Helseinformasjonssystemet, som kalles DHIS 2, regnes som det største og beste i verden, i følge en evaluering for NORAD. Det handler om å bygge opp bedre helseinformasjonsflyt i land i Sør.

– Vi bruker den siste teknologien innen web og mobil til å lage nye verktøy for innsamling, bruk og presentasjon av helsedata i lavressursområder. Det hele blir koordinert fra Oslo og systemet er nå i bruk i 30 land i Afrika og Asia som dekker mer enn 1,3 milliarder mennesker.

Det forteller professor Kristin Braa ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO). Sammen med kollegaene Jørn Braa og Sundeep Sahay leder hun forskningsnettverket HISP som nylig fikk UiOs innovasjonspris for innovasjon i måten helseopplysninger blir samlet inn og brukt i utviklingsland.

– Vi har fått prisen både for selve systemet, som nå er blitt en internasjonal standard i den tredje verden, men også for prosessen og forskningsmodellen som har ledet til dette systemet. Teknologien vi har utviklet er åpen kildekode, fritt tilgjengelig for alle, forteller Braa.

Kjappere tilgang til bedre helsedata

Pålitelige data er en forutsetning for et velfungerende helsevesen. I samarbeid med helseministeriene, lager forskerne nasjonale systemer som støtter alle nivåene i helsevesenet - fra helsearbeideren samler inn data på landsbygda til helsemyndighetene tar beslutninger basert på aggregert helseinformasjon.

Et hovedmål er at dataene blir mer tilgjengelig og kommer den enkelte helsearbeideren til gode.

– Tidligere har helsearbeiderne bare sendt inn data. Vi ønsker at de også skal få feedback og tilgang på dataene sine. Og dermed også blir mer fokusert på kvaliteten på dataene, sier Braa.

I de fleste utviklingsland er helseinformasjonssystemet fremdeles papirbasert. Det betyr i praksis at mye helsedata kommer på avveien, ikke er oppdatert og ikke blir benyttet. Det web-baserte helseinformasjonssystemet gir helsepersonell bedre oversikt og kontroll over utviklingen.

– Det kan dreie seg om antall personer med HIV/AIDS, malaria og tuberkulose, vaksinasjoner mot meslinger eller mødre- og barnedødeligheten. Oversikt bidrar til bedre logistikk av medisiner. Overvåking av diareutbrudd gir mulighet for å sette inn tiltak mot begynnende epidemier, sier Braa.

Tidsbesparelsen står også sentralt. Dagens papirdata kan bruke tre måneder på å komme frem.

– Nå kan helsepersonell logge på online og se hvordan ulike klinikker gjør det på dagrapportering. Det er en revolusjon i seg selv, sier Braa. 

Teknologien i lommeformat

For tiden leder Braa et prosjekt om å bruke mobiltelefoner til å samle inn data i lavressursområder.

– Systemet vårt stopper ikke der hvor man har datamaskiner og infrastruktur for strøm og internett. Det favner også landsbyer og klinikker som ikke har strøm eller internett. Mange helsearbeidere bruker nå mobiler og mobilt internett til å samle inn data i felten, forteller hun.

En utfordring for forskerne har vært å skalere ned systemene og få det til å virke på de ulike mobilene som folk faktisk har i lommene sine.

– Vi må utvikle mange typer applikasjoner på en gang for ulike mobiltelefoner. Folk har jo ikke råd til å kjøpe nye telefoner. For at datainnsamling skal funke på tvers av mobiltelefoner må vi lage alt fra SMS-løsninger, til Java-løsninger og smarttelefonløsninger, sier Braa.

Siden de fleste innbyggerne i utviklingsland har mobiltelefon, åpner bruk av mobilteknologi også for toveis-kommunikasjon med pasienter og oppfølging via SMS.

Nå tester forskerne hvordan helsepersonell kan sende ut innkalling til legetime eller annen informasjon til pasienten som også selv kan ta kontakt.

Fremover vil de også utnytte teknologien til å tracke helsen til enkeltpersoner via mobilen. Da blir sikkerhet en større utfordring.

– Når vi har samlet data på individnivå, har det vært på pc, og med nummer, ikke navn. Foreløpig unngår vi personvernsutfordringer ved ikke å ha navn, forteller Braa.

Bygger kompetanse lokalt

Startskuddet for aksjonsforskningsprosjektet DHIS 2 gikk i 1994, og har hatt midler fra Forskningsrådet fra starten.

Det er et stort team som jobber med informasjonssystemet. For tiden deltar 28 doktorgradsstudenter, hvorav de fleste fra land i Sør. 22 er allerede uteksaminert og tilbake i sine hjemland hvor de forsker på implementasjoner av systemet.

– Dette er innovativt fordi vi bygger lokal kapasitet i utviklingslandene. Systemet skal ikke være avhengig av oss. Når det er noenlunde på plass, drar vi videre til neste land. Da har vi både internasjonale masterprogrammer og folk med doktorgrad, som enten er ledere i ministeriet eller ved universitetene, som fortsetter med utdanning og videreutvikling.

Mens forskerne så langt har jobbet land for land, er målet fremover å styrke regionene. Blant annet jobber de sammen med De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) for å lage en regionaldatabase slik at medlemslandene selv har kontroll og lederskapet for helseindikatorer i sin region. Dette har inspirert Det østafrikanske fellesskap, som nå også lager en regional helsedatabase.

– Vi ser en positiv utvikling mot at helseledere i regionene tar større eierskap og ansvar for helsestatistikken i egen region, og bruker dette i eget helsearbeid i motsetning til den tradisjonelle innstillingen at dette bare er noe som skal sendes til WTO, sier Braa.