I Norge har vi hittil hatt ulike uredelighetssaker hvor det har blitt lagt vekt på at vedkommende forsker har vært i god tro.

– Når den nye forskningsetikkloven trår i kraft, vil ikke dette lenger være noen unnskyldning. Da må institusjonene få på plass et system som gjør at det ikke skal være lov å gjøre den type feil og fortsatt være i god tro, sier statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Bjørn Haugstad.

Den første forskningsetikkloven i Norge ble vedtatt i 2006. Den la grunnlaget for at det ble opprettet et nasjonalt apparat for behandling av vitenskapelig uredelighet. Det eksisterende komitesystemet ble lovfestet.

16. september i år ble forslaget til den nye loven lagt fram for Stortinget. Den retter oppmerksomheten mot det lokale nivået, det vil si ansvaret som ligger på den enkelte forsker og på forskningsinstitusjonene.

Varierende praksis

Loven krever blant annet at institusjonene:

• driver opplæring i forskningsetikk av kandidater og ansatte.
• sørger for at alle som deltar i forskningen, er kjent med forskningsetiske normer.
• behandler alle tilfeller av mulige brudd på forskningsetiske normer, i loven kalt uredelighetssaker.
• har retningslinjer for hvordan slike tilfeller skal behandles.
• har et utvalg som kan behandle uredelighetssaker.

I en pressemelding understreker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at forskere og forskningsinstitusjoner har et slikt ansvar i dag også.

– Men siden det ikke har vært lovfestet, har det utviklet seg en praksis hvor det er for stor variasjon i hvor stor grad de tar dette ansvaret. Vi foreslår nå å lovfeste at alle forskere får samme rett til opplæring, uansett hvilken forskningsinstitusjon de er ansatt ved, sier Røe Isaksen.

Frihet under ansvar

Ifølge den nye loven er altså alle institusjoner nå forpliktet til å opprette et redelighetsutvalg. Haugstad påpeker imidlertid at ikke alle uredelighetssaker må innom et slikt utvalg.

– Vi har tillit til at institusjonene finner den beste måten å håndtere sakene på. Men denne fleksibiliteten må ikke brukes på en slik måte at saker skyves under teppet. Dette er altså en frihet under ansvar, sier han.

Bare fusk og fanteri?

Loven gir ingen definisjon av forskningsetikk. Det må bli opp til forskersamfunnet å fylle dette begrepet med innhold, mener departementet.

I lovutkastet heter det at institusjonene skal følge opp alle tilfeller av mulige brudd på forskningsetiske normer, såkalte uredelighetssaker:

«Lovbruddene kan være innenfor et bredt spekter, fra mulig slurv, unøyaktighet og lignende, via alvorligere brudd til vitenskapelig uredelighet. I saker hvor det er alvorlige brudd på disse normene har en forsker opptrådt vitenskapelig uredelig, mens gråsonetilfellene gjerne omtales som diskutabel forskningspraksis eller som «småskalajuks».

– Vil det si at uredelighetssaker er det samme som plagiat og fusk? Eller kan de også omfatte for eksempel samtykke, samfunnsansvar og å vise respekt for deltagere i forskning?

– Uredelighetssaker dreier seg ikke bare om de klassiske bruddene forfalskning, fabrikkering og plagiering. Institusjonene må ta opp mulige brudd på alle forskningsetiske normer, for eksempel de du nevner, sier Bjørn Haugstad.

Noen får lov til å klage

Hva skjer så hvis et utvalg kommer fram til at noen har brutt en forskningsetisk norm? Forskningsetikkloven krever ikke at forskningsinstitusjonene setter i verk tiltak, men understreker at de har en rett og plikt til å vurdere sanksjoner eller andre reaksjoner på slike brudd. Det kan for eksempel dreie seg om arbeidsrettslige reaksjoner, tilbaketrekking av tildelt doktorgrad eller publikasjoner, eller pålagt etikkopplæring.

Ett av temaene det har vært knyttet spenning til i den nye loven, er muligheten til å klage på vedtak fattet ved institusjonene, noe det ikke er mulighet til i dag. Loven faller ned på det som ifølge statssekretær Bjørn Haugstad er en gyllen middelvei: Klageadgang til Det nasjonale utvalget for redelighet i forskning (Granskingsutvalget) i de tilfellene der en institusjon har konkludert med vitenskapelig uredelighet.

– Å bli stemplet med at man har gjort noe vitenskapelig uredelig, kan få store konsekvenser for karrieren. Derfor mener vi det er viktig å ha den rettssikkerheten som ligger i en klageadgang i slike tilfeller, forklarer Haugstad.

Skal ikke arrestere folk

Selv om forskningsetikkloven rent faktisk er en lov, er det ikke straff og skyld som er det viktigste, ifølge statssekretæren.

