– Det grønne skiftet er den største strukturelle endringen vi har opplevd de siste 50 årene innenfor energi og industri, påpeker førsteamanuensis Espen Moe ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Vindkraft og solkraft utgjør ennå bare fire prosent av elektrisitetsproduksjonen i verden, og 1,3 prosent av verdens energiforbruk.

Ennå ser vi altså lite til dette grønne skiftet som skal gjøre energimiksen vår mer miljøvennlig. 

Moe er del av NTNU Bærekraft, der han leder ett av forskningsområdene, og han har nettopp skrevet to bøker som blant annet tar for seg de store endringene som skal til.

Må være for hele Europa

Nylig ble det kjent at det skal settes opp 278 vindturbiner på Fosenhalvøya, Hitra og i Snillfjord i Trøndelag. Moe mener det monner lite og har liten mening om vi ser isolert på Norge. Han er likevel tilhenger av prosjektet.

Ifølge samfunnsforskeren, så vil vindkraften ha minimale klimaeffekter, så lenge den er norsk, og bare norsk. I første omgang vil den stort sett ha regionale økonomiske effekter og drive strømprisen nedover.

– Men vindkraft i Norge gir mening hvis vi lykkes med å utvide grensene, fra det nasjonale til det europeiske. Poenget med norsk vindkraft kan ikke være å produsere mer elektrisitet for Norge – det har vi egentlig nok av. Poenget må være å bidra til et fornybart elektrisitetssystem for hele Europa. Bare da fører det til reduserte klimagassutslipp. Men systemene for å forsyne resten av Europa med strøm er fremdeles altfor dårlig utbygd, sier Moe.

Et av de største problemene er mangelen på koordinasjon av kabler og energiforsyning mellom landene. Norge har noe, blant annet kraftlinjer til Sverige og kabler til Danmark, Tyskland og Storbritannia. Men de fleste land i Europa har altfor dårlige overføringslinjer til nabolandene.

Dessuten trengs det systemer internasjonalt som gjør det enklere ikke bare å overføre kraft, men å selge den mellom forskjellige land, slik at norske elektrisitetsselskaper faktisk tjener på dette.

Hva er nødvendig?

Moe mener at sjansene for en omlegging av energien vil være mindre uten utbygging av norsk vindkraft. 

– Selv om denne utbyggingen strengt ikke har all verdens mening sånn på kort sikt, sier han.

Vi kan, ifølge forskeren, se tendenser i enkelte land, men fornybar energi utgjør ennå ikke mer enn rundt elleve prosent av verdens energiforbruk.

Anslag fra U.S. Energy Information Administration (EIA) går ut på at andelen stiger til rundt 15 prosent innen 2040. Da regnes også biodrivstoff og vedfyring, ikke bare solkraft, vannkraft og vindkraft.

Dette kan vel neppe sees som noen revolusjon eller noe stort skifte?

Må ha makt og politisk vilje

– Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv, påpeker Moe.

For at det skal skje, må fornybare energikilder bli konkurransedyktige på pris. Det må gjøres gjennom politiske vedtak. Samtidig må energinettet utbedres for gigantbeløp for å takle bidrag fra nye energikilder.

Du må, ifølge Moe, ha politikere og folk med makt som er villige og har evner til å endre det bestående. Og det er ikke så enkelt å få til, i hvert fall ikke alle steder. Omstillingsdyktige Tyskland og vindutsatte Danmark er i gang. Norge er det egentlig ikke.

­Grunnen til at dette så enkelt å få til i noen land og så vanskelig i andre, er fordi noen land er sterkt knyttet til det bestående. De vil derfor være vanskeligere å endre, ifølge forskeren.

Norge en del av det bestående

Alle store endringer vil møte motstand fra det bestående. Store bedrifter er ofte knyttet opp mot etablerte ordninger, samfunnsstrukturer og regelverk. Som for eksempel petroleumsindustrien i Norge. 

– 9 av 10 av verdens største firmaer etter omsetning baserer seg på fossile brennstoff, enten ved at de er produsenter av det eller ved at de bruker det i produksjonen av varer, sier Moe.

Også i Norge dominerer petroleumsselskaper listen over de største selskapene. Disse sitter gjerne på mye makt og har opplagte politiske forbindelser. Lover og regler er ofte lagt opp for å tilfredsstille behovene til de store bedriftene. Politikere er ikke så ofte ivrige etter å legge seg ut med dem heller, ifølge Moe.

