Stine Barlindhaugs forskning kartlegger historisk bruk av områder i Nord-Norge. Det kan bli benyttet som sterke argumenter i kampen om bruk av land og vann.
Arkeolog Stine Barlindhaug registrerer en førkristen samisk urgrav i Porsangermoen - Halkavarre skytefelt. (Foto: Alma Thuestad, NIKU)
Nytt bidrag
Prosjektet Cultural sites, Traditional knowledge and Participatory mapping; Long Time Land use in Sápmi, er et prosjekt i regi av NIKU – Norsk institutt for kulturminneforskning ved Polarmiljøsenteret og har et metodisk fokus der målet er å teste ut nye måter å samle inn data på som vil kunne bidra til ny kunnskap om samisk landskapsbruk.
Stine Barlindhaug henter inn data i nært samarbeid med brukerne selv (Participatory research) samt bruk av GIS (Geographic Information System) for lagring, analysering og visualisering.
De siste 15 årene har man spesielt innenfor samfunnsgeografien i andre deler av verden utviklet en metodikk som kalles PGIS Participatory/deltagende hvor dette med lokal medvirkning er sentral sammen med bruk av GIS, og i sitt prosjekt har Barlindhaug ønsket å ha dette som et viktig grunnprinsipp. Selv om innsamlingsmetodikken har alle de vanlige elementene som blant annet feltarbeid og litteratursøk, så ligger det i bunnen et grunnprinsipp om å kjøre en langt med deltagende prosess enn det man tradisjonelt har gjort med utgangspunkt i de prinsippene som ligger i PGIS-metodikken.
Doktorgradsprosjekt
I dette prosjektet, som er et doktorgradsprosjekt (PhD), arbeider Barlindhaug i Deanodat/Vestertana, Deanu gielda/Tana kommune sammen med både representanter fra reindrifta og fastboende.
Barlindhaug har også tidligere arbeidet med lignende prosjekter i området Rávttošnjárga/Stabbursnes - Leaibevutna/Olderfjorden og Hálkavárri/Halkavarre skytefelt, Porsáŋggu gielda/Porsanger kommune.
Erfaring fra Canada
Stine Barlindhaug har nylig vært ett år i Canada for å lære mer om deltakende forskning (PGIS) i praksis. Hun hadde etablert kontakt med University of British Colombia, og var dette året knyttet til UBC Okanagan i Kelowna ved ”The Centre for Social, Spatial & Economic Justice”.
Her arbeidet arkelogen fra NIKU/Polarmiljøsenteret på et forskningsprosjekt sammen med Tlowitsis First Nation som tradisjonelt har hatt sitt område i den nordøstlige delen av Vancouver Island og øyene innenfor, men som ufrivillig har vært fordrevet herfra siden tidlig på 1960-tallet.
The Tlowitsis First Nation er nå i gang med et gjenreisingsprosjekt som har som mål å gjenoppbygge tapt samhold, identitet og kunnskap om egen fortid. Barlindhaug har dette året deltatt som aktiv partner i prosessen og fått verdifull erfaring med ”deltagende forskning” i praksis.
Ei stadig større utfordring i de fleste norske naturområder er å finne ut hvem som har rettigheter til å bruke områdene.
I Finnmark står frontene steilt mellom reindriftssamer og de som vil bruke områdene til fritidsbruk.
Ofoten i Nordre Nordland er bare en av fjordene der etablerere av oppdrettsanlegg møter kraftig motstand fra tradisjonelle fiskere.
Ny tilnærming
Stine Barlindhaugs forskning har som mål å sikre riktig informasjon ved slike rettighetstvister.
Barlindhaug, som er arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning ved Polarmiljøsenteret i Tromsø, har i snart to år arbeidet med et prosjekt knyttet opp til kartlegging av historisk bruk av områder.
Hun benytter en ny tilnærming til innsamling av data og visualisering av historisk bruk til å belyse tidsdybde i historisk samisk landskapsbruk, deriblant også endringer og/eller kontinuitet i landskapsbruken.
I praksis betyr det at brukerne og de som bor i området skal ha en større rolle enn tradisjonelt under innsamlinga av informasjonen som danner grunnlaget for kart.
– Jeg har tro på at jeg gjennom denne måten å jobbe på vil kunne bidra med noe nytt og meningsfullt, forteller Barlindhaug.
Ikke uproblematisk
– Det er viktig at det forskes på dette feltet nå fordi kartleggingsprosessene vil gå sin gang og finnmarkingene kan ikke velge seg bort fra det selv om de skulle ønske det. Imidlertid er det viktig å sikre etisk bruk av data, sier NIKU-arkeologen.
