologiens far. (Foto: Kristin Svorte)"
"Torleiv Maseng regnes som GSM-teknologiens far. (Foto: Kristin Svorte)"

Hvis moderne mobiltelefoni kan sies å ha startet et sted, må det være i hodet til Torleiv Maseng. På 1980-tallet satt han i Trondheim og utviklet en standard som revolusjonerte verden.

- Kanskje det norske systemet vant fordi vi egentlig bare var et par kamerater som lekte oss, er hans teori.

- De andre hadde store, tunge prosjektorganisasjoner, og et sterkt krav om å tjene penger.

Mobiltelefongründeren Torleiv Maseng ser tilbake. I 1987 ledet han et prosjekt ved Sintef/Elab, som skulle utvikle Norges forslag til radiodelen til ny europeisk standard for digital mobiltelefoni. Sammen med Odd Trandem kom han til å legge grunnlaget for en teknologisk verdensrevolusjon.

Fra nordisk til europeisk

På 1980-tallet var det analoge mobiltelefonsystemet NMT 900 enerådende i Norden. Datidas mobiltelefoner var tunge og svære. De måtte fastmonteres i biler for å være «mobile».

Maseng kom til Sintef i 1981. Da lå det et prosjekt fra Televerket og de andre nordiske telemonopolistene og ventet på ham. Målet var å utvikle et nytt digitalt mobiltelefonsystem for Norden, som skulle avløse NMT-systemet.

Det tok ikke lang tid før det nordiske arbeidet ble koblet på et felleseuropeisk prosjekt med samme mål. Dette ble styrt av organisasjonen for alle teleselskap i Europa - CEPT.

I starten holdt uenigheter på å lamme hele integrasjonsarbeidet. Men til slutt grep EU inn, og i 1987 løsnet det hele. Da hadde 15 europeiske land sagt seg villig til å ta i bruk den standarden som CEPT gikk inn for.

Rundtur i Paris

Men så var det standarden, da. Mange av deltagerlandene hadde jobbet lenge med egne systemer og hadde utviklet klare oppfatninger om hvordan ting burde være. Selskapene i CEPT ble derfor enige om å kåre en vinner på grunnlag av objektive målinger.

I februar 1987 skulle det hele avgjøres. Åtte systemer fra fem land konkurrerte. De fem landene var Tyskland, Frankrike, Sverige, Finland og Norge. Flere av deltagerne hadde tunge næringsinteresser i ryggen: Bosch, Philips, Mobira (Nokia) og Ericsson, for å nevne noen.

Åtte biler ble rigget opp med utstyr fra hver av kandidatene. Oppgaven var å kjøre rundt i Paris og måle overføringskapasitet og systemets evne til å korrigere feil fortløpende. Det systemet som overførte mest mulig data med færrest feil, skulle vinne.

Den internasjonale pressen levnet ikke det norske GSM-bidraget store sjanser i utgangspunktet. «Since ELAB is attached to a technical institute and has no manufacturing capability, it would appear to have little chance of success», skrev tidsskriftet Communications System Worldwide i september 1986.

Forutså seieren

Men da resultatet av testingen forelå, var ingen tvil: Det norske systemet fungerte best. Det store, amerikanske vitenskapsbladet New Scientist blandet kortene litt og beskrev seieren på følgende vis:

The winner was a surprise. It was a system called ELAB, that was developed not by a large company, but by Trondheim University of Norway.

- Vi visste det på forhånd, sier Torleiv Maseng med et lurt glis når Gemini møter ham på hans nåværende arbeidssted, Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller. Han forteller at Odd Trandem hadde simulert testsituasjonen i Paris på det norske systemet etter at resultatene fra de andres måleforsøk var kjent. Det norske bidraget var nemlig sist ut i konkurransen.

Resultatene var så entydige at vi var helt sikre på å vinne, forteller han. Uansett, seieren var et faktum. Turene rundt Orkdalsfjorden for å måle hvordan systemet håndterte reflekser og radioforstyrrelser fra dalsidene, hadde ikke vært forgjeves. Testrundene i Stockholm for å teste systemet i et urbant miljø, hadde båret frukter.

