Under annen verdenskrig var Jan Mayen den eneste delen av Kongeriket Norge som den norske eksilregjeringen i London hadde full kontroll over. Norske forskere fikk nylig en påminner om denne tiden.

I dag er det langt fredeligere på Jan Mayen enn den gangen, og stort sett er det forskere som får bo og jobbe her over lengre tid. Det er også en værstasjon her og en stasjon som tilhører det norske forsvaret.

Astrid Lyså og Eiliv Larsen fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) var i høst på Jan Mayen. Først og fremst kartlegger de øyas geologi og hvordan klimaet har endret seg de siste årtusener. I forbindelse med dette undersøker forskerne bunnforholdene i Nordlaguna, som er et vann på øya. Til det arbeidet får de hjelp fra Martin Ludvigsen og Johanna Anjar fra henholdsvis NTNUs forskningssenter AMOS og NTNU Vitenskapsmuseet.

Det er første gang bunnen her blir kartlagt med en automatisert undervannsrobot, en AUV, som undersøker bunnen i lagunen systematisk.

• Les mer: Vil avdekke Jan Mayens hemmeligheter

Uventet gjenstand

Men for ikke lenge siden dukket en uventet gjenstand opp.

AUVen hadde funnet noe som syntes å ha en båtlignende form. For å undersøke funnet nærmere gikk forskerne inn med Vitenskapsmuseets fjernstyrte undervannsfarkost (ROV) som kan gjøre videoopptak av det du finner på bunnen. Da fikk de bekreftet at de hadde funnet en liten robåt.

Denne robåten kan knyttes til øyas rolle under annen verdenskrig.

Viktig værvarsel

Norge hadde for lengst etablert en værstasjon på Jan Mayen da tyskerne gikk til angrep på fastlandet i 1940. Meteorologene her fortsatte å sende værdata fra stasjonen, men nå til Storbritannia.

Likevel ble stasjonen lagt ned og delvis ødelagt av de allierte i september 1940. Tyskerne kunne nemlig også dra nytte av værrapportene. Et tysk fartøy gikk ned utenfor Jan Mayen i november 1940 under et forsøk på å ta over øya. Den hadde britene i hælene.

Men det varte ikke lenge før de allierte angret seg, og igjen ønsket å få værvarsler fra «Øya X» som de kalte Jan Mayen i kodespråk.

13 norske soldater kom hit fra Island i 1941. Med unntak av noen få måneder den første krigsvinteren ble det altså sendt værmeldinger fra Jan Mayen gjennom alle krigsårene.

Under store deler av krigen skulle nordmenn forsvare øya. Værobservasjoner fra Jan Mayen ble viktige for de alliertes forsyningskonvoier til Murmansk. På det meste var 52 nordmenn fast stasjonert her.

Forfatteren Nordahl Grieg var på Jan Mayen i flere uker i 1942 og skrev diktet «Øya i Ishavet». Det kan du lese på nettsiden bokselskap.no. Selv general Carl Gustav Fleischer, som ledet de norske styrkene under gjenerobringen av Narvik, og som senere ble tilsidesatt på svært omdiskutert vis, kom innom noen dager for å inspisere.

Været på de alliertes side

Etter 1940 gjorde tyskerne egentlig aldri noe helhjertet forsøk på å gripe makten her. Tyske fly kom til Jan Mayen fra Værnes og Banak i Porsanger, men de skulle stort sett rekognosere eller sjekke været og utgjorde sjelden noen trussel mot mannskapene på øya.

Til tross for halvhjertet interesse styrtet likevel minst to tyske fly på Jan Mayen i 1942, med til sammen 13 omkomne. Minst ett av flyene skulle bombe de allierte, men mislyktes på grunn av dårlig vær og krasjet. Det andre flyet ble ikke funnet før i 1950, og ingen nordmenn visste at det hadde styrtet her før da. Det kan være røffe værforhold på Jan Mayen.

Tyskerne hadde en teori om at det var anlagt en jagerflybase på øya, siden de mistet flyene sine. Planen var derfor å angripe med fem skip i oktober 1942. Angrepet ble avblåst da rekognosering med fly viste at de hadde for mye å tape.

Men det var altså været som hadde sendt flyene i bakken, ikke allierte jagerfly.

Én nordmann omkom på Jan Mayen under krigsårene. Men det var i en kanoulykke i Nordlaguna, ikke som resultat av noen kamphandlinger.

Atlantic City

Selv om nordmannen som omkom i Nordlaguna, aldri er blitt funnet, skriver robåten som de norske forskerne nå har funnet seg fra en senere begivenhet.

Amerikanerne kom i 1943 og bygde en radiolyttestasjon. De kalte den «Atlantic City», et storslått navn på det som egentlig var en brakkeby.

Målet var å peile inn og bidra til å ta ut tyske radio- og værstasjoner som befant seg på Grønland.

Tyskerne hadde fire slike stasjoner, og samtlige ble etter hvert oppdaget og tatt hånd om. «Atlantic City» oppdaget stasjoner på både Grønland og Svalbard, men ikke den som tyskerne hadde anlagt i nordenden av Jan Mayen, på den andre siden av vulkanen Beerenberg. Den ødela tyskerne selv, etter at de allierte på Island hadde oppdaget den.

Norske myndigheter hadde gitt sin tillatelse til at amerikanerne satte opp lyttestasjonen sin. Men for ikke å gi russerne en unnskyldning for å trappe opp virksomheten på Svalbard ble tillatelsen gitt under forutsetning av at stasjonen ble forlatt straks krigen var over.

I 1946 ble derfor Atlantic City stort sett overlatt til seg selv og vær og vind. Amerikanerne dro. Men vinden brukte sin råderett godt.

Blåste på sjøen

Ifølge en bok som forfatteren Susan Barrs skrev om Jan Mayen i 1991, blåste hele brakkebyen ut i Nordlaguna under en storm 28. september 1954. Atlantic City sank altså i havet.

En robåt ble blåst på sjøen i samme slengen. Høyst sannsynlig er det denne båten forskerne nå har funnet.

– Vi leste boken mens vi holdt på, og vi fant igjen brikke etter brikke i puslespillet, sier professor Martin Ludvigsen fra Institutt for marin teknikk ved NTNU.

Han var med i gruppen som sammen med NGU kartla Nordlaguna med undervannsroboten.

Bare rester står igjen av Atlantic City i dag. To bygninger er fremdeles der: en råtten badstue som brukes som båthus og en badstue som ser ut til å være oppført i nyere tid. Og noen rustne vognhjul.

– Det er også et laftet hus som er i ferd med å gå i oppløsning. Andersenhytta ligger også der. Her overvintret en tidlig pelsjeger i 1907. Men ingen av disse bygningene kan direkte knyttes til amerikanernes operasjoner under krigen og Atlantic City, sier professor Ludvigsen.

I dag er nesten hele Jan Mayen fredet som naturreservat. Det er strenge restriksjoner på bruk av øya, som i fremtiden kan bli svært viktig for å forstå klimaendringer flere tusen år tilbake i tid. Men sporene etter mindre fredelige tider dukker altså også opp.

Kilder:

Store norske leksikon på nett

Susan Barr: Jan Mayen: Norges utpost i vest: Øyas historie gjennom 1500 år, 1991.