Hunderasen argentinsk dogge er forbudt i Norge. (Foto: Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Hunderasen argentinsk dogge er forbudt i Norge. (Foto: Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)

Kritisk til «hunderasisme»

Seks hunderaser er forbudt i Norge. Dette er et forbud som ikke har noen rot i fagkunnskap, mener Ane Møller Gabrielsen, som har tatt doktorgrad om hundetrening.

Publisert

Ane Møller Gabrielsen tok doktorgraden på hund i samfunn og kultur i vår. Hun er motstander av det norske forbudet mot seks hunderaser.

– Jeg er kritisk til rasisme, også den som angår hunder, skriver hun i avhandlingen sin.

I Norge er de forbudte rasene pitbullterrier, amerikansk staffordshireterrier (amstaff), fila brasileiro (brasiliansk mastiff), tosa (japansk mastiff), argentinsk dogge og tsjekkoslovakisk ulvehund.

Men av de fire tilfellene i Norge der mennesker er drept av hunder de siste tiårene, har ingen av dem involvert noen av disse rasene.

Essensen i loven

Skillelinjene mellom de ulike rasene kan til tider også være svært så flytende. Det er faktisk ikke mulig å avgjøre hvilken rase en hund tilhører med mindre den har stamtavle, ID-merke og registreringsbevis.

– Likevel utgjør forbudet mot farlige hunder på mange måter selve essensen i hundelovgivningen i Norge, sier Gabrielsen.

– Ikke dermed sagt at det ikke finnes «dårlige hunder», men du finner disse hundene uavhengig av rase. Ofte kan det skyldes at hunden er utrygg eller dårlig trent.

Gabrielsen har med seg Norsk kennelklubb og flere aksjonsgrupper på laget når hun mener at forbudet mot spesielle raser er galt.

Hun mener at trening kan spille en viktig rolle for om en hund blir trygg eller ikke, og har med seg de aller fleste hundeeierne i det også.

To hovedfilosofier

Men der stopper mye av enigheten. For hundeeierne er fordelt på to hovedfilosofier som ikke går overens.

I tillegg til norsk lovgivning rundt farlige hunder, tar avhandlingen også for seg konfliktene mellom tilhengere av de to hovedtypene av hundetrening som du finner i dag.

Disse har mange mellomformer, men hovedsakelig gjelder det balansen mellom straff og belønning.

Debatten mellom tilhengere av de ulike treningsfilosofiene kan til tider bli svært skarp på ulike nettforumer. Gabrielsen har undersøkt denne debatten, og har sett på hvordan de ulike gruppene står steilt mot hverandre.

Belønning

Selv har hun en bokser.

– Min hund er trent ved klikkertrening, sier Gabrielsen.

Klikkertrening går ut på at eieren lager et klikk med en såkalt «klikker» når hunden gjør som eieren ønsker. Samtidig vanker det en godbit. Hunden vil etter hvert forbinde klikkelyden og handlingen med godbiten.

Klikkertrening stammer fra USA og kom til Norge for et par tiår siden. Spesielt yngre hundeeiere og kvinner bruker belønning istedenfor straff, og dette blir mer og mer vanlig i Norge. Denne metoden trekker eksplisitt linjer til atferdspsykologer som B.F. Skinner og Ivan Pavlov.

Dette er blant de «milde» hundetreningsformene der belønning står helt sentralt. Treningen blir lystbetont, både for hunder og for eiere.

Straff

Men andre mener at det mest effektive er et rykk i halsbåndet når hunden gjør noe galt isteden. Denne linjen er ikke Gabrielsen med på.

Ane Møller Gabrielsen. (Foto: NTNU)
Ane Møller Gabrielsen. (Foto: NTNU)

– Jeg er vel blitt mer nyansert etter hvert, men jeg er helt på belønningssiden. Jeg ser ingen grunn til fysisk avstraffelse, sier hun.

Noen blir provosert av dette, og ser det som snillisme, en del av en samfunnsutvikling de ikke vil være med på. De mener at hunder ikke blir trygge på denne måten. Du oppnår ikke resultater utelukkende med det gode.

– Noen trekker paralleller til barneoppdragelse. Det er viktig at du er en tydelig forelder, at du viser hvem som er sjefen, sier Gabrielsen.

Dette har også en biologisk rot. En ulveflokk har en alfahann, en ubestridt leder. Ifølge tilhengere av disse metodene er du nødt til å være denne lederen.

Dette er den tradisjonelle treningen, med røtter fra Tyskland og militær disiplin. Den følges gjerne av noe eldre hundeeiere, ofte menn.

Hundeholdet endres

Kanskje kan fremgangen for belønningsfilosofien ha en sammenheng med hvordan hunder brukes i Norge. Andelen vakthunder og jakthunder går ned, mens hunder i dag oftest skal være kos, et hyggelig familiemedlem.

Forskning på hunder og hundehold har foreløpig ikke vært vanlig i Norge. Dette til tross for at folk flest definitivt er blitt mer interessert.

– Det finnes ikke nøyaktige tall, men vi antar at antall hunder har økt fra 400 000 til 500 000 i Norge de siste ti årene, sier hun.

Det fører samtidig til at flere mennesker er nødt til å trene hundene sine, og finne en metode de er vel til pass med. Sluttmålet for de to hovedfilosofiene er uansett mye av det samme, nemlig å få en hund du kan stole på.

– Men dette er altså ikke avhengig av rase, mener Gabrielsen.

Referanse:

Ane Møller Gabrielsen: Makt og mening i hundeholdets konfliktsoner, doktorgradsavhandling, NTNU, 2015.