– Å støtte det etablerte er det trygge. I valgår går du ikke gjerne ut i mediene og støtter massearbeidsledighet. Ikke i andre år heller, sier han.

Petroleumsindustrien sto for 39 prosent av den samlede eksporten fra Norge i 2015. Hele 20 prosent av statens inntekter kom fra den, ifølge tall i Nasjonalbudsjettet. Selv om inntektene fra den faller, og antall arbeidsledige stiger, er petroleumsvirksomheten uten sammenligning Norges største næring.

– Politikerne støtter opp om det som gir økonomisk vekst, sier Moe.

Derfor er det ikke så fort gjort å endre de grunnleggende samfunnsstrukturene i et land som Norge. Endringer som for eksempel kunne gitt fordeler til småbedrifter og som kunne gitt nye energikilder en reell mulighet for å konkurrere med de bestående.

Greiere i Tyskland

Dette har gått greiere i Tyskland, som både skal avvikle atomkraftverkene sine og samtidig satser tungt på fornybare energikilder gjennom ulike støtteordninger. Men tyskernes situasjon er annerledes.

Tyskere flest vil helst ikke være avhengige av gass fra Russland. Kull er stort, men sterkt forurensende. Petroleum har de ikke.

– Tyskland har hatt en sosial og politisk konsensus rundt miljøløsninger som går flere tiår tilbake i tid. Det begynte med kampen mot sur nedbør, skjøt fart med kampen mot atomkraft etter Tsjernobyl, og fikk ytterligere vann på mølla med ozonlaget. Det er en tverrpolitisk enighet om at fornybare løsninger er både gode og nødvendige, sier Moe.

Store investeringer

Endringer bort fra fossile brennstoff krever store investeringer, spesielt i energinettet. Dagens energinett er ikke bygget for å takle de høyst varierende bidragene fra fornybare energikilder som vind og sol.

Det blåser ikke alltid, og sola skinner ikke hele tida. Vi vil til og med oftest ha høyere energiforbruk på mørke vinterkvelder enn på lyse sommerdager.

Samtidig er energi ferskvare med svært begrensede lagringsmuligheter. Blant de få reguleringsmekanismene som finnes, er vannkraften. Der kan man regulere tilstrømningen fra reservoarene. 

I Tyskland kan nå to millioner forbrukere selge strøm tilbake til strømselskapene fordi de har hus som bidrar med solkraft. Dette kompliserer bildet og har samtidig ført til at energiselskapenes profitt har gått rett ned, fordi forbrukerne samtidig blir konkurrenter. Du kan ikke vente at disse energiselskapene skal bidra med penger til et nytt strømnett som forsterker denne trenden. Da må det offentlige trå til.

Lav oljepris

Det trengs altså politisk vilje for å bedre energinettet og gi fornybare energikilder en sjanse.

Men det skal godt gjøres å finne denne viljen, spesielt i tider der petroleum er så billig at nye energikilder ikke virker like attraktive. Nye utvinningsmetoder i USA og politiske grep fra stater i Midtøsten har sendt prisen på olje til bunns.

Den lave oljeprisen får størst effekt på satsingen på fornybar energi. Kull er billig, og kullforbruket i verden i fjor var det største siden 2007.

– Lavere oljepris har flere sider, sier Moe.

Oljen blir rett nok mer konkurransedyktig, men samtidig faller firmaenes kortsiktige evne til å investere i nye felt og forekomster.

– Skiftet må komme

I Norge går det altså trått med endringene, men Espen Moe tror ikke at dette vil vare evig.

– Skiftet må komme. Det er helt nødvendig. Vi kan ikke fortsette som i dag, mener han.

Han mener at petroleumsindustrien ikke vil dominere norsk økonomi like mye i fremtiden. Heller ikke verdensøkonomien. Det kan den uansett ikke gjøre til evig tid, for ressursene er begrenset.

Men ifølge forskeren har Norge en langstrakt og vindutsatt kystlinje som er velegnet for nye energikilder. Samtidig har vi allerede mye vannkraft. Vi har altså store muligheter for å bidra til å stagge sulten til en energihungrig verden, også i framtida.