Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.
– Aksjonsforskning handler om å myndiggjøre dem vi forsker på, sier Mikaela Vasstrøm. Bildet er fra en aksjonsforskningsprosess med Bykuben i Oslo.(Foto: Halfrid Mytting Hagemoen)
De forsker for å forandre
For aksjonsforskere er det viktig å finne frem til løsninger sammen med dem man forsker på.
Mange tenker på forskere som nøytrale. De kommer inn, tar sine målinger, stiller sine spørsmål og går igjen. Så hører man ikke noe mer fra dem før det kommer en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift.
Slik må det også være i mange tilfeller. Men på flere områder føler forskerne et etisk ansvar for å følge hele prosessen, fra et problem har blitt identifisert til en løsning er på plass.
Det kalles aksjonsforskning. Store norske leksikon definerer det som «forskning der resultatene brukes til å starte praktiske tiltak under medvirkning av forskeren selv».
– Mye forskning som gjøres, kan være viktig innenfor akademia, men den får kanskje likevel liten betydning for samfunnsutviklingen. Som forskere har vi et etisk ansvar for at kunnskapen vi utvikler skal bli brukt.
Det sier førsteamanuensis Mikaela Vasstrøm på Universitetet i Agder. Hun har jobbet med aksjonsforskning i over et tiår. Hun og kollegaen Kirsten Paaby publiserte nylig en vitenskapelig artikkel om aksjonsforskningens roller og bevegelser i tidsskriftet Forskning og forandring.
– Aksjonsforskningens tydelige bidrag er å ville føre til endring, sier Mikaela Vasstrøm.(Foto: UiA)
Bærekraft lokalt
I artikkelen skriver Vasstrøm og Paaby om en aksjonsforskningsprosess de gjorde sammen med initiativer fra innbyggere i Oslo og Oslo kommunes senter for byøkologi, ByKuben. Det handlet om hvordan FNs globale bærekraftsmål kunne gjøres om til handling lokalt.
Forskerne tok utgangspunkt i initiativ som allerede var satt i gang.
– Ofte når en kommune skal planlegge nye tiltak, så inviterer de til et folkemøte der innbyggerne kan mene noe om ting som kommunen allerede har definert. Men vi ville gjøre det motsatte, sier Vasstrøm.
Bykuben støtter flere prosjekter som skal bidra til en mer bærekraftig utvikling, for eksempel å redusere matsvinn, plante trær, ta i bruk byens parker, dyrke mat i byen og redusere plastforsøpling.
Etter å ha intervjuet innbyggere som stod bak slike tiltak, intervjuet forskerne de kommunalt ansatte som er ansvarlige for å dele ut midler til prosjektene. Deretter inviterte de til et folkemøte med en vri:
Først fikk seks innbyggerefortelle om ambisjonene sine og hvordan de jobber. De ansatte i kommunen fikk komme med innspill, og alle var med å diskutere ulike måter å organisere arbeidet for å bli en mer bærekraftig by. En måned senere fikk kommunen presentere sine initiativ, med innspill fra borgerne.
– Aksjonsforskning handler om å myndiggjøre dem vi forsker på. Hvordan ser de på verden, hvordan kan vi tenke annerledes, hva står i veien for endring? I stedet for å spørre om folks holdninger, så utforsker vi sammen perspektiver og utfordrer hverandre til å forstå om det er behov for endringer og hvordan det kan gjøres, sier Vasstrøm.
Forskningens rolle
En kritisk leser vil kanskje på dette tidspunktet ha flere innvendinger. Er ikke aksjonsforskning noe mer enn en avansert form for workshopledelse?
Vasstrøm kan forsikre om at forskning fortsatt er en viktig del av arbeidet til en aksjonsforsker.
– Vi forsker på den kunnskapen vi får i prosessen. I dette tilfellet handler det om hvordan initiativer fra innbyggernebidrar til alternativer og om teorier rundt samfunnsvitenskapelige teorier. I artikkelen diskuterer vi hvilke roller aksjonsforskning kan ta i slike prosesser, sier hun.
Publisering av vitenskapelige artikler er også viktig for aksjonsforskere. Ikke bare for å kommunisere hva de forsker på, men for at andre forskere på feltetkan peke på brister i argumentasjonen eller hull i metoden. Burde for eksempel andre aktører ha blitt involvert?
Annonse
Å forandre verden
Aksjonsforskere kan også bli kritisert for å være for nære på feltet sitt. At de mangler den nødvendige distansen til saken for å kunne analysere situasjonene de forsker på.
– Det er en kritikk som har noe for seg. Men motsatt kritikk kan rettes mot tradisjonell forskning, at den er for distansert til saken og kommer aldri riktig innpå den, sier Vasstrøm.
Hun peker på hvordan et tradisjonelt forskningsintervju ofte bare skraper i overflaten fordi forskeren selv har definert spørsmålene.
– Aksjonsforskningens tydelige bidrag er nettopp det å ville føre til endring. Den gir en tydeligere stemme til dem som er involvert. Det er dermed også en måte å demokratisere kunnskapsutvikling og forskning på, sier Vasstrøm.
