Bakgrunn: Verdiløse spådommer

– Det er en latent usikkerhet som ligger her, noe som gjør at enhver spådom om hva som kommer til å skje med makroøkonomien de neste månedene, så vidt er verdt papiret den er skrevet på, sier Victor D. Norman.

Publisert
Illustrasjon: Willy Skramstad
Illustrasjon: Willy Skramstad

– Krisen er som en lungebetennelse vi prøve å gjøre noe med. Sykdommen ligger der latent, men en får ikke bukt med den. Vi prøver mye forskjellig for å kurere, og det går bra bare en stund. Så klapper det sammen igjen.

Det sier professor Victor D. Norman, som leder forskningsprogrammet Krise, omstilling og vekst ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Hans poeng er at vi har slitt med en grunnleggende investerings- og etterspørselssvikt i hele den vestlige verden siden 2003–2004, da Kina begynte å utkonkurrere gammel virksomhet og all europeisk virksomhet startet å investere i Østen istedenfor hjemme.

Panikk og svikt

Han påpeker at mangelen på realetterspørsel på midten av 2000-tallet førte til at realrenten falt. I første runde førte det til en boligboble. Boblen holdt hjulene i gang i noen få år, men så klappet det sammen i det vi i dag kjenner som finanskrisen.

– Da kom egentlig etterspørselssvikten til syne. Den har vi slitt med siden. Så det er ikke tre kriser, det er én – som ligger der hele tiden, mener Norman.

Under finanskrisen fikk vi en rekke krisepakker. Det holdt etterspørselen oppe i en periode, men ikke mer. Finansmarkedene ble, sier Norman, veldig nervøse.

– Det hersket litt panikk, litt svikt og stor usikkerhet. Da begynte dessverre Europa og USA å kutte i offentlige utgifter for å stramme til. Så raste vi utfor igjen. Vi kan ikke stramme tilpenge- og finanspolitikken før privat sektor har begynt å bruke penger igjen.

Det er i dag ingen tegn på at så skal skje. Men, sier Norman, det kan skje morsomme ting. Vi kan få småbobler. Hvis det fører til større økonomisk aktivitet, så er det positivt. Poenget, hevder han, er at vi ikke har noen robust høy sysselsetting eller robust økonomisk vekst internasjonalt akkurat nå.

– Vi er grunnleggende sett i en situasjon med for liten etterspørsel.

Ikke noe futt av det!

Professor Victor D. Norman, NHH.
Professor Victor D. Norman, NHH.

Og i den situasjonen kan det gå opp og ned. Det er små blaff, og plutselig får folk lyst å bruke penger. Så bruker detoffentlig litt mer.

– Men det blir ikke noe futt av det. Det er en latent usikkerhet som ligger her, som gjør at enhver spådom om hva som kommer til å skje med makroøkonomien de neste månedene så vidt er verdt papiret den er skrevet på.

– Skal en skylde på politikerne i EU?

– Nei, for all del. Jeg vil for så vidt ikke skylde på noen. Dette har sammenheng med at vi inne i en omstilling til en ny økonomisk verdensorden, og den omstillingen tar tid. I denne perioden er det mangel på gode investeringsprosjekter i den vestlige verden. Du kan ikke gi noen skyld for det, poengterer Norman.

– Det er en kostnad, og det må vi innse.

– Men det du kan si, er det uheldige i EU kastet seg ut i et pengepolitisk eksperiment for 15 år siden, noe de ikke burde ha gjort. EU har ikke de funksjonene og den sentralmakten som er nødvendig for å kunne føre en troverdig penge- og finanspolitikk, mener Norman.

Dette, mener han, gir seg først og fremst utslag i pengepolitikken. EU har ikke gitt den europeiske sentralbanken den frihet banken burde hatt for å kunne føre en stabiliserende økonomisk politikk i den situasjonen vi er inne i.

Troverdig i noen uker

– Nå snakker en om at det er EUs fond som skal løse problemet, men den institusjonen som normalt skal løse problemer knyttet til kortsiktige spekulasjoner mot et lands papirer, er sentralbanken.

– Mange i eurosonen argumenterer for å øke stabiliseringsfondet til 2000 milliarder euro?

– Det hjelper ikke dersom en hver eneste gang pengene skal brukes, må gjennom flere ukers forhandlinger mellom landene. Da skaper du økt usikkerhet hos de som eier statsobligasjoner i Sør-Europa.

– Så stiger renten på disse obligasjonene, det blir enda større gjeld og så – omsider – kommer redningen. Den redningen er troverdig et par uker. Så er vi utfor igjen.

– Bør eurosonen overleve?

– Jeg vet ikke om den kommer til å overleve, men jeg blir mer og mer overbevist om at eurosonen ikke bør overleve. Mange hevder det er viktig å beholde eurosamarbeidet, og det er samme type folk som sa det var viktig å beholde gullstandarden på 1920- og
30-tallet.

– De tok feil da, og de tar feil nå. Går du tilbake og ser hvor mange som gråt da gullstandarden ble borte, så finner du ingen.

– Er ikke eurolandenes offentlige gjeld det store spøkelse?

– Jo, hvis den offentlige gjelden hadde vært veldig stor, så hadde det vært det store spøkelse. I eurosonen som helhet ligger den offentlige gjelden på mellom 60 og 70 prosent av BNP. Det er ingen som vil si at det er problematisk.

– Hvorfor tror du gjelden hele tiden blir trukket fram som det store problemet?

– Det har alltid blitt sagt i USA. De sa det i England på trettitallet. Det er en gjenganger. Jeg tror dette handler om å forstå hva som kommer først og sist.

– For gresk økonomi, slik den er nå, er det ikke tvil om at de ikke kan betjene gjelden. Samme for Italia. Fordi landene går for halv maskin.

Få hjulene i gang?

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Spørsmålet du må stille, mener Norman er følgende: Hvis de hadde gått for full maskin, ville de da hatt noe problem med å håndtere gjelden? Svaret er nei.

– Da er det neste spørsmålet: hva er i så fall riktig fokus nå? Er fokus å få hjulene i gang eller få gjelden ned? Vi gjør det stikk motsatte av hva en burde gjøre. Vi prøver å få gjelden ned når økonomien i utgangspunktet har så mye ledig kapasitet. Det verste du kan gjøre nå er å kutte offentlige utgiftene, sier professoren.

– Du kan ikke vite når verden begynner å gå opp igjen før du vet hva som skal drive det opp. Det som må til er realinvesteringer i den vestlige verden, og de kommer ikke før det er klart for mange hva de nye satsningsområdene for vestlige land kommer til å bli.

– Vet du det?

– Alle snakker om kunnskapsøkonomien, men vi ser ikke særlige tegn til at folk forstår betydningen av å sysselsette masse folk med høy utdannelse. Det kommer til å ta tid. Vi er midt i tilspasningen til det største tilbudssidesjokket siden romerrikets fall.

– Det er ikke noe rart om den tilspasning tar 10–20 år. De ville vært veldig rart om det skulle vært gjort på et år eller to, avslutter Norman.