Hvem skriver best om fagstoff til et stort publikum – de med fagutdanning eller de med journalistutdanning? (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Hvem skriver best om fagstoff til et stort publikum – de med fagutdanning eller de med journalistutdanning? (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kommentar: Hvorfor vil ikke naturvitere bli journalister?

Problemet er ikke at norske medier unngår å ansette naturvitere, men at det er svært få med bakgrunn i naturvitenskap som utdanner seg til journalister, skriver Nina Kristiansen og Ingrid Spilde. De svarer på kritikk fra vitenskapsjournalist Unni Eikeseth.

Publisert

«Det er lettere å gjøre en økonom til journalist, enn en journalist til økonom», skal Trygve Hegnar ha uttalt.  Og dette er et klassisk dilemma for de som ansetter journalister: Hvem skriver best om fagstoff til et stort publikum – de med fagutdanning eller de med journalistutdanning?

Det spørsmålet diskuterte vi i kommentaren Forskningsjournalister trenger ikke fagbakgrunn på forskning.no 25. august.

Avsporing

I debatter om medienes dekning av forskning, ender diskusjonen ofte opp i klager på at journalistene ikke har fagbakgrunn i stoffområdet de skriver om. Vi mener dette er en avsporing.

Det er ikke vanskelig å finne feil i forskningsstoff. Vi ser ofte at journalister ikke har forstått det de skriver om. Men likevel mener vi den største mangelen ved forskningsstoffet i norske og utenlandske medier har vært at det er for mye formidling og for lite journalistikk.

Forskningen er blitt og blir svært ofte behandlet som sannhet. Og forskerne ses bare som sannhetssøkere uten agenda eller personlige interesser.

Oppfatningen om at forskningsjournalisten først og fremst må ha en fagbakgrunn er en del av denne tradisjonelle forestillingen om vitenskapen: Den kan bare forstås, formidles og kritiseres av de innvidde. De andre må pent vente på dekreter fra elfenbenstårnet.

Vi mener tvert imot at også forskningen både kan og bør ses utenfra. Vi bør dekke den med de samme journalistiske verktøyene som vi dekker andre kompliserte områder, som for eksempel politikk og jus.

Fagkunnskap er en stor fordel

Når journalistikken er på plass, er det så klart bra med fagbakgrunn. Som vi skrev i kommentaren: «Selvfølgelig er bakgrunnskunnskaper en fordel. Et solid kjenn­skap til temaet du skriver om, gjør det lettere å forstå hva forskerne sier og gjør. Det blir også mulig å trekke lange linjer, og plassere ny forskning i et større perspektiv. Dessuten er det lettere å være kritisk til et tema vi kjenner godt. Da har vi større forutsetning til å vurdere om forskningen er ny eller god, og vi kjenner kanskje til kontroversielle temaer og ulike leirer blant forskerne på feltet.»

Samme synspunkt fremmer vi i boka Innføring i forskningsjournalistikk, som vi ga ut tidligere i år:

Men så skriver vi videre at fagbakgrunn ikke er avgjørende for å gjøre en god jobb som forskningsjournalist - fordi forskningen utvikler seg i så raskt tempo at det er vanskelig å henge med selv for de med utdanning i faget, fordi journalister skal dekke så mange felt, og fordi det rett og slett ikke er praktisk mulig å ansette fagfolk som kan alle temaer og disipliner som skal dekkes.

Så fag og kunnskap er en fordel, men interesse og erfaring holder. Det er vårt ståsted i økonom-journalist-diskusjonen.

Kunnskapsløs formidling? 

I Klassekampen 29. august skriver NRK-journalist Unni Eikeseth et motinnlegg Kunnskapslaus formidling (finnes bare på papir). Der tar hun til orde for at flere journalister bør ha naturvitenskapelig bakgrunn og hun spør om vi mener at fagbakgrunn gjør journalister uegnet.

Hun skriver blant annet: Prøver dei [Kristiansen og Spilde] fortelje at fagbakgrunn gjer ein ueigna til å ha lojalitet til lesaren, eller er til hinder for å kunne behandle stoffområdet journalistisk? Når vart det i tilfelle ei ulempe å ha kunnskap om eit tema, når ein skal stille kritiske spørsmål om dette temaet? 

Eikeseths innlegg er overraskende. Å påstå at vi mener at fagkunnskap er en ulempe, og at vi ønsker en kunnskapsløs redaksjon, er mildest talt en svært fantasifull tolkning av vår kommentar på forskning.no.

Eikeseth setter opp en stråmann, en som nærmest er mot fagkunnskap, og fyrer løs. Det gir ikke særlig mening for oss. At vi, som jobber i en vitenskapsredaksjon, ikke skulle verdsette kunnskap, er absurd.

Mange journalister har noen fag i tillegg. Når vi ansetter journalister i forskning.no teller slik tilleggsutdanning svært positivt. Men står valget mellom en journalist og en fysiker eller statsviter uten utdanning eller erfaring i journalistikk, velger vi journalisten. Fordi det er journalistikk vi driver med. Ikke fysikk. Eller statsvitenskap.

Naturvitere med journalistikk

Eikeseth beklager at det ikke foregår noen rekruttering av naturvitere i norske medier.

Vi mener imidlertid problemstillingen kan snus:

Problemet er ikke at norske medier unngår å ansette naturvitere, men at det er svært få med bakgrunn i naturvitenskap som kvalifiserer seg eller utdanner seg til journalister. Søkere med en slik kombinasjon er i alle fall sørgelig fraværende på søkerlistene når forskning.no lyser ut nye stillinger. De hadde kommet høyt opp.

Det finnes derimot svært mange søkere som har journalistisk erfaring og/eller utdanning i kombinasjon med fag og grader fra samfunnsvitenskap og humanioria. 

Så Eikeseth har fokus i feil ende. Det er ikke rimelig å tro at mediene vil ansette fagtunge folk uten utdanning eller erfaring fra journalistikk. De er ikke kvalifiserte for journalistjobben.

Spørsmålet er derfor hvorfor det er så få med naturvitenskapelig bakgrunn som også utdanner seg som journalister?