– Pælemakken har vært enhver marinarkeologs store mareritt langs kysten av Norge, der den forsyner seg grovt av gamle forliste treskuter, og rett og slett spiser dem opp, sier Jørgen Berge, professor i marinbiologi ved UiT – Norges arktiske universitet.

Forskere på Svalbard har de seks–sju siste årene eksperimentert med å sette ut trestokker i undervannsobservatorier flere steder på øygruppa for å undersøke forekomsten av pælemark. Hittil har det kun vært ett dokumentert funn av pælemark ved kaia i Longyearbyen.

– Det har gitt grobunn for en viss optimisme med tanke på bevaring av kjente, og ikke minst ukjente, kulturskatter rundt øygruppa, sier marinarkeolog Øyvind Ødegård fra NTNU.

Store og mange

Ved inngangen til det internasjonale polaråret i 2007 etablerte forskere fra Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) en feltstasjon i Rijpfjorden. Fjorden ligger på Nordaustlandet på Svalbard og er en kald, arktisk fjord som regelmessig er dekket av sjøis. Den har siden 2007 blitt brukt aktivt i klimaundersøkelser.

– Mens fjordene på vestkysten av Spitsbergen de siste 10–15 årene har gjennomgått store forandringer og vært åsted for noe som nærmest kan kalles en invasjon av sørlige arter, har Rijpfjorden holdt stand, sier Berge.

Her har kalde arktiske vannmasser sørget for å bevare et typisk arktisk miljø med arktiske arter.

Helt til nå.

For på sitt siste tokt på Svalbard i januar i år fikk Berge og forskerkollegene fra NTNU en tømmerstokk full av pælemark i trålen da de gjorde undersøkelser i Rijpfjorden. Et funn som er så oppsiktsvekkende at det nylig ble publisert i tidsskriftet Science.

– Pælemakkene vi fant var både levende, store og mange. Og stokken var gammel, forteller professor i marinbiologi ved NTNU, Geir Johnsen.

Spiser opp treskuter

Toktet var en del av et forskningsprosjekt der formålet var å studere biologiske prosesser i polarnatten.

– Vi har tidligere jobbet mye i Kongsfjorden, så i år ønsket vi å rette fokus også mot områdene lenger nord, og da spesielt Rijpfjorden. Vi har hatt mye fokus på å studere fiskefaunaen generelt, og polartorsk spesielt, forteller Berge.

Forskningsskipet til UiT, «Helmer Hanssen» er utstyrt med en bunntrål, og under et tråltrekk på 250 meters dybde i Rijpfjorden fikk forskerne opp noe mye større enn en fisk.

– Opp kom en sju meter lang trestamme. Den var fullstendig trutnet og tung, og hadde kommet inn i trålen på bunnen. Og med den kom også en høyst uventet gjest – pælemakken, forteller Johnsen.

Biologene om bord ropte ifølge dem selv ut i pur glede, mens Øyvind Ødegård så sørgmodig ned i dørken.

– Sett fra et arkeologisk ståsted er pælemakken en av de største fiendene til gamle treskipsvrak. I løpet av kort tid kan en relativt stor treskute spises opp og kun de delene av vraket som ligger begravd i sedimentene, får være i fred.

– Dette er en av grunnene til at vi marinarkeologer ofte bare finner de nederste delene av bunnseksjonen og kjølen på vrak som har ligget lenge på sjøbunnen, forklarer Ødegård.

Liker ikke brakkvann

Det finnes områder hvor pælemakken ikke forekommer, som i Østersjøen, hvor vrak som sank for flere hundre år siden, fortsatt er i perfekt stand. Vasaskipet i Stockholm fra 1628 er et kjent eksempel på dette.

– Pælemakken trives ikke i brakkvann, og vrakene i Østersjøen er trygge så lenge det ikke siger for mye saltvann inn der, sier Berge.

Den rådende oppfatningen har frem til nå vært at vrak i arktiske strøk har en lignende beskyttelse, siden pælemarken er varmekjær og ikke trives i de kjøligere farvannene langt nord.

– Vår nylig ervervede trestokk fra bunnen av Rijpfjorden gir grunn til å sette spørsmålstegn ved dette, sier Johnsen.

Mange nye spørsmål

Både trestokken og pælemarkene vil bli undersøkt på laboratorier i Trondheim og Tromsø utover vinteren, noe som forhåpentligvis vil gi forskerne svar på hvilken art pælemark de har med å gjøre og hvordan den har kommet seg til en fjord langt nord på Svalbard.

– Fra et biologisk perspektiv er nemlig dette et meget spennende spørsmål. Har den levd i Rijpfjorden og kolonisert vår trestokk her, eller har den levd i trestokken mens den har drevet inn i Rijpfjorden fra øst eller kanskje til og med fra sørvest? spør Jørgen Berge.

Enn så lenge har ikke forskerne svaret på dette. Dersom pælemakken har levd i Rijpfjorden og kolonisert trestokken der, betyr det at forskerne har store hull i forståelsen av biologien til disse organismene.

– Dersom pælemakken derimot har drevet inn med en tømmerstokk og bare overlevd inne i denne lokalt i Rijpfjorden, betyr det at spredningspotensialet er vesentlig større enn vi har trodd til nå, sier Berge.

En stor oppgave

Uansett har marken overlevd en stund i den kalde Rijpfjorden, noe som betyr at både arkeologene og biologene har et viktig arbeid foran seg.

– Fra et biologisk perspektiv handler dette i bunn og grunn om vår forståelse av hvordan arter endrer utbredelse i takt med klimaendringer, sier Berge.

Geir Johnsen forteller at de fleste tømmerstokkene som har kommet fra Sibir de siste ti årene, trolig har sunket på veien til Svalbard fordi de blir vasstrukne.

– Havis er essensiell for transport av drivtømmer og trestammer til Svalbard, så dette er også en del av klimaperspektivet. I tillegg kommer spørsmålet om trestammene blir kolonialisert i overflaten eller på de store havdyp. Her er det flere arter i søkelyset, noe som er svært spennede for oss marinbiologer, sier Johnsen.

Fra et arkeologisk perspektiv har tilstedeværelsen av pælemark avgjørende betydning for bevaring av skipsvrak i Arktis og hvordan man kan ta vare på denne delen av kulturarven vår.

– Før vi kan begynne å ta vare på skipsvrakene rundt Svalbard, må vi først kartlegge hva vi har. Det er en ikke ubetydelig oppgave som bør igangsettes mens vi ennå har skipsvrak å ta vare på, sier Øyvind Ødegård.

Referanse:

Eli Kintisch: Arctic shipworm discovery alarms archaeologists. Science, februar 2016, doi: 10.1126/science.351.6276.901. Sammendrag