– Loven skal ikke først og fremst bidra til å arrestere og håndtere folk som trår feil. Målet er at den skal ha en preventiv virkning. Hele arbeidet rundt forskningsetikk er mer vellykket når det virker preventivt enn når det er effektivt i å håndtere brudd, sier han.

Forvirrende og uklart

Forskningsetikkloven er utydelig i begrepsbruken, mener Bjørn Hvinden, leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Han frykter forvirring både på lokalt og nasjonalt nivå.

– Departementet foreslår å bruke uredelighetssaker om alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Jeg ble rystet da jeg så dette, sier Hvinden.

Han er leder i Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Ifølge Hvinden virker det som om departementet knapt nok har lest de forskningsetiske retningslinjene.

– Man får inntrykk av at de har bestemt seg for at siden uredelighet er ett av flere mulige brudd på forskningsetikken, handler alle brudd på forskningsetikk om uredelighet. Men forskningsetikk er mye mer enn å ta fuskerne og de som fabrikkerer data.

Hvinden peker på at forskningsetikk også handler om for eksempel å vise respekt for integriteten til dem som forskningen omhandler, ta hensyn til natur og klima og veie ulike forskningsetiske normer opp mot hverandre.

– Lovutkastet er også utydelig når det gjelder oppgavene til Granskingsutvalget versus NESH og de andre komiteene, påpeker komitelederen.

Savner felles regler

– Det er litt overraskende at departementet ikke legger sterkere føringer på hvordan de lokale redelighetsutvalgene skal organiseres, mener Tore Lunde, leder for Granskingsutvalget.

Lunde synes det er positivt at institusjonenes ansvar for håndtering av brudd på forskningsetiske normer blir lovfestet. Hans oppfatning er at det har vært stor variasjon i hva institusjonene har gjort på dette feltet hittil.

Han mener likevel ikke loven kommer helt i mål.

– Så vidt jeg har registrert står det ikke noe om hvordan de lokale utvalgene skal organiseres.

– Departementet spiller ballen over til x antall institusjoner som hver på sin tue skal lage sine utvalg og sine saksbehandlingsregler og få dette til å fungere. Jeg tror det hadde vært en fordel med felles regler rundt hvordan dette dyret skal se ut lokalt, sier Lunde.

Han forteller at Granskingsutvalget har fått flere forespørsler fra institusjonene om en slags veileder for håndtering av uredelighetssaker.

– De ønsker informasjon om alt fra saksbehandling til oppnevning av medlemmer i ulike utvalg, forklarer Lunde.

Ett av stridsspørsmålene da loven var på høring, var om det burde være klagerett til Granskingsutvalget på uttalelser om vitenskapelig uredelighet. Lovutkastet går inn for en slik klagerett.

– Det er en løsning som ikke var i samsvar med det Granskingsutvalget ønsket, men vi kan ikke gjøre annet enn å ta det til etterretning, sier Lunde.

Hva er ditt førsteinntrykk av lovforslaget?

Vi har spurt et knippe forskere og fagpersoner om hva de mener om forslaget til ny forskningsetikklov: 

Randi Kaarhus, professor i antropologi og medlem av Forskningsetisk utvalg ved Nord universitet, Bodø

– Det er bra at lovforslaget klargjør skillet mellom det juridiske og det forskningsetiske. Loven handler om organiseringen av forskningsetisk arbeid, ikke om innholdet i forskningsetikken. Hvordan institusjonene skal organisere arbeidet med saker om mulige brudd på forskningsetiske normer, er viktig. At Granskningsutvalget får rollen både som klageinstans og veileder om uredelighet, er positivt.

Michael Brune, seniorrådgiver i Forsknings- og innovasjonsavdelingen, Universitetet i Stavanger

– Det er positivt at forslaget inneholder klagerett over uttalelser fra institusjonenes redelighetsutvalg som konkluderer med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Det er også positivt at forslaget gjennomgående synes å ha forskernes rettssikkerhet for øye. For eksempel gis forvaltningslovens saksbehandlingsregler eksplisitt anvendelse også ved behandling av saker om mulige brudd på forskningsetiske normer.

Arne Olav Bævre, seniorrådgiver ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og medlem i Forskningsetisk utvalg i FFA

– Lovforslaget har en konstruktiv tilnærming til forskningsetiske problemstillinger som dermed vil bidra til økt oppmerksomhet rundt temaet i forskningsinstitusjonene. Det klargjør ansvaret for etikken og system for behandling av mulig brudd på forskningsetiske normer. Både institusjoner og forskere bør hilse forslaget velkomment.

Marianne Nilsen, Rådgiver ved Seksjon for FoU, Høgskulen i Sogn og Fjordane

– En lovfesting av forskernes og forskningsinstitusjonens ansvar for å følge forskningsetiske normer sørger for en større bevisstgjøring rundt temaet, og det er bra. Samtidig er det til sist forskerens ansvar. Begrepet om at institusjonene skal sikre at forskningsetiske normer følges, vil i praksis bety at vi skal gjøre det vi kan for å legge til rette for at det skal skje.