Yonas Zewdu Ayele har vurdert miljørisiko ved boring nord i Barentshavet. Bildet er tatt ved SAR AS sitt anlegg i Hammerfest, der de behandler og håndterer spesial-og boreavfall.  (Foto: Abbas Barabadi/UiT)
Yonas Zewdu Ayele har vurdert miljørisiko ved boring nord i Barentshavet. Bildet er tatt ved SAR AS sitt anlegg i Hammerfest, der de behandler og håndterer spesial-og boreavfall. (Foto: Abbas Barabadi/UiT)

Vurderer risikoen ved oljeboring i Arktis

Etter planen skal oljefeltet Johan Castberg åpnes i 2022. Nord i Barentshavet er det mange utfordringer, men hva er risikoen ved ulike løsninger? 

Publisert

Det nye oljefeltet ligger nord i Barentshavet, nærmere bestemt 240 km nord for Hammerfest og 100 km nord for Snøhvitfeltet.

Drift langt i nord utfordrer sikkerheten både for miljø, mannskap og for utstyr.

Oljefeltet Johan Castberg 240 km nord for Hammerfest er verdenes nordligste oljefelt. Det består av funnene Skrugard, Havis og Drivis og planlegges satt i produksjon i 2022. (foto: Statoil)
Oljefeltet Johan Castberg 240 km nord for Hammerfest er verdenes nordligste oljefelt. Det består av funnene Skrugard, Havis og Drivis og planlegges satt i produksjon i 2022. (foto: Statoil)

Skader på miljøet

Uvær og is gir høyere kostnader og mer risiko for uhell.

Installasjoner langt til havs har dårligere satellittdekning. Redusert kommunikasjon med omverdenen betyr lengre responstid på nødhjelp, i tillegg tar det lengre tid med forsyninger av nødvendig utstyr.

Typiske utfordringer rundt oljeutvinning langt nord, er kulde, vind og bølger, polare lavtrykk, nedising av installasjoner og båter, og større slitasje på teknisk utstyr.

Dette er forhold som Yonas Zewdu Ayele har sett på i fersk doktorgradsstudie.

Han har blant annet fokusert på hvordan boreavfall kan håndteres med minst mulig skade på miljøet, og undersøkt risikoen ved ulike alternativ for avfallsdeponering ved oljefeltet Johan Castberg.

– I våre analyser av miljøkonsekvenser har vi tatt med forhold som deponering av boreavfall, frakt av oljeavfall fra feltet til land, tidsaspekt ved frakt av reservedeler, og utstyr. Vi har sett på hvordan de påvirkes av de naturgitte forhold i Barentshavet, sier Ayele.

Han har sammenliknet risiko for miljøskade ved avfallsdeponering nord i Barentshavet med tilsvarende deponering i Nordsjøen.

Han kom fram til at risikoen for uhell vil være 1,48 - 2,60 ganger større i Barentshavet, mens forventede kostnader vil bli 1,18 - 1,52 ganger høyere for avfallshåndtering i arktiske strøk.

Sprøyter væske ned i brønnen for å få opp borekaks

Borekaks består av knust stein og sand blandet med vann og kjemikalier eller oljebaserte løsninger.

Det er dette «vaskevannet» som utgjør den største risikoen for miljøet rundt plattformen.

Under boring vil brønnene vaskes og etterfylles med annen væske for å presse borekaksen ut. 

Væsken som brukes, kan være vannbasert eller oljebasert.

– Vannbasert vasking gir minst negative konsekvenser for miljøet, og skulle ideelt sett vært brukt hele tiden, forklarer Ayele.

Men det er slik at jo lenger ned i brønnen du kommer, jo mer krevende et det å få ut disse restene. 

Da kreves det en oljebasert blanding for å få presset det ut.

– Avhengig av hva som brukes, må det håndteres på ulike måter, sier han.

Tre måter å håndtere boreavfall

Boreavfall kan ifølge Ayele håndteres på tre måter. For hvert alternativ, er det ulike krav til rensing og bearbeiding av materialet som tilbakeføres naturen.

  1. Offshore discharge – boreslagget fordeles på havbunnen eller i havet rundt brønnen.
  2. Offshore re-injection – restvæsken sprøytes ned i havbunnen.                   
  3. Skip and ship – Avfall overføres til båter og fraktes til land hvor det renses og deponeres.

Det første alternativet er billigst og enklest, men det er samtidig bare lov å utføre denne metoden sammen med vannbasert vaskevann.

– I slike tilfeller kan avfallet enten bare fordeles rundt brønnen på havbunnen, eller pumpes opp til plattformen for rensing, før det tilbakeføres i sjøen. For oljebasert avfall må derfor ett av de andre alternativene velges, forteller han.

Dersom alternativet offshore re-injection velges, må avfallet pumpes opp til plattformen der det behandles før det sprøytes ned i havbunnen.

Bergarter og lagdelingen i havbunnen vil være avgjørende for om det kan oppstå lekkasjer og dermed risiko for forurensning.

Det tredje og siste alternativet, innebærer frakt av avfall med skip til land som medfører mindre lokale konsekvenser rundt plattformen.

– Samtidig er dette et dyrere alternativ, da det har volumbegrensning og gir økt risiko for ulykker i dårlig vær, opplyser han.

Skip and ship har høyest negativ risiko på naturen, men er billigere å gjennomføre enn at restvæsken sprøytes ned i havbunnen.

– Jeg har forsøkt å systematisere disse faktorene, slik at oljeselskapene enkelt kan gjøre en risikovurdering av alle alternativene før de igangsetter boring, sier han.

Ulike årstider

Vinteren i nord er lang og kald. En ekstra risiko for miljøet da, er at reparasjoner ved plattformen kan ta lengre tid.

Ayele har derfor sett på hva som er den beste måten for frakt av reservedeler om vinteren. Han har sjekket alle muligheter for deletransport fra oljebyen Stavanger til Johan Castberg.

Forskeren påpeker at det er stor forskjell på kostnader og risiko ved ulike årstider.

– Om sommeren er det ikke så store forskjeller på drift i Nordsjøen og i Barentshavet, mens differansen om vinteren er stor. Transporttiden for reservedeler er for eksempel gjennomsnittlig 68 prosent høyere om vinteren enn om sommeren.

Fraktmulighetene Ayele tok med i studiet var båt, fly, helikopter og veitransport.

Det mest praktiske viste seg å være å sende varene med trailer helt til Veidnes i Øst-Finnmark, for så å laste det over i skip den siste biten ut til havs.

Referanse:

Y. Z. Ayele m. fl. Risk-Based Cost-Effectiveness Analysis of Waste Handling Practices in the Arctic Drilling Operation  Journal of Offshore Mechanics and Arctic Engineering 2016 doi: 10.1115/1.4032707 Sammendrag