Dyrene i Serengeti hardt presset

For å mildne konfliktene mellom mennesker og ville dyr er det nødvendig med større buffersoner rundt nasjonalparker.

Publisert
Storfe nær Serengeti holdes ofte i innhegninger, men væpnet vakthold kan være nødvendig. (Foto: Gary Tognoni, Photos.com)
Storfe nær Serengeti holdes ofte i innhegninger, men væpnet vakthold kan være nødvendig. (Foto: Gary Tognoni, Photos.com)

Serengeti nasjonalpark

Serengeti nasjonalpark er et 14 000 kvadratkilometer stort savanneområde i Tanzania, øst for Lake Victoria.

Nasjonalparken er kjent for rikt dyreliv og årvisse vandringer av enorme dyreflokker (avhengig av regntiden).

Delvis jaktforbud 1929, viltreservat 1940, nasjonalpark 1951.

Serengeti ble ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv i 1981.

(Kilde: Store norske leksikon)

Tanzania har bortimot verdens raskeste befolkningsvekst. Selv om landet foreløpig ikke er tett befolket, ventes konflikter mellom mennesker og andre dyrearter å stige ettersom presset på landområdene blir større.

I buffersonene nær parken gjelder spesielle regler. Her er menneskelig aktivitet bare tillatt dersom det er en fordel for både den økologiske balansen og lokalsamfunnene.

Bønder som bor nær nasjonalparken Serengeti får opplæring i å hanskes med og å ta vare på dyrelivet i området. De skal oppleve at dyrevernet er viktig for dem selv også.

– Bøndene får også kompensasjon i form av investeringer, for eksempel i skoler og brønner. 25 prosent av inntektene fra nasjonalparkene skal føres tilbake til lokalsamfunnet. Lokale myndigheter skal fordele pengene blant folk, forteller Angela Mwakatobe som nylig tok doktorgraden ved Institutt for biologi ved NTNU.

Hun har studert landsbyer som ligger i ulik avstand til nasjonalparken Serengeti i Tanzania.

Kanskje er det ikke så rart at det er gnisninger i landsbyene nær nasjonalparken. Men selv mer enn 80 kilometer unna grensen til Serengeti er det konflikter mellom mennesker og dyr, viser Mwakatobes doktorgradsarbeid.

Derfor mener hun at opplæring og støtte er viktig også for folk lengre unna.

Konfliktene er av fire ulike hovedtyper:

– Angrep på husdyr, plyndring av avlinger, sykdommer og jakt på ville dyr for såkalt «bushmeat», mat fra ville dyr, oppsummerer Mwakatobe.

Væpnet vakthold

Angrep på husdyr og plyndring av avlinger er vanligere jo nærmere landsbyene ligger nasjonalparken. Her kreves det også væpnet vakthold. Lengre unna lar bøndene isteden husdyrene være i innhegninger, eller lar hunder vokte dyr og avlinger.

Primater, altså aper, sees på som den verste plagen og de som ødelegger mest. I dette tilfellet gjelder det olivenbavianer og marekatter, men også andre aper. Deretter kommer elefanter.

Primater, her marekatter, regnes som de største plageåndene blant bønder nær nasjonalparken Serengeti. (Foto: Photos.com)
Primater, her marekatter, regnes som de største plageåndene blant bønder nær nasjonalparken Serengeti. (Foto: Photos.com)

– Elefanter er bare et problem nær parken, sier Mwakatobe.

Sykdommer fra ville dyr kan spre seg til husdyrene. Også sykdommer og påfølgende tap av husdyr er et større problem i landsbyene nærmest nasjonalparken.

«Bushmeat»

Mat fra ville dyr er vanligst nær nasjonalparken, men det er også et illegalt marked i landsbyene lengre borte.

Angela Mwakatobe. (Foto: NTNU)
Angela Mwakatobe. (Foto: NTNU)

– I Tanzania er det ikke noe lovlig marked for «bushmeat», forklarer Mwakatobe. Denne jakten er altså høyst ulovlig.

Mwakatobe har undersøkt hva slags tørket kjøtt folk foretrekker å spise i de ulike landsbyene. Undersøkelsen viser at de aller fleste velger å spise vanlig storfekjøtt dersom de kan.

– Men tilgjengeligheten er begrenset, sier Mwakatobe.

Derfor felles ville dyr ulovlig. Spesielt gjelder dette når de store dyrevandringene i området går gjennom landsbyene. Mer enn to millioner dyr passerer i løpet av kort tid – hovedsakelig gnu, men også en god del sebraer, antiloper og andre dyr.

Det kan også være vanskelig å kjenne forskjell på det tørkede kjøttet. Spesielt kjøtt fra lyreantilopen, i Tanzania kalt topi, smaker noenlunde det samme som storfe. Folk nærmest nasjonalparken er flinkest til å identifisere de ulike typene, men dette er langt fra noen sikker metode for å identifisere en art.

Mwakatobe mener landsbyene nær nasjonalparken bør få støtte til å holde høns og andre husdyr, og også få opplæring i akvakultur. Da vil behovet for «bushmeat» gå ned.

Mer utdanning er også nødvendig for å minske angrepene på husdyr. Mwakatobe mener at en kombinasjon av flere typer vakthold for å minimere plyndring av avlinger vil være det mest effektive.