Flere tusen flyktninger har druknet i Middelhavet i forbindelse med flyktningstrømmen i området. Dette bildet ble tatt da en båt med flyktninger sank utenfor den greske øya Rhodos i april.  (Foto: Argiris Mantikos, AP/NTB scanpix)
Flere tusen flyktninger har druknet i Middelhavet i forbindelse med flyktningstrømmen i området. Dette bildet ble tatt da en båt med flyktninger sank utenfor den greske øya Rhodos i april. (Foto: Argiris Mantikos, AP/NTB scanpix)

– Før ville alle hjelpe båtflyktningene

I 1979 ville alle hjelpe de vietnamesiske flyktningene som la ut på havet. Nå er alt endret. Norske politikere er feige, mener professor.

Publisert

Da det var vietnameserne som trengte hjelp etter å ha flyktet ut på havet, stod nordmenn i kø for å hjelpe. De ville bidra med brukte klær, en nedlagt skole å bo i eller en gammel barnevogn. Nå er situasjonen annerledes.

– Sammenlignet med Sverige tar Norge imot få flyktninger. Mens vi diskuterer om vi kan ta imot 10 000, har svenskene allerede tatt imot mer enn 60 000. Norske politikere har blitt feige, mener Berit Berg, professor og leder ved Mangfold og inkludering ved NTNU Samfunnsforskning.

– Vi synes det er fælt å se bildene av barn som drukner i Middelhavet, men så går vi bare videre, sier hun.

Hun opplever at rikspolitikerne skyver kommunene foran seg og godtar argumenter som at vi ikke har hus og arbeidsplasser.

Ikke rekkehus fra dag en

– Det er ikke slik at flyktninger må bo i rekkehus fra dag én. Hvis kommunene opplever det som en økonomisk risiko å ta imot flyktninger, så må man heller diskutere om den statlige kompensasjonen er god nok. Her er det staten som sitter med nøkkelen.

– Argumentet om at vi ikke har plass er absurd, sier Berg som har jobbet med flyktningrelaterte spørsmål i over 35 år.

Hun var en av dem som i 1979 tok i mot vietnameserne som kom til Norge som båtflyktninger.

– Det var en stor dugnadsånd i Norge om å hjelpe vietnameserne som hadde flyktet ut på havet i små fiskebåter, forteller Berg.

Daværende kronprins Harald og kronprinssesse Sonja besøkte i 1979 Malaysia i forbindelse med innvielsen av det norsketablerte transittsenteret for båtflyktninger fra Vietnam.  (Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix)
Daværende kronprins Harald og kronprinssesse Sonja besøkte i 1979 Malaysia i forbindelse med innvielsen av det norsketablerte transittsenteret for båtflyktninger fra Vietnam. (Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix)

Les om hvordan vietnamesere var blant dem som har klart seg best i Norge.

Mange druknet på veien

Vietnameserne flyktet ikke til et bestemt land. De flyktet bare ut på havet. Der håpet de på å bli plukket opp av skip som i god sjømannsskikk hjalp dem om bord. De tok dem med til nærmeste havn. Vietnameserne visste at flukten ut på havet var risikofylt, men samtidig var det helt umulig for dem å bli i Vietnam.

Ifølge FNs beregninger kom halvparten av dem som dro ut på havet, aldri fram.

– Hovedårsaken var at de gikk tom for vann eller drivstoff før de ble reddet. Her i Norge var det ingen diskusjon om vi skulle hjelpe eller ikke. Enigheten blant politikerne og i folket var stor. Vi skulle hjelpe. Vi improviserte og brukte vandrerhjem og nedlagte institusjoner som mottak. Integreringen av vietnamesere i Norge er en suksesshistorie, sier Berg.

Kjenner risikoen over Middelhavet

– Desperasjonen over Middelhavet er den samme. De kjenner til dødsrisikoen, men valget om å dra er den eneste muligheten for å overleve. Det som er annerledes, er smuglerne og kynismen ved å tjene penger på noens nød, sier Berg.

Hun ser klare forskjeller i hvordan dagens båtflyktninger blir tatt imot.

– Mange av vietnameserne ble fraktet til Singapore, Hongkong og Filippinene. Det ble etablert flyktningleirer med skoler og barnepass. Mange steder kunne flyktningene leve ganske normale liv frem til det ble avklart hvilke land som tok imot dem. Kontrasten til piggtrådleirene i Hellas og Italia er stor, sier Berg.

For noen måneder siden var hun i Jordan og så på hvordan de tar imot flyktninger fra Syria.

600.000 syrere bor i telt i Jordan

– Jordan har allerede tatt imot to millioner palestinske flyktninger. Jordan er et fattig land, men de har på kort tid klart å organisere store teltleirer for over 600 000 syriske flyktninger. Når jeg så hvordan de bare hadde teltduken som beskyttelse mot sandstorm og kulde, er det uforståelig at vi ikke klarer å ta imot den lille promillen av alle dem som trenger hjelp nå.

– Fordelt på noen kommuner trenger det ikke å bli så mange flyktninger på hver. Vi må også kunne delta i den store hjelpedugnaden og improvisere slik at vi kan hjelpe desperate mennesker i nød, sier Berg.

Hun synes det er interessant å se engasjementet for å hjelpe når det er en naturkatastrofe som i Nepal, i motsetning til en flyktningstrøm som det tar lengre tid å mobilisere hjelp til.

Motstanden øker med antall asylsøkere

Berg trekker frem at det også var en større dugnadsånd i Norge under krigen i Bosnia, enn den vi ser overfor flyktninger idag. Da tok vi imot 13 500 bosniere til Norge.

En forklaring kan være at det er lettere å engasjere seg for naboer og mennesker vi har en felles europeisk historie med, tror hun. I tillegg kan det ha betydning endringene i mentaliteten at omfanget av antall asylsøkere har økt.

– Presset på landene har blitt større, gnisningene har økt og det har blitt politisk belastende å få gjennom vedtak om å ta imot flyktninger. Også her i Norge, sier Berg.

Hun mener at likevel vi i en akutt situasjon må være villig til å diskutere andre modeller for mottak av kvoteflyktninger.

– FN har anmodet om at vi tar imot et større antall og da bør et rikt land som Norge greie å finne praktiske løsninger, sier Berg.