Da kjønnsforsker Ingvil Førland Hellstrand ved Universitetet i Stavanger avsluttet doktorgraden sin i fjor, plasserte hun seg midt i debatten om bioteknologi.

Hun argumenterer for at vi i større grad må ta inn over oss at det vi ser i science fiction-seriene kan være realiteter i framtiden, og at dette reiser nye etiske og politiske spørsmål. Skillet mellom mennesker og maskiner blir mer utydelig. Kan vi se for oss at roboter får barn?

• Les også: Skal roboter ha rett til å få barn?

Skal hun slappe av i sofaen, setter hun på en science fiction-film. Og tellekantsystemet? Supert å bruke i sosiale settinger.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Utrecht i Nederland. Der er det et kreativt og nyskapende miljø for kjønnsforskere, kanskje særlig for de av oss som jobber med relasjoner mellom menneske og maskin og mellom natur og kultur. Universitetets Centre for the Humanities ledes av Rosi Braidotti, en av den postmoderne kjønnsforskningens grunnleggere. Hennes bidrag til feltet har inspirert min egen tenkning omkring identitet og tilhørighet.

– Pluss at det er en veldig fin by med mange kanaler og gamle katedraler. Og så har de gode sykkelstier. Jeg liker å farte rundt i gamle byer og kikke på hus og møteplasser.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Er det valgene: reality eller seriøs TV? Jeg ser helst science fiction, enten det er gamle «Star Trek»-episoder eller nyskapende serier slik som amerikanske «Battlestar Galactica» og svenske «Äkta människor».

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Henger ikke de to sammen da? Undervisningen min inspirerer til forskning – og forskning inspirerer til undervisning. Jeg setter stor pris på innspill fra studenter og tenker at undervisning ikke bør reduseres til formidling av forskning, men også få være et sted hvor kunnskap produseres og forhandles.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Jeg ville helt klart ha invitert den amerikanske vitenskapsteoretikeren Donna Haraway. Hun har betydd utrolig mye for hvordan jeg tenker om kunnskap som noe som produseres, ikke bare noe som eksisterer. Og da er det selvsagt relevant å tenke på hvilke strukturer og maktforhold den skapes under.

– Så ville jeg nok invitert den postkoloniale og feministiske teoretikeren Gayatri Spivak fordi hun hele tida minner meg på hvordan makt og privilegier kan bidra til snevrere forståelseshorisonter: at en kun fortolker verden ut fra sin egen situasjon. Spivak er spesielt opptatt av hvordan den territoriale, politiske og kulturell makten til den vestlige verden usynliggjøres og universaliseres som normaltilstanden, hvor alt annet havner i kategorien «Annerledes».

– Til slutt: Michel Foucault. Hans forståelse av kunnskap om verden som meningssystemer, altså ideologiske og normative strukturer for å gjøre verden forståelig, er grunnleggende for en systematisk maktanalyse.

– En ettermiddag med disse tre hadde vært fantastisk:. Tenk de diskusjonene om kunnskap og makt! 

Faguttrykk du elsker?

– «Situert kunnskap». Det er et av Donna Haraway sine. For meg er dette uttrykket et teoretisk og metodologisk verktøy for å kunne analysere hvordan kunnskap produseres: Kunnskap eksisterer ikke i vakuum, men skapes, forvaltes og forhandles historisk, kulturelt og sosialt.

Faguttrykk du hater?

– «Disiplin». Det er så strengt og lukket. Jeg foretrekker «fagfelt». 

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Slik det ligger an nå, blir det ingen av delene. Men det er greit, det. Så lenge jeg er bra nok for ungene mine og får utfolde meg faglig, så skal jeg være fornøyd.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Kanskje at det er et takknemlig tema å sukke over når en skal mingle på seminarer og konferanser?

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg tror faktisk at vi står midt oppe i et paradigmeskifte i vår tid – et skifte som handler om en reorientering av menneskets plass i universet. Vi stiller flere og flere spørsmål som rokker ved en tradisjonell forståelse om at mennesket er i sentrum og er mer opptatt av forbindelseslinjene mellom mennesket og dyr, teknologi, klima og så videre.

– Mitt doktorgradsarbeid plasserer seg innenfor det som kan kalles en posthumanistisk vending, en vending mot etiske og politiske relasjoner i stedet for fastlåste kategorier eller merkelapper. En slik vending innebærer en økt vektlegging av samhandling og mangfold snarere enn lukkede identitets- og tilhørighetskategorier.

– Science fiction-sjangeren er et sted som utforsker disse relasjonene gjennom å framstille det vi kan kalle flerartssamfunn hvor mennesker, hybrider, roboter og flere folkeslag fra andre planeter og galakser lever side om side. Gjennom slike tankeeksperimenter bidrar science fiction til å utfordre ideen om menneskets status og makt, og til å stille spørsmål ved hva som regnes som menneskelig i det hele tatt. 

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvalitativ, for det er det jeg kan. Men det hadde jo vært gøy å prøve noe nytt en gang – jeg er fan av tverrfaglige samarbeid!