Science and Religion, med undertittelen Are They Compatible? er en papirbunt som ikke akkurat innbyr til lesning. Tittelen er ikke noen kioskvelter, og typografien får de 368 sidene til å virke som et ork å pløye seg gjennom.
Dessuten er omslaget så amatørmessig formgitt at jeg har lest pønkfanziner laget med saks, limstift og kopimaskin som har sett bedre ut.
Men tematikken for boken er utvilsomt interessant, og det er et stjernespekket lag som bidrar til denne antologien. Her er navn som Stephen Jay Gould og Richard Dawkins, Arthur C. Clarke, Martin Gardner og James Lovelock. Og så en håndfull bidrag fra Paul Kurtz, som er redaktør og utgiver av boken.
Kurtz er humanist - det mange her hjemme kjenner under den særnorske betegnelsen humanetiker, og det som i USA ofte kalles “secular humanist”. Kurtz får ting gjort, noe som har gjort ham til den største fisken i den amerikanske humanistpytten. Denne rollen kommenteres i en stående vits i den internasjonale humanistrørsla, som går slik: “Det finnes ingen Gud, og Paul Kurtz er hans profet”.
Slik vet vi hvor redaktøren selv står, sånn rent livssynsmessig. Heldigvis har Paul Kurtz ikke laget noen bok av, med og for sin egen sekt. Her slipper også troende til. Selv om det uvergelig blir en viss overvekt av dem som mener at vitenskapelige undersøkelser er en bedre vei til kunnskap enn studiet av hellige tekster. Science and Religion består stort sett av vitenskapsfolk, og vitenskapsfolk har nå en tendens til å være, vel, være litt vitenskapelige.
Noe som slår undertegnede er hvor gymnasiale flere av diskusjonene omkring Guds eksistens eller ikke-eksistens virker. Ikke det at det er gymnasialt i seg selv å diskutere Gud, men i Norge har de fleste av oss gjort oss ferdig med diskusjoner av typen “Hvis Gud er snill, hvorfor er det så mye vondt i verden da?” på gymnaset.
Slike diskusjoner er uansett bare givende hvis man har et gudsbegrep som minner om en slags kosmisk barnehageonkel. Men Science and Religion er en amerikansk bok, og det er tydelig at religion fungerer på en helt annerledes måte i “God’s own country” enn det gjør i Norge. Det er nesten så leseren forventer spekulasjoner om hvorvidt Gud kan lage en stein som er så stor at han ikke kan flytte den?
Jeg vil tro at de fleste leser boka på den måten undertegnede gjorde: Litt her og litt der, litt nå og litt da. Med 39 kapitler om forskjellige emner og forskjellig kvalitet blir det fort slik. Men virkelig verdt å få med seg er det som utgjør ryggraden i boka, del IV, tre kapitler ført i pennen av superstjernene Stephen Jay Gould, Richard Dawkins og Richard Feynman.
Stephen Jay Gould er som alltid den mesterlige popularisatoren. Selvbiografisk skriver han om en jødisk agnostikers samtaler om utviklingslæren med kjortelkledde menn i Vatikanet. Og med utgangspunkt i Pavens (om enn nølende) tilslutning til læren om at mennesker og aper har felles opphav, argumenterer Gould for at vitenskapen og religionen kan stå side ved side. Dette fordi vitenskap og religion de er det Gould kaller “nonoverlapping magisteria” - et Gouldsk uttrykk som betyr noe sånt som “lærer som ikke overlapper hverandre”.
Enkelt sagt: Vitenskapen lærer oss hvordan himlene beveger seg, religionen lærer oss hvordan vi skal komme til Himmelen. Og siden religionen tar fatt der vitenskapen slutter, er ikke de to lærene i konflikt.
Tøv, sier Richard Dawkins. Han flyr rett i strupen på Gould i det påfølgende kapittelet, som har tittelen “You can’t have it both ways”. Katolisismen (som Gould bruker som eksempel) beveger seg så visst inn på vitenskapens område, sier Dawkins. Hvis katolikker skal tro på utviklingslæren, må de likevel tro på at vi mennesker skiller oss vesentlig fra dyreriket ved at vi har sjel. Nyere katolsk dogmatikk sier at gud på et uspesifisert tidspunkt trådte inn i evolusjonsprosessen og ga mennesket denne sjelen.