Barlindhaug mener at det å sette denne typen informasjon på kart i seg selv ikke er uproblematisk. Et viktig spørsmål i prosjektet er derfor knyttet til eierskap til informasjonen og kunnskapen som samles inn.
Stine Barlindhaug bruker blant annet intervjuer med lokalbefolkninga som grunnlag når nye kart skal lages. Her kjører hun båt sammen med Viggo Larsen i Vestertana for å se på gamle boplassområder langs fjorden. (Foto: Bjørg Pettersen, NIKU)
– Prinsippet i mitt prosjekt er at de som gir informasjon også skal få avgjøre hvordan den skal brukes videre, sier hun.
Innsamlet og lagret data kan bli tilgjengelig for et langt bredere publikum, noe som kan medføre utfordringer knytta til eventuelt misbruk av informasjonen.
Dette kan særlig være vanskelig å kontrollere når avstanden i tid og rom mellom kilden og mottakeren blir stor. Det kan oppstå rom for at informasjonen ikke presenteres i tråd med intensjonen.
– Samisk kultur har sin egen kartografi. Brukstradisjoner, regler og normer beskrives og videreføres, ofte gjennom muntlig overlevering, forteller Barlindhaug.
Annonse
Det byr på utfordringer å behandle kunnskap som er indirekte, intuitiv og innebygd i den lokale forståelsen i GIS-verktøy (Geographic Information System) og kart. (Se faktaboks)
Prosessen viktig
– Innenfor samfunnsgeografien er ofte selve prosessen sett på som like viktig som resultatene man får ut i andre enden, sier Barlindhaug.
Hun påpeker at det opp i gjennom historien er de ressursterke som blir hørt når naturområder skal tas i bruk. Ved å lytte til lokalbefolkninga kan man oppnå andre resultater.
– Metoden benyttes i stor grad blant marginaliserte grupper i den fattige delen av verden for at de skal bli i bedre stand til å ivareta egne interesser. Det dreier seg om å sette i gang prosesser i et samfunn slik at det har en varig positiv innvirkning lokalt.
– I mitt tilfelle ønsker jeg å bruke samme måten å jobbe på, men med hovedfokus på om metodikken gir bedre resultater enn tradisjonelle arkeologiske feltregistreringsmetoder.
Kvalitetsikring
Hvordan kvalitetssikrer de opplysningene som fremkommer om historisk bruk? Finnes det noen form for etterprøving?
– Kvalitetssikring i dette prosjektet skjer i stor grad gjennom at jeg sammen med informantene besøker et utvalg av de områdene som gjennom intervjuer og litteratursøk er omtalt som bruksområder og ser om vi finner sporene etter de beskrevne aktivitetene og kulturminnene.
– Vi finner stort sett alltid det vi har blitt fortalt om. Det er i seg selv også god kvalitetssikring i at de ulike informantene uavhengig av hverandre omtaler de samme bruksområder og kulturminner, sier forteller Barlindhaug.
Stine Barlindhaug tar i bruk kunnskap hun blant annet har tilegnet seg i Canada. Her er hun sammen med medlemmer av Tlowitsis First Nation som tradisjonelt har hatt sitt område i den nordøstlige delen av Vancouver Island og øyene innenfor, men som ufrivillig har vært fordrevet herfra siden tidlig på 1960-tallet. (Foto: Jon Corbett, University of British Colombia)
For reindriften har hun også en del eldre kartlegging og litteratur som beskriver trekkleier og leirplasser som ofte stemmer overens med det man får inn av data fra informantene.
Annonse
– Når man i feltarbeidet oftest også finner svært gamle spor i marka etter tilsvarende bruk i de samme områdene som informantene har oppgitt er dette god kvalitetssikring.
– Diskusjoner og fortolkninger i felt mellom arkeologer og de som kjenner landskapet og naturen i et område godt er også svært givende og kan ofte medføre ny kunnskap.
– Min erfaring fra utallige feltsesonger er at slik informasjon er til å stole på. Finnmarkskommisjonen har bare så vidt kommet i gang med sin kartlegging og hvordan denne typen informasjon vektes hos dem gjenstår å se.
– Det er imidlertid en kjennsgjerning at det foreligger lite skriftlig dokumentasjon på denne kunnskapen så man må nok basere seg på denne typen informasjon i en rekke tilfeller, sier Barlindhaug.
