Over 300 barn i fare for tvangsekteskap

Etter fire måneder med detektivarbeid fikk forskere fra NTNU snakke med ni ungdommer som lever i foreldrenes fengsel.

Publisert
De siste tallene fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet viser at over 300 barn i Norge lever i fare for tvangsekteskap eller under ekstrem kontroll. (Foto: iStockphoto)
De siste tallene fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet viser at over 300 barn i Norge lever i fare for tvangsekteskap eller under ekstrem kontroll. (Foto: iStockphoto)

De går på norske skoler, snakker norsk og mange er også norske statsborgere. Likevel frykter foreldrene at de skal bli som norske ungdommer - og ha kontakt med en kjæreste de har valgt selv.

Frykten kan være så stor at ungdommene overvåkes døgnet rundt etter at de kommer i puberteten. Mobilen sjekkes hver dag, de kjøres til og fra skolen, og observeres i skolegården av familiemedlemmer som kjører forbi mens det er friminutt.

Straffen for å stå for nærme en gutt i skolegården kan være slag, spark eller å få høre hvor lite man er verdt som jente.

Noen av de unge etterlates til slutt i utlandet for tvangsekteskap, mens andre får hjelp av skole, politi og barnevern. Noen må flykte til en annen del av landet med hemmelig adresse. Det er flest jenter som lever under ekstrem kontroll, men også gutter utsettes for dette.

For familiens ære

Nå har forskere fra NTNU Samfunnsforskning intervjuet noen av ungdommene som lever i foreldrenes fengsel – ofte av hensyn til familiens ære. Tirsdag skal forskerne presentere den ferske rapporten Æresrelatert ekstrem kontroll- dilemmaer og utfordringer for Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet.

- Det begynner ofte med en vanlig, streng oppdragelse og ender opp med en ekstrem kontroll som inneholder psykisk og fysisk vold, sier Gry Mette D. Haugen, seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning.

De siste tallene fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet viser at over 300 barn i Norge lever i fare for tvangsekteskap eller under ekstrem kontroll.

Det er minoritetsrådgivere ved 27 videregående skoler, samt at det jobber integreringsrådgivere ved noen norske utenriksstasjoner.

Statistikken viser hvor mange saker de jobber med. Skolene som ikke har minoritetsrådgivere fanges altså ikke opp av denne statistikken.

- Dette gjør at det kan være store mørketall, sier Veronika Paulsen, forsker ved NTNU Samfunnsforskning. Det tok cirka fire måneder med detektivarbeid før forskerne kunne snakke med ni ungdommer som lever, eller har levd med, ekstrem kontroll. Noen av dem måtte lage dekkhistorier for å kunne treffe forskerne.

- En av jentene fortalte at hun til og med måtte sove sammen med moren sin etter at hun kom i puberteten. Dermed hadde foreldrene full kontroll over alt hun gjorde absolutt hele døgnet.

Fikk ikke sove alene

- Felles for alle var de ville formidle sine historier for å kunne bidra til å gjøre en forskjell. Flere av de unge jentene var redde hvert eneste sekund hver eneste dag.

- Dette gjør at det er kjempevanskelig både for oss og for ansatte i skoleverket å få snakke med disse ungdommene, sier Haugen og Paulsen.

En av jentene i undersøkelsen hadde til slutt fått hjelp til å bryte med familien, og bodde på hemmelig adresse da hun ble intervjuet.

Minst 138 barn på hemmelig adresse

- Hun savnet moren sin, og noen ganger ringte hun hjem for å høre morens stemme. Datteren kunne ikke si noe, men moren forstod at det var datteren. Moren kunne heller ikke si noe av frykt for at telefonen ble avlyttet, og hun brukte derfor å synge en sang.

Gry Mette D. Haugen. (Foto: Nils Heldal, NTNU)
Gry Mette D. Haugen. (Foto: Nils Heldal, NTNU)

- Det var kontakten mor og datter kunne ha, men det trøstet datteren å høre morens sang i telefonen, sier Haugen.

Ifølge Kjetil Hillestad, kommunikasjonsdirektør i Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet, var det minst 138 barn som bodde på hemmelig adresse ved årskiftet, men tall fra Oslo er ikke med i denne statistikken.

– Vi fanger kun opp de tilfeller der kommunal barneverntjeneste ber om bistand fra oss. Det gjør kommunene i de aller fleste tilfeller når de trenger institusjon eller fosterhjem, men våre tall er derfor ikke komplette.

- Det kan også tenkes at noen saker med et ekstraordinært høyt sikkerhetsnivå holdes helt innenfor kommunen slik at antallet aktører holdes på et minimum. Men dette vet vi ikke noe sikkert om.

- Vi ønsker ikke å oppgi eksakte tall for hvor mange av vedtakene om hemmelig adresse som gjelder ekstrem kontroll og tvangsekteskap, uttaler Hillestad.

Skolene må ta mer ansvar

Et annet funn i forskningsrapporten fra NTNU Samfunnsforskning er at både landets lærere og barnevernsarbeidere har for lite kunnskap. Hele 82 prosent av barnevernsarbeiderne og 56 prosent av skoleansatte vil ha mer kunnskap om ekstrem kontroll og tvangsekteskap.

Haugen mener at det først og fremst er landets skoler som må ta ansvar.

– Alle går på skolen, og det er der muligheten er størst for å fange opp tilfellene hvor det strammer seg til. Men mange lærere vet ikke hva de skal se etter. Typiske signaler kan være økt fravær, utagering, konsentrasjonsproblemer, dårlige karakterer, trøtthet eller en mer aggressiv væremåte.

- Økt fravær kan for eksempel handle om at en jente har fått en kjæreste. Det eneste stedet hun kan treffe kjæresten er på skolen. Så droppes timene for å møtes i en krok på skolen for å leve ut kjærligheten, sier Haugen.

Hun mener opplysningsarbeid kan hjelpe disse ungdommene ut av en svært presset situasjon.

Mødregrupper kan være effektivt

– Det er viktig å forebygge, og det må skje allerede i barne- og ungdomsskolen. Det må opplyses om barnekonvensjonen, og at alle har rettigheter til å ha venner, fritid og til å ta egne valg.

Haugen sier at mange av jentene forskerne snakket med ikke hadde hørt om barnekonvensjonen, og mener at slik kunnskap kan hjelpe dem til å ta kontakt med noen i hjelpeapparatet.

- Vi hørte også om tilfeller hvor jentene hadde fått hjelp til å slippe tvangsekteskap uten å måtte flykte fra familien. Det er mulig å gjøre noe med dette hvis hjelpeapparatet kommer inn tidlig nok.

Hun forteller at ett tiltak kan være at politiet drar på hjemmebesøk til foreldrene, og informerer dem om hvilke rettigheter som gjelder i Norge. Et annet tiltak kan være mødregrupper.

- Det kan være veldig hjelpsomt for mødre fra andre land å høre at også norske mødre er bekymret for at jentene for eksempel skal treffe gutter som påvirker dem negativt. Det er også viktig at det jobber noen i både ungdomsskolen og videregående som har arbeid med minoritetselever som spesialfelt. Skolene må få flere ressurser til dette arbeidet, sier Haugen.

Barna i undersøkelsen kom fra Pakistan, Irak, India og Afghanistan. For to av barna opplyses det ikke om opprinnelsesland av frykt for gjenkjennelse.