Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Giftige padder er en av de største truslene mot Australias bestand av pungmåren D. hallucatus. Videoen viser hvordan en pungmår som er opplært til å ikke spise agapadder snuser på en slik padde, men velger å ikke spise den. Video: Stephanie O’Donnell.
Den er stor som en katt, har flekkete pels og er et ivrig nattdyr som lever i de nordlige delene av Australia. Dasyurus hallucatus, en art i pungmår-slekten, er utrydningstruet flere steder.
Den er et oppvakt pungdyr, men altfor glad i giftige padder til sitt eget beste.
En av de største truslene er nemlig en padde som menneskene hentet fra Sør- og Mellom-Amerika og introduserte til Australia på 1930-tallet. Agapaddene har siden da spredd seg i naturen og invaderer stadig flere områder i det nordlige Australia.
Kraftig giftstoff
Paddene produserer et giftstoff som er svært forskjellig fra det som finnes i innfødte australske arter. Giften er livsfarlig for rovdyr som angriper og spiser paddene. For en pungmår kan det å angripe eller spise én stor padde innebære den visse død.
I en nasjonalpark kollapset hele pungmår-bestanden kort tid etter at agapadder hadde invadert området.
De giftige paddene har allerede spredd seg til 60 prosent av habitatene til den truede pungmåren. Det fryktes at de vil ha dekket alle områder om den får spre seg i to tiår til, går det fram av en artikkel i tidsskriftet Journal of Applied Ecology.
Lærer ikke
Rovdyr kan lære seg å sky giftige byttedyr. Problemet for pungmåren er at paddegiften er så dødelig at pungmåren ikke kan lære av egne feil – har den først angrepet en padde er sjansen for å overleve liten og læringseffekten dermed nær null.
I tidsskriftet beskriver tre forskere fra University of Sydney hvordan de i et forsøk likevel har greid å lære pungmåren av med å angripe padder.
Pungmår fra et avlsprogram ble fôret med padde tilsatt et kunstig giftstoff som fremkaller kvalme. Hensikten var å få dyra til å forbinde padde med forgifting. Disse paddene var så små at paddegiften ikke var tilstrekkelig til å skade pungmåren.
D. hallucatus er en pungmår på størrelse med en katt. Den lever i nordlige deler av Australia, men bestanden er flere steder truet. (Foto: Jonathan Webb)
Unngikk padder
I fangenskap så det ut til at opplæringen virket – denne gruppa med pungmår unngikk å angripe padder når de fikk mulighet til det (se video).
En annen gruppe pungmår ble ikke gitt behandlingen med forgiftet padde.
Etter å ha blitt sluppet ut i naturen i et område med agapadder og observert i de påfølgende dagene var dødeligheten for pungmårene som hadde lært seg å unngå de giftige paddene markert lavere enn for den andre gruppa.
Pungmårene ble sporet med radiosendere. Det var vanskelig å ha full kontroll med hvor mange av dyra som døde og hvor mange som bare mistet senderen eller stakk av fra forskerne.
Døde samme dag
Ut i det fri og opplært å sky padder. Forsker Stephanie O'Donell slipper løs en pungmår i Mary River National Park i Australias Northern Territory.
Agapadde i en nasjonalpark i Australia. (Foto: Wikimedia Commons)
Studien viste likevel klart den store trusselen paddene utgjør. Forsøket omfattet 34 pungmår.
Bare timer etter at de var sluppet ut, hadde fire av dem angrepet padder, blitt forgiftet og døde. Alle disse hørte til gruppa som ikke hadde fått opplæring i å sky padder.
Andelen pungmår som angrep padder var mye lavere i den andre gruppa. Men også her var det noen individer som ikke greide å la være å gå til angrep når de så en stor padde.
Av totalt åtte pungmår der dødsårsaken kunne påvises med sikkerhet var sju av dem døde av paddas giftstoff.
Hanner av pungmår tar mer sjanser når den er på jakt og er mer utsatt, mens hunner bruker mer tid på å snuse på byttet, er mer forsiktige og muligens lettere lærer seg at padder er farlige.
Oppmuntret
Det mangler kunnskap om langtidseffektene, men forskerne er oppmuntret av at de vet at minst to hanner og to hunner fra forsøket var i live fire måneder etter at de slapp ut i det fri.
Pungmår lever korte og hektiske liv og blir raskt kjønnsmodne.
De spiser normalt frukt, insekter, pattedyr, firfisler og frosker. De er også truet av landskapsendringer, rovdyr og branner som ødelegger underskogen de skjuler seg i.
- Resultatene våre viser at denne måten å angripe problemet på virker. Dersom du kan lære et rovdyr at agapadder gjør den syk, så vil det rovdyret unngå dem. Dermed kan dyr som pungmår overleve også i områder der paddene har spredd seg, sier en av forskerne, Jonathan Webb, i en pressemelding fra University of Sydney.
Introdusert
Agapadde ble introdusert til Australia som et biologisk middel til å bekjempe skadedyr i dyrking av sukkerrør. På engelsk heter den cane toad, som oversatt betyr sukkerrørpadde.
Den er ikke bare en trussel mot pungmår, men også mot andre ville innfødte australske arter som krokodiller og firfisler. Også disse blir forgiftet av å angripe og spise den.
Forsøk på å stoppe den økende utbredelsen av agapadde har vært fånyttes, og den invaderer stadig nye områder.
Paddepølser
Forskerne sier at det trengs mer forskning på om virkning av anti-padde-opplæringen er varig. De ser for seg at metoden også kan prøves ut på andre rovdyr som trues av de giftige paddene.
Det kan være mulig å skalere opp tiltaket, for eksempel ved å sette nasjonalparkvoktere til å legge ute åte bestående av padde tilsatt kvalmeskapende, men ikke dødelig, gift.
En slik inngripen vil gi mest effekt om det legges åte i områder der agapadde ennå ikke er observert, slik at rovdyra kan være på forskudd av padde-invasjonen.
I en reportasje på den australske ABC News vises det hvordan man produserer paddepølser som kan brukes i forsøk. Pølsene lages ved å fjerne giftkjertlene fra paddene og male dem opp i en kjøttkvern før de tilsettes en gift som gir kvalme hos pungmåren. Se reportasjen her.
