Uredd av fysikk og kjærlighet

Fallskjermhoppet var som å flyte i mors mage. Nå ønsker fysikkprofessor Ola Hunderi å hoppe i strikk fra en bru. Det kan gjerne være på 80-årsdagen.

Publisert
Fysikkprofessor Ola Hunderi stoler på fysikken i et fallskjermhopp. I tillegg var fotografen kona til tandeminstruktøren. - Jeg regnet med at de også ønsket å overleve. Det følte jeg var en ekstra forsikring, sier Hunderi. (Foto: Voss Skydiving)
Fysikkprofessor Ola Hunderi stoler på fysikken i et fallskjermhopp. I tillegg var fotografen kona til tandeminstruktøren. - Jeg regnet med at de også ønsket å overleve. Det følte jeg var en ekstra forsikring, sier Hunderi. (Foto: Voss Skydiving)

- Jeg var dønn rolig da jeg hoppet fallskjerm, fordi jeg stoler på fysikken knyttet til et fallskjermhopp, sier Ola Hunderi (70) som er professor emeritus i fysikk ved NTNU.

Det var på Voss, under Ekstremsportveko, at Hunderi hoppet i fallskjerm for første gang.

Når to krefter møtes

Det er luftmotstanden som gjør det mulig å hoppe i fallskjerm. Luftmotstanden øker med økende hastighet, og uten luftmotstand ville alle, også fallskjermhoppere, blitt drept av en regndråpe – det ville vært som å bli truffet av en liten kanonkule i 500 km i timen.

Den mest spektakulære siden av luftmotstand er et stjerneskudd. Det skjer når små partikler kommer inn i atmosfæren, og blir rødglødende av luftmotstanden. En av utfordringene for en romferge som skal tilbake til jorda, er også luftmotstand.

Romfergen blir veldig varm når den kommer inn i atmosfæren, og uten mye isolering av romfergen ville astronautene blitt drept av varmeutviklingen.

– Når motstandskraften er like stor som gravitasjonskraften, kan ikke hastigheten øker mer. Når man har to krefter som balanserer seg, har man oppnådd en stabil fallhastighet, forklarer fysikkprofessoren.

– Jeg stolte på alt dette, og på beregningene som viser i hvilken grad en fallskjerm begrenser fallhastigheten slik at man ikke blir drept i møtet med bakken. I tillegg var fotografen kona til tandeminstruktøren. Jeg regnet med at de også ønsket å overleve.

– Så jeg følte at det var en ekstra forsikring. Biltrafikk er mye farligere enn et fallskjermhopp, sier Hunderi.

Han syntes det bare var deilig å hoppe i fallskjerm, og gjør det mer enn gjerne igjen.

Mindre rykk i strikkhopp

– Jeg hadde ingen følelse av høyde. Da jeg hoppet, var det masse vind, så kom det et rykk da fallskjermen åpnet seg, og så ble det bare dødsens stille. Å flyte nedover mot jorda var som å flyte i mors mage, sier Hunderi.

Nå ønsker han å hoppe strikk fra ei bru.

– Jeg ser på det som mye skumlere, ettersom man da har mer kontakt med bakken, og får en sterkere følelse av høyde. Motkraften i en strikk blir bare større og større. Fysikken i det er at rykket i et strikkhopp blir mindre enn når en fallskjerm åpner seg.

– Jeg leste nylig om en mann på 99 år som hadde hoppet i fallskjerm, så jeg har da mange gode år med fallskjermhopping foran meg. Jeg blir bare glad dersom noen gir meg et strikkhopp i gave til 80- årsdagen, sier Hunderi.