Best på båndbredde

Hva var så spesielt med det trondheimsutviklede systemet, som gjorde pengesterke tyskere og franskmenn sjanseløse?

- Den viktigste årsaken var at vårt system var best i stand til å håndtere de forstyrrelsene som oppstår når radiosignaler reflekteres av topografi og bygninger, forteller Maseng.

- Når det er mange reflekser, er det stor fare for at en radiosender/mottaker blir forvirret og blander signalene sammen. I Norge har vi naturlige topografiske utfordringer i så måte.

"En årsak til at Norge vant konkurransen om GSM-standarden i 1987: Superdatamaskinen Cray som kom til NTH i 1986. I dag står den i magasin på Norsk teknisk museum i Oslo. (Foto: Fredrik Oftebro, Norsk teknisk museum)"
"En årsak til at Norge vant konkurransen om GSM-standarden i 1987: Superdatamaskinen Cray som kom til NTH i 1986. I dag står den i magasin på Norsk teknisk museum i Oslo. (Foto: Fredrik Oftebro, Norsk teknisk museum)"

Et sentralt begrep i denne sammenhengen er båndbredde. Båndbredden kan sammenlignes med hvor fort man snakker. Jo fortere snakking, jo høyere båndbredde. Men høy båndbredde kan bli et problem på et sted med mange reflekser. Dette er årsaken til at de fleste kirkesalmer synges sakte. Hvis de var raskere, ville sangen blitt en sammenhengende grøt på grunn av akustikken.

Slik er det med radiosignaler også. Men Maseng og Trandem fant en smart løsning på dette. Problemet er at om datahastigheten er for høy, klarer ikke mottakeren å håndtere alle mulige signaler som kan «henge i lufta samtidig» og det hele blir en grøt. På den andre siden: Om båndbredden er for lav, er det stor sjanse for at signalet forsvinner fordi mottageren ikke klarer å skille mellom de ulike ekkoene.

Maseng og Trandem var de eneste som i utprøvingen greide å endre båndbredden, og se resultatene mens de målte. Dermed greide de å finne optimal båndbredde mellom disse ytterpunktene. Det gjorde ikke konkurrentene.

- Regnekraften til superdatamaskinen Cray ga oss god hjelp til å finne denne optimale båndbredden, forteller Odd Trandem. Cray-maskinen ble anskaffet av NTH midt under GSM-testingen i 1986.

Ut til verden

Europa var pioner på mobiltelefoni. I USA var det mange parallelle systemer, men den sentrale koordinerende myndigheten manglet. Da USA oppdaget at Europa hadde laget et velfungerende system, startet GSM-utbyggingen der borte også. Den eneste forskjellen på USA og Europa var at de to frekvensene som var satt av til mobiltelefoni i Europa, var opptatt i USA.

Amerikanerne måtte derfor opprette et nytt frekvensområde. Det er grunnen til at mange telefoner i dag har såkalt triband. Det vil si at de har støtte for de to europeiske frekvensene, samt USA-frekvensen.

Hele resten av verden var rask med å adoptere GSM-teknologien, og bruker de samme to frekvensene som Europa.

Ikke industrieventyr

Simonsen Elektro het selskapet som skulle løfte Norge inn i mobilalderen. Simonsen hadde i mange år laget utstyr for NMT-systemet. Men det ble satt av for lite penger, og da den sentrale samarbeidspartneren Elektrisk Bureau ble kjøpt opp av svenske Ericsson, var toget gått for Simonsen. Sammen med finske Nokia ble Ericsson verdensledende på den norskutviklede GSM-teknologien.

Men Norge har ikke kommet helt tomhendt ut av det likevel. En forskningsrapport utgitt av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) konkluderer med at nasjonen har spart rundt to milliarder 1986-kroner på at det norske systemet vant. Det fransk-tyske systemet, som var den sterkeste konkurrenten, var tilpasset et flatere landskap og ville ha krevd langt mer antenne- og baseutstyr for å fungere her til lands.

Powered by Labrador CMS