Stadig færre nordmenn deltar i både medisinske og helsefaglige spørreundersøkelser og helseundersøkelser generelt. Det kan være en utfordring.

– Høy deltagelse i spørreundersøkelser kan gi mer representative data om helse, sykdom og risiko og dermed bidra til høyere kvalitet på forskningen, sier Dagrun Kyte Gjøstein. Hun er doktorgradsstipendiat ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Så hva kan forskere gjøre for å redusere risikoen for at et spørreskjema havner i søpla eller blir liggende nederst i papirbunken?

Lite kunnskap om effekten

Økonomiske insentiver, det vil si ulike former for betaling og belønning, er en praksis som har eksistert i mange år i forskningen. Effekten av slike tiltak er likevel usikker – de fleste studiene er små, og resultatene spriker.

I forbindelse med Nordisk-Europeisk studie på kolorektal kreft (NordICC) ville Gjøstein og kollegene undersøke om insentiver kunne få flere til å svare på et spørreskjema om ulike risikofaktorer. Forskerne sendte skjemaet i posten til to grupper: Personer som var invitert til screening i NordICC-studien, men ikke hadde møtt opp, og personer i kontrollgruppen i NordICC-studien. 

Disse ble igjen tilfeldig delt inn i tre grupper. Den ene fikk ingen insentiv, den andre fikk gratis skrapelodd vedlagt spørreskjemaet, og den tredje var med i trekning av et nettbrett hvis de svarte på undersøkelsen.

Halvparten svarte

– Jeg har vært med på å invitere folk til forebyggende undersøkelser i nesten 15 år og har mange ganger diskutert bruk av insentiver. Dette er første gang hvor vi faktisk har tilbudt folk noe slikt, forteller professor Michael Bretthauer fra forskergruppen Klinisk Effektforskning ved Universitetet i Oslo.

Han leder NordICC-studien og er initiativtager til studien på insentiver. Resultatene som ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening i juni, er nedslående når det gjelder jakten på nye tiltak for rekruttering. Skrapelodd og mulighetene til å vinne et nettbrett hadde ingen effekt på andelen som svarte, verken blant de som i utgangspunktet var invitert til screening eller i kontrollgruppen.

Svarprosenten i de ulike insentivgruppene varierte mellom 53,6 prosent og 55,9 prosent.

Likevel er Bretthauer overraskende nok ikke oppgitt. Han er snarere lettet.

– Dette betyr at vi fint kan kjøre studier uten insentiver, og det er det beste som kunne skjedd. Det er deilig å slippe å diskutere om vi skal bruke insentiver, og i så fall hvilke, sier Bretthauer.

De likegyldige

Betaling og belønning av deltagere i forskning er nemlig ikke bare et budsjettspørsmål, men også et forskningsetisk spørsmål.

Øystein Lundestad er rådgiver i Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk Midt-Norge (REK Midt). Han understreker at insentiver ikke må påvirke folk til å delta i noe som kan være en fysisk eller psykisk belastning, eller som utfordrer deres velferd eller integritet.

– Vi ønsker ikke at forskere skal benytte insentiver for å få noen til å delta på noe de ellers ville hatt klare motforestillinger mot. Det er mer aktuelt i de situasjonene hvor folk er likegyldige til deltagelse, sier Lundestad.

Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag (NEM) ga i 2009 ut en veiledning om betaling til deltagere i medisinsk eller helsefaglig forskning. Veilederen fastslår at det er allmenn enighet om at deltagere i forskning kan få dekket utgifter som reisekostnader og tapt arbeidsfortjeneste.

Utover dette er det ulike syn på om det er greit å betale forskningsdeltagere og i så fall i hvilken form og i hvilket omfang. Økt rekruttering til ulike prosjekter har imidlertid vært et hovedargument for å akseptere en mer utstrakt bruk av betaling for forskningsdeltagelse. Lundestad forteller at REK Midt med jevne mellomrom behandler søknader hvor insentiver inngår i studien.

Uheldige forventninger

– I store spørreundersøkelser dreier det seg som regel om utlodning. I kliniske studier kan det dreie seg om relativt små pengebeløp, for eksempel 200 kroner som en kompensasjon for tidsbruk, tapt arbeid eller lignende, sier Øystein Lundestad.

REK Midt godkjenner stort sett alltid bruk av mindre tresifrede beløp eller utlodning av gevinster, ifølge han. Lundestad tror det også er praksis hos de andre REK-ene.

– Som et grunnprinsipp vil man at forskningen skal kunne gjennomføres uten økonomiske insentiver. Det vil være uheldig hvis det blir et slags krav fra forespurte at de skal få noe igjen for å delta. Da kan man risikere å komme opp på et nivå hvor det blir vanskelig for enkelte å få gjennomført forskningen. Men jeg tror ikke vi er i nærheten av å være der, understreker Lundestad.

Skeptiske til penger

Dagrun Kyte Gjøstein og kollegene ved Universitetet i Oslo vurderte nøye hvilke insentiver de skulle bruke i sin studie. De ville ikke gi noe som hadde så stor verdi at det kunne få folk til å føle at de måtte gi noe tilbake eller hadde en slags plikt til å delta.

I diskusjonen som fulgte etter publiseringen av artikkelen, kom det opp at penger har vist seg å være effektivt i tidligere studier. Det er forskerne ved Universitetet i Oslo skeptiske til.

– Jeg ville følt meg mer ukomfortabel med å legge en 100-lapp i en konvolutt enn et Flaxlodd til ti kroner. Penger er såpass konkret – det er noe man tar ut av konvolutten og putter i lomma. Vi tror penger i større grad vil spille på folks samvittighet og pliktfølelse, sier Michael Bretthauer.