Det kommunale barnevernet styres ut fra et prinsipp om minst mulig inngripen. Inngrepene er baseres i hovedsak på frivillig deltakelse fra familie og barn - en blanding av flere hensyn.

Når et barn derimot har behov for vern, kan dette anses som et behov for å tvinge foreldrene til å gi fra seg omsorgen. I et slikt tilfelle står barnets beste interesser igjen som det eneste primære hensyn man skal ha.

På et prinsipielt nivå har man beveget seg fra en såkalt biologisk presumpsjon til det beste for barnet og over til et rendyrket prinsipp om barnets beste interesser.

- I dag blandes prinsippene om barne- og familieomsorg og barnevern sammen i en og samme lov, sier Asgeir Falch-Eriksen ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus.

- Dette er uheldig og kan forklare hvorfor den biologiske presumpsjon fortsatt er så dominerende, altså at frivillige tiltak skal sørge for at foreldrene mestrer ansvaret så langt det lar seg gjøre, sier han.

Avgjørende arbeid

Fylkesnemda for barnevern og sosiale saker er den beslutningsmyndigheten som i dag avgjør om man skal gå inn med tvang for å gjøre noe med omsorgssituasjonen til et barn.

Den kan rive familier i filler og den kan sette den sammen igjen.

- Dette er en meget viktig samfunnsinstitusjon, og dens arbeid er helt avgjørende, sier Falch-Eriksen, som i en årrekke har studert tillit og tillitsproblematikk.

Han erkjenner at det er svært vanskelig å finne en tilfredsstillende tilnærming til spørsmålet om nemda er til å stole på. Dette førte til at forskeren utviklet en egen tilnærming.

- Formålet var å utvikle en stabil målestokk som jeg kunne analysere fylkesnemnda ut fra, sier Falch-Eriksen.

- Dette kaller jeg forventningsordenen. Forventningsordenen sier noe om hvordan vi i dag kan sies å stole på tvangstiltak i barnevernet. Når en slik «meterstokk» er på plass kan man analysere den formelle utformingen av beslutningsmyndigheten.

Utgangspunkt i enkeltskjebnen

Den viktigste forutsetningen for et tillitsverdig barnevern er at barnets beste interesser blir forfulgt, og at dette forfølges på en ikke-diskriminerende måte.

Falch-Eriksen legger i sin nylige doktoravhandling fram en politisk teori for barnevernet med henblikk på tvang. Formålet er å tilkjennegi en forståelse for hvordan tvang kan utøves dersom beslutninger som innebærer tvang skal overholde krav om å respektere det enkelte barns beste interesser.

Dette er med andre ord et forsøk på å rekonstruere hva barnets beste interesser skal bety i sammenheng med utøvelse av tvangsmakt i barnevernet.

- Dersom man ikke tar utgangspunkt i enkeltskjebnen som tross alt blir rammet, så forfekter man en praksis som ikke er til å stole på, understreker doktoranden.

Innfrir ikke tillitsløftet

Falch-Eriksens forskningsprosjekt har ikke funnet noe som tyder på at tilliten til barnevernet blir undergravd med tanke på tvang. Imidlertid kan tilliten nemda nyter gjøre at de mindre utfordringene den står overfor ikke blir tatt tak i.

I det som gjerne kalles den postnasjonale vending - der lover, regler og mål er nedfelt i internasjonale eller overnasjonale institusjoners vedtekter - må de nasjonale organene følge med i timen.

- Fylkesnemnda innfrir ikke helt løftet om tillit, påpeker doktoranden.

- Selv om mye taler for at den er til å stole på, så er det ikke slik at barnevernet i Norge, og da med henblikk på tvang, har fulgt den postnasjonale vending.

- For at man skal stole på fylkesnemnda i dag så argumenterer jeg for at designet må overholde menneskerettighetene nedfelt i Barnekonvensjonen. Det gjør den ikke godt nok i dag. Dette til tross for at det blir framholdt svært mange steder at den gjør nettopp det, sier Falch-Eriksen.

Hvem treffer beslutningene?

Falch-Eriksen etterlyser også gode begrunnelser på hvorfor lekfolk skal være med på å fatte så viktige beslutninger. Forskeren savner en klarere profesjonaliseringslinje rundt nemdenes medlemmer.

- Det er i det hele tatt en fattig utredning av hva barnets beste interesser går ut på, sier Falch-Eriksen.

- Det siste er noe man burde ta langt mer tak i. Prinsippet om barnets beste interesser er ubestemt, og derfor trenger man ytterligere spesifikasjon for hvordan det skal anvendes operativt.

Referanse:

Falch-Eriksen: “The Promise of Trust. An inquiry into the legal design of coercive decision-making in Norway”, doktorgrad i profesjonsstudier vved Høgskolen i Oslo og Akershus.