- Det handler om det iboende potensial i de tilfeldige møter, sier sosiologen Aksel Tjora gåtefullt.

Han tilbringer noe av sin arbeidstid på Trondheims kaffebarer, i intens observasjon av de sosiologiske aspektene ved fenomenene espresso, caffè latte, cortado, americano, cappuccino og Da Vinci latte.

Han samarbeider med britiske forskere, og første internasjonale artikkel er allerede under vurdering.

Den er skrevet sammen med professor Graham Scambler ved University College of London, og har den klingende tittelen “A 13-shot venti soy hazelnut vanilla cinnamon white mocha with extra white mocha and caramel, please: Taxonomies of cafes and their users in Central London.”

Strong Skinny Latte

En kaffebar har servering på dagtid og har kaffe som primærvare. Kort sagt: En kaffebar er for folk som skal ut på byen på dagtid, i edru tilstand.

Det var på The Minor Place i Melbourne, under et forskningsopphold, Tjora fikk ideen til å gjøre kaffestuen til forskningslab.

Han satt på nabolagskafeen hver dag helt til noen gjenkjente ham og hans Strong Skinny Latte. Det tok overraskende kort tid.

Derav utviklingen av en kafésosiologi.

Trondhjemske kaffehull

Tjoras observasjoner har foregått over lang tid i Trondheimsområdet. Forskeren har med seg to studenter til å bistå i snokingen på ti av byens kaffebarer.

Det dreier seg om passiv, deltakende observasjon, hvor observatørene selv er kafégjester.

Vanligvis vil de sitte i en krok og late som om de passer sine egne saker. Men hvis situasjonen krever det, eller forskerne føler for det, kan de innta en mer aktiv rolle.

De gjør også spontane intervjuer med gjester – Tjora tenker seg cirka femti intervjuer. Intervjuene kan vare alt fra fem til 20 minutter, og kan inkludere hvem som helst, og ikke følge noe fast mønster.

Kaffebarens typologi

Dragvollforskeren utelukker ikke å utvikle en typologi over ulike kaffebarer. Lokalhet kan være et stikkord.

- Ramp på Lademoen er den ene ytterlighet. Den har høy grad av lokalhet. Folka er ofte de samme, mange kjenner hverandre gjennom flere år.

- Filter i Ilaparken har også mye familie ved seg, det vil si omsorg mellom gjester og personlig tone mellom gjester og betjening. Man ser at de kjenner hverandre.

Enkelte kaffesteder prøver å utvide repertoaret gjennom å endre karakter på kveldstid.

- Bari er et slikt sted. Der er noen faste, men mange tilfeldige. Dromedar på Nordre har rendyrket kaffekonseptet, men har mindre lokalhet, ettersom den er preget av stor gjennomgangstrafikk.

Passe hjemme

- Hvorfor kaffebarer? Er fenomenet ikke noe annet enn en importert, forherliget versjon av gamle Bondeheimen og Kaffistova. De solgte kaffe der også…?

- Kaffebarer har faktisk mange likhetstrekk med Bondeheimen: Et felles møtested utenfor hjemmet, for folk med noenlunde felles verdier eller bakgrunn.

- Dette er imidlertid noe annet enn for eksempel fastfood-restauranter, hvor man ikke oppholder seg for annet enn å få i seg mat raskt.

En kaffebar har et annet sosialt særtrekk: Man går dit gjerne alene.

Dette er et relativt nytt fenomen. Man går ikke nødvendigvis ut for å treffe noen. Man vil være blant folk, men også alene. Tjora snakker om å være ”passe hjemme”:

- I gamle dager hendte det at kvinner tok med seg duk til å legge på respatexbordet i togkupeen. ”Passe hjemme” på kaffebesøk i det offentlige dreier seg om mye av det samme: å opprette sin egen stue i det offentlige rom.

Ikke lett å bytte bord

Det går usynlige grenser mellom folk. Tjora observerer hvordan folk plasserer seg når de kommer inn døren, hvilke bord de velger, i nærheten av folk eller med trygg avstand, hvilke grupper som danner seg utover dagen, osv.

Du kan besøke mange kaffebarer, men de fleste besøker du bare en eller to ganger. Et fåtall steder, gjerne bare ett, besøker du ofte. Hvordan folk danner seg oppfatning om et stamsted, interesserer Tjora.

Han snakker om et steds subtile kvaliteter, som han uttrykker det. Å bare bytte bord er ikke lett.

- Jeg har sett stamkunder snu i døren på Bristol når de ser at favorittbordet er opptatt.

Tjora har en baktanke med prosjektet. Han tenker at de nitide observasjonene må kunne brukes i designøyemed.

Hvor tett kan bord settes for å få den optimale følelsen av fellesskap, samtidig som ens privathet ikke trues? Hvordan bør bordene plasseres i forhold til hverandre, hvordan påvirker ulikt lys og lyd hvem som kommer og hvor lenge de blir?

Mellom filterkaffe og Starbucks

Hva med framtiden for dagens små og store uavhengige kaffebarer med individuelt preg? Vil disse uvegerlig bli tatt over av internasjonale kjeder? Vil de lide samme skjebne som pølseboden på hjørnet?

Tjora tviler seg fram til et slags svar:

- Starbucks har prøvd seg i Norge, uten særlig hell. I Oslo er det mer utbredt med kjeder. Kanskje det vil dette spre seg til andre byer.

- På den annen side er mange innbarka kaffegjester som ikke liker kjeder. Disse velger seg stamsteder på grunn av det lokale kaffetilbudet og smårettene med mat laget på stedet.

- Så har du det individuelle igjen. Kvalitetsbevisste urbanister sper på selvbildet gjennom valg av kaffebar. De spørs om de får samme verdien av å sitte på Starbucks med småbarnsfamilier.

Kaffebarer er et urbant fenomen - men kan det noensinne finne veien til grisgrendte tettsteder?

- Det kunne vært en ide å se på bygdekafeer i et komparativt lys, funderer Tjora.

Noen ganger er filterkaffe godt nok.