– Hvordan sikrer vi høy tillit til forskningsbasert kunnskap, og hva kan svekke denne tilliten? Vi lever i en tid hvor grunnlaget for tillit er skjørere enn det har vært tidligere, sier professor Fredrik Thue ved Senter for profesjonsstudier på OsloMet.

En forskergruppe han ledet, har nylig levert del to av en rapport om forskning og ytringsfrihet til Kunnskapsdepartementet.

Begge rapportene ligger åpent på regjeringen.no.

Rapport 1: Et ytringsklima under press?

Rapport 2: Integrasjon og integritet: Tillit til forskning i et kunnskapssamfunn.

Høy tillitt til vitenskap?

– Vi finner at vitenskapen er blant de samfunnsinstitusjoner som nyter høyest allmenn tillit, men at den synker markant når folk mener at forskningsresultatene er politisk styrt, sier Thue.

Tilliten faller også når forskningsmiljøer og deres forskning blir oppfattet som ideologisert, og når forskningsresultater går på tvers av ens interesser eller verdier.

– På noen områder er det dessuten et problem at forskere samarbeider med byråkrater, politikere og aktivister som i stor grad deler deres verdier og virkelighetsoppfatninger. Vi må streve etter et mangfold og et ytringsklima med åpenhet, sier Thue.

Et alvorlig dilemma

Forskning er avhengig av tillit både innad i forskersamfunnet, fra det allmenne publikum og fra en rekke eksterne samfunnsaktører.

I et system som det norske, står imidlertid relasjonene til staten i en særstilling, forklarer Thue.

– Staten finansierer en stor del av forskningen, regulerer dens rammebetingelser og spiller en nøkkelrolle i å definere forholdet mellom forskningens frihet og dens forpliktelser overfor publikum og eksterne samfunnsaktører.

Siden forskning nyter høyere allmenn tillit enn mange andre virksomheter og institusjoner i samfunnet, kan det å påberope seg forskningsbasert kunnskap være en attraktiv måte å styrke tilliten til for eksempel politiske beslutninger, profesjonsutøvelse, offentlig tjenesteyting eller kommersielle produkter på, forklarer Thue.

Disse funnene blottlegger et dilemma.

Thune forklarer det slik: På den ene siden lever vi i et såkalt kunnskapssamfunn, der forskningsbasert kunnskap, ekspertise og vitenskapelig utdannet personell tas i bruk på nær sagt alle samfunnsområder.

På den andre siden er det altså nettopp når forskning samhandler tett med andre institusjoner og aktører i samfunnet, at publikums tillit til forskning synker.

Forskningens integrasjon i samfunnet synes altså av mange å bli oppfattet som en trussel mot dens integritet.

– Det er et alvorlig dilemma, ikke minst fordi høy tillit til forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for å opprettholde allmenn tillit til samfunnets institusjoner, sier Thue.

Hva kan true tilliten til forskning framover?

Forskerne peker på flere trender som kan true tilliten til forskningen fremover. Blant dem er populisme, konspirasjonsteorier og digitale ekkokamre. Ifølge rapporten har disse tre trendene en tendens til å opptre samtidig og forsterke hverandre.

Hva kan vi gjøre for å unngå at populisme, konspirasjonsteorier og ekkokamre blir en trussel mot våre demokratier?

– Det gjelder å forebygge fiendskap mellom aggressive populistiske strømninger i samfunnet og et akademia som forskanser seg mot disse strømningene og krever konformitet med verdier som er omstridt i samfunnet for øvrig, forklarer Thue.

Forutsetningene for at dette skal lykkes, ligger ifølge rapporten imidlertid delvis utenfor det forsknings- og utdanningspolitiske feltet.

– Et velfungerende velferdssamfunn som begrenser borgernes sosiale og økonomiske usikkerhet, gir et bedre utgangspunkt for å motvirke ideologisk polarisering og nedadgående tillitsnivå enn et samfunn med store sosiale og økonomiske ulikheter og høy risiko for å falle utenfor, sier Thue.

Personlige preferanser og ideologier spiller en stor rolle

Tillit til ekspertene henger også nøye sammen med det politiske systemet – stoler vi på politikerne, stoler vil høyst sannsynlig også på forskningen de siterer, ifølge Thue.

Han presiserer at tillit til forskning er én ting, mens tillit til såkalte eksperter er noe annet. Her trengs det ikke bare tillit til at de er kompetente og søker sannheten, men også tillit til deres anbefalinger, at de vil oss vel og at deres og våre interesser ikke er på kollisjonskurs, forklarer han.

– Her ser vi tydelig hvordan tillit til eksperter henger sammen med tillit til det politiske systemet. Det har dessverre ikke så mye med forskningen å gjøre, som med folks preferanser og ideologier, sier Thue.

Hvordan skal vi så sikre tillit?

Thue påpeker at de som skal kontrollere forskernes arbeid, må respektere deres yrkesmessige integritet, altså deres rett og evne til å tenke og arbeide fritt og faglig forankret.

– Samtidig må de som opererer som eksperter overfor politiske beslutningstakere, forstå de legitime hensyn politikere må ta og som forskere ikke på samme måte må forholde seg til når de opererer innenfor sine egne institusjoner: Kan det oppnås politisk flertall for dette forslaget? Kan det å gå for fort frem undergrave tiltaks legitimitet?

På noen områder kan det også være aktuelt å drøfte og korrigere verdigrunnlaget for eksperters anbefalinger i brede fora av vanlige samfunnsborgere eller berørte parter utenfor forskningen.

– Det er svært uheldig om viktige vurderinger og avgjørelser tas i såkalte svarte bokser, altså uten innsyn eller innspill fra omverdenen, mener Fredrik Thue.