Antarktis under press

Antarktis feirer 50 fredelige år, men kan forvente forviklinger når økt tilgjengelighet setter Antarktis-traktaten under press.

Publisert

Gjennom de siste 20 årene har professor i samfunnsøkonomi ved NHH, Bjørn Basberg, ledet arbeidet med å kartlegge og studere de fysiske minnene etter hvalfangstindustrien på den subantarktiske øyen Sør-Georgia.

Den langstrakte øyen på 54. sørlige breddegrad er del av britisk oversjøisk territorium, men var arnestedet for en vesentlig del av norsk økonomisk historie.

Den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis ble nemlig etablert på nettopp denne øyen, i 1904 – av nordmenn. I 60 år var Sør-Georgia en viktig base for rovdriften som fullstendig overbeskattet bestandene i Sørishavet.

– Norske hvalfangere skjøt sin siste hval i 1968. De siste fangstmennene forlot Sør Georgia noen år tidligere. Siden dette har bebyggelsen her stått til nedfalls, sier Basberg.

Industrieventyr

Men stasjonsområdene – om enn rustne og forlatte – vitner om et industrieventyr som også banet vei for et storpolitisk spill om verdens største ørken og havområdene rundt. I løpet av første halvdel av 1900-tallet ble Antarktis stykket opp som et kakediagram.

Totalt sju land gjorde krav på til dels overlappende territorier. Storbritannia, Frankrike, Australia, New Zealand, Chile og Argentina krevde sine kakestykker. Ikke minst annekterte Norge i 1939 en sjettedel av kontinentet.

Dronning Maud Land var med sine 2,8 millioner kvadratkilometer åtte og en halv gang større enn nasjonen for øvrig.

– Denne polarimperialismen hadde bakgrunn i landenes ønsker om å få kontroll med ressursene. For Norges del dreide dette seg primært om hvalfangst. Betegnende nok var det ekspedisjoner i regi av en hvalfangstreder som muliggjorde de norske kravene, sier Basberg.

Kalde krav lagt på is

Sju land fremsatte sine suverenitetskrav. Desto flere land nektet å anerkjenne dem. USA og Sovjetunionen insisterte på en overnasjonal styring av kontinentet, der de også kunne ha en hånd på rattet.

Resultatet ble Antarktis-traktaten, undertegnet av 12 land første desember 1959. Avtalen gikk i korthet ut på å holde fred; å forske i stedet for å krangle.

Suverenitetskravene ble lagt på is, og det ble nedlagt forbud mot militæraktivitet og olje- og mineralutvinning sør for 60 grader sørlig bredde. Dermed begynte forskningsstasjonene å poppe opp.

Etter 50 traktat-år teller antallet stasjoner nærmere 60, med en sommerkapasitet på 4000 forskere.

Norge var det siste kravlandet som etablerte en fast stasjon. Det skjedde ikke før 2005, da Trollbasen, opprinnelig etablert i 1990, ble omgjort til en helårsinstallasjon med mulighet for overvintring.

For mens Norge var den ledende aktøren i antarktisk næringsvirksomhet da dette primært besto av hvalfangst – er vi i dag for en lilleputt å regne i den aktiviteten som nå preger kontinentet.

Vifte med flagget

– Man kan si mye om antarktisforskningen, og slett ikke all aktivitet har vært vitenskapelig motivert. Spesielt i den sektoren hvor Storbritannia, Argentina og Chile har overlappende suverenitetskrav, har mye av av forskningen handlet om å vifte med flagget og vise sin tilstedeværelse. Til en viss grad gjelder nok dette Norge også.

– Det er langt fra åpenbart at vi hadde hatt noen fast stasjon i det hele tatt om det ikke hadde vært for territorialkravet, sier Bjørn Basberg.

Men selv den forskningen som mest av alt har vært politisk motivert, viser seg å være verdifull.

– Vi kan prise oss lykkelige over at forskere i tiår på tiår har hatt en kontinuerlig tilstedeværelse og samlet inn all verdens data om Antarktis. Dette er uvurderlig historisk materiale som i dag spiller en sentral rolle i klimaforskningen.

Tre epoker

Sør-Georgia har også sitt innslag av forskere, men de dominerende livsformene her er fortsatt pingviner og sel – og sågar reinsdyr, introdusert i faunaen av norske hvalfangere.

Hvalfangst i denne del av verden er ikke lenger noen næring. Eneste unntak fra regelen er et knippe japanske skuter som bedriver såkalt forskningsfangst og skyter vannkanon på Paul Watson.

– Vi er nå inne i Antarktis’ tredje næringsepoke. Den første var selfangst på 1800-tallet, dominert av briter og amerikanere.

– Norge stod i spissen for den andre epoken, hvalfangsten, men vi har enn så lenge ikke hevdet oss som en stor aktør innen fiskeriet som siden 60- og 70-tallet har vært den fremste næringen i disse farvannene, sier Basberg.

Per i dag har tre norske selskaper konsesjon for å fiske krill i Sørishavet, men innslaget er beskjedent i den store sammenhengen. Derimot har Norge seilt opp som en av de fremste aktørene innen en relativt ny geskjeft: polarturisme.

– De siste ti årene har man sett en fenomenal vekst i denne næringen. Det siste året har veksten riktignok blitt regulert av konjunkturene, men dersom den tar seg opp igjen, kan vi oppleve betydelige forvaltningsutfordringer, sier Basberg.

Lett atkomst, økt press

Det faktum at Antarktis har blitt en turistdestinasjon, sier mye om hvor tilgjengelig området har blitt. Riktignok er selve kontinentet fortsatt relativt uberørt av annet enn forskere og de mest ambisiøse av polfarerne, men den antarktiske halvøy, som er isfri, og havområdene rundt har med ett blitt langt lettere å ta seg til.

– Første gang jeg dro til Sør-Georgia var det en del ståhei. Men i de 20 årene som har gått, har Antarktis blitt mer og mer tilgjengelig. Man har fått flyplass på kontinentet og regelmessig skipsfart, sier Basberg.

Den økte tilgjengeligheten betyr også økt press på traktaten. Avtalen var i sin tid et diplomatisk nybrottsarbeid i skyggen av den kalde krigen, og er i dag betraktet som en suksess: Antarktis er fredelig, gruvedrift har hittil vært unngått, selv om man har påvist betydelige reserver av både kull og jernmalm.

Men skyldes traktatens suksess at kontinentet ligger på helt feil plass på kloden i forhold til omtrent alle industrielle stormakter?

Nettet snører seg

– Kontinentets utilgjengelighet er helt klart en del av grunnen til at traktaten har fungert så godt som den har. Vi har ennå ikke hatt behov for ressursene som finnes her, og dermed er det heller ingen som har forsøkt særlig hardt å overprøve traktaten.

– Med tanke på ny teknologi og den økte tilgjengeligheten, ser jeg imidlertid for meg at dette kan endre seg i fremtiden, sier Basberg.

På en konferanse i Washington i forbindelse med traktatens 50-årsjubileum i desember, ble det diskutert om ikke et liknende politisk system kunne være aktuelt også for Arktis, der man i disse dager også ser økende suverenitetskrav i områder som hittil har vært betraktet som internasjonalt farvann.

Men heller enn å regne med en antarktisk modell i Nord, kan man kanskje forvente arktiske problemer i Sør:

– Antarktis har økonomisk sett vært en «last frontier», men nå snører nettet seg sammen, sier Bjørn Basberg.