Selv om dette, også for gudløse mennesker som undertegnede, kan brukes som en av de stiligste metaforene på intelligensens oppvåkning på linje med scenen i 2001 - en romodyssé der monolitten senker seg ned blant kjeklende halvaper, som plutselig plukker opp redskaper - de er blitt mennesker!
Men Dawkins er ikke med på religion som lignelser-leken, og peker på at religionen postulerer at det finnes et overnaturlig element i universet. Og “et univers med et overnaturlig nærvær ville være et fundamentalt og kvalitativt annerledes univers. Denne forskjellen er, ufravikelig, en vitenskapelig forskjell. Religioner kommer med påstander om eksistens, og dette blir vitenskapelige påstander”, skriver Dawkins.
Derfor må vitenskapen avvise religionens forsøk på å ikle seg en vitenskapelig ham. Og som så mange andre kjempende ateister foretrekker Dawkins gode, gammeldags bibeltro kristne som han i hvert fall vet hvor han har.
Richard Feynman plasserer seg et sted mellom Dawkins og Gould, og påpeker at skillene mellom religion og vitenskap ligger i metafysikken - ikke i etikken. Selv om kristenhetens verdensbilde har blitt ettertrykkelig utfordret av vitenskapen (som i spørsmål om vårt apelige opphav og jordas plassering i solsystemet) har ikke kristen moral forandret seg som følge av dette.
Dessuten argumenterer Feynman for at folks moral gjerne har fint lite med deres religion å gjøre. Dette kapittelet virker skreddersydd for å berolige kristne mennesker som er bekymret for at det å vite at vi er dyr skal få oss til å te oss som svin.
Etter at Feynman har roet ned gemyttene en smule, kommer mange lange sider med stoff som bør være velkjent for de fleste med selv overfladisk kjennskap til skeptikerlitteratur. Her refereres vitenskapelige undersøkelser av en rekke overnaturlige fenomener, som skribentene finner at ikke finnes. Her er troshelbredelse, nær-døden-opplevelser, medier og likkledet i Torino.
Ett av de mer interessante innslagene er Jerome Elberts diskusjon om sjelen, og hans postulat om at den besnærende troen på en sjel som overlever døden som et slags “sinnets syndefall”. Og for dem som måtte tenke at det nå engang ikke er så nøye hva folk tror på, minner han på hvor viktig tro på sjelen kan bli i debatter om for eksempel abort og stamceller.
Mye av dette stoffet bærer preg av å preke til de omvendte, og er gjort mye mer levende og morsomt av forfattere som James Randi. Derfor er det ikke til å stikke under en stol at det føles litt befriende når det helt mot slutten av boken er et pasjonert bidrag i form av Chet Raymos artikkel Celebrating Creation.
Etter nærkontakt med en av Europas eldste kirker og med nordlyset, begynner Raymo på en meditasjon over det som kalles Den Nye Historien - den vitenskapelige versjonen av verden. Raymo (som selv er religiøs) mener vitenskapen kan gi oss en sterkere følelse av enhet, sammenheng, undring og mening enn religionen, som ofte virker splittende, kan. Og selv om Raymos tone kanskje er litt for blomstrende for mange, er det fascinerende å oppleve at noen appellerer til følelsene dine for å forklare hva som er stort og viktig med vitenskap. Han er i noe fall en sårt tiltrengt motvekt til mange lett støvtørre vitenskapsfolk.
Mens smellet mellom Gould og Dawkins er bokens ryggrad, er Chet Raymos kapittel bokens hjerte. Og tross sine svakheter byr Science and Religion på en samling artikler som kan være sporer til videre tekning og lesning.
Science and Religion - Are They Compatible?
Av Paul Kurtz (red.)
Prometheus Books, 2003
350 sider
ISBN: 1591020646
