Året er 2008, og Lidl er i ferd med å kapitulere i priskrigen mot Rema 1000 i det norske dagligvaremarkedet.

I fire år har den tyske matvarekjeden kjempen en nærmest desperat kamp for å trenge inn i det norske markedet, men brutal priskonkurranse fra kjeder som Rema 1000 og Kiwi ble for mye selv for den tyske standhaftigheten.

– Vi så at Rema senket prisene i noen av de områdene de var i direkte konkurranse med Lidl i forhold til områder der konkurransen var mindre, fortelle professor ved Norges Handelshøyskole (NHH), Lars Sørgard.

Han er ekspert i konkurranseøkonomi og har tidligere vært sjefsøkonom i Konkurransetilsynet.

Det er Konkurransetilsynet som skal se til at ingen misbruker markedsmakt og at det er sunn konkurranse i markedene.

– Det spesielle i Norge er at avstandene er store, og befolkningen er veldig spredt. Dette fører til at vi får flere små, lokale markeder. Selv om en fusjon eller et oppkjøp er greit i en nasjonal kontekst, kan det for enkelte lokalsamfunn være svært uheldig, sier Sørgard.

Ok nasjonalt, ikke lokalt

Rema 1000s oppkjøp av de 50 Lidl-butikkene så tilsynelatende greit ut. På den tiden hadde Rema 17 prosent av det norske markedet og Lidl kun 1,5 prosent.

Men Konkurransetilsynet gikk saken nærmere i sømmene i flere lokale markeder, og fant ut at et spesifikt lokalt marked ville gi den norske matvaregiganten for stort spillerom, nemlig Nordfjordeid. 

– I dette lokale markedet så tilsynet at konkurranseforholdene ble dårlige av at Rema 1000 fikk for mye makt og for stor andel av markedet, sier Sørgard.

Myndighetene ga grønt lys til oppkjøpet under én betingelse: Rema 1000 måtte selge én av butikkene i Nordfjordeid.

Formålet var å hindre at Rema 1000 benyttet seg av den lave graden av konkurranse, skrudde opp prisene, og tjente mer penger på bekostning av forbrukerne i det lille lokalsamfunnet på Vestlandet. 

– Dessverre var ikke pålegget fra Konkurransetilsynet effektivt i denne saken, fortsetter Sørgard, og peker på at Rema 1000 aldri fikk solgt den ene av de to butikkene. Lokalene står i dag tomme.

– Dette illustrerer utfordringene med å pålegge selskaper å selge ut. Konkurrentene har ikke alltid interesse av å kjøpe det som skal selges ut, for de er heller ikke interessert i at konkurransen opprettholdes.

– I andre tilfeller ser det imidlertid ut som det har fungert bedre, blant annet når Norli og Libris ble pålagt å selge ut bokhandlere i syv ulike byer.

Oppdragende effekt

Med det største problemet ligger kanskje i å finne de lokale markedene. Hvordan definerer man denne type markeder?

– Det vanligste er å bruke transportkostnader: Hvor langt må man kjøre for å komme til nærmeste konkurrent. Men det finnes mange måter å definere lokale markeder, sier professoren.

– Man kan for eksempel spørre kundene om hva som er deres alternativer, og da se hvilke butikker som overlapper mye med hveandre.

Og det er nettopp dette som er utfordrende for myndighetene og forskere som ønsker å se på konkurransen i lokale markeder. Ofte kan det være vanskelig å definere hva som er et lokalt marked og hva som ikke er det.

– Selskapene har selvsagt interesse av å operere i lokale markeder skjermet fra hard konkuranse, og det er store penger i å utøve markedsmakt, mener NHH-professoren.

– I hvilken grad er konkurransemyndighetene i stand til å avsløre forsøk på å utnytte lokale markeder?

– Det er vanskeligå si om man fanger opp alt, men vi ser flere eksempler på at de har måtte gå inn å gi påbud for å hindre at bedriftene tar seg til rette lokalt. I noen tilfeller er det lite vellykket, mens i andre er det mer vellykket.

– Det som derimot er ganske sikkert er at det har en oppdragende effekt, svarer Sørgard.

Ulovlig samarbeid

I den amerikanske luftfartsindustrien har det vært tendenser mot at selskapene nærmest deler markedet seg imellom.

– Det samme kan i teorien skje her i Norge. Selskapene kan bevisst ha en strategi om å ikke gå inn i andres markeder mot at de selv for være i fred i sitt eget marked, forklares Sørgard.

Resultatet blir i så fall flere markeder innad i landet med svak konkurranse, der bedriftene og eieren er vinnerne, mens kundene er taperne.

– Dette er selvfølgelig helt ulovlig derosm selskapene avtaler slik markedsdeling, presiserer NHH-forskeren.