Ni korte sekunder som krever måneder med forberedelser. (Foto: Olav Strand)
Ni korte sekunder som krever måneder med forberedelser. (Foto: Olav Strand)

Flere bukker er feite nok til å overleve parring

På 1980-tallet tømte jakta fjellheimen for store villreinbukker. Nå er storbukken tilbake – klar for å ofre livet for en ni sekunder lang hyrdestund.

Publisert

I disse dager går villreinbrunsten mot slutten i den norske fjellheimen. Hele våren og sommeren har villreinbukkene spist seg opp for å takle disse ukene.

En villreinparring varer i gjennomsnitt ni sekunder. Brunsten er like fullt en så krevende affære, at du trenger flere centimeter fett godt lagra på ryggtavla for å komme deg velberget gjennom.

– Kampene mellom bukkene kan være skikkelig harde, og mange blir skadet. Jeg har også funnet bukker som hekter gevirene sammen slik at begge har dødd, forklarer villreinforsker Olav Strand ved Norsk institutt for naturforsknin.

Det finnes også eksempler på at den ene bukken har klart å brekke nakken på den andre ved slike sammenhektinger.

Mister gode gener

Det er likevel ganske nytt at de største bukkene nå får anledning til å knekke nakken på hverandre i lidenskapens hete.

På 1980-tallet ble nemlig nær sagt alle de utvokste bukkene skutt under jakta, og fikk dermed ikke anledning til å delta i parringa.

– På den tiden var det ingen målrettet avskyting fordelt på kjønn og alder. Det gjorde at det ble skutt uforholdsmessig mange bukker, forteller Strand.

Villreinbrunst i Forolhogna. Filma av villreinforsker ved NINA Olav Strand i september 2014.

På det verste var under fem prosent av alle villreinbukkene over to år, noe som fort får flere negative effekter på bestanden.

– Når alle de største og sterkeste bukkene ble skutt før brunsten, er det rimelig å anta at villreinstammen mistet mange gode gener som burde ha blitt ført videre, forklarer villreinforskeren.

Han legger til at simlene også kommer seinere i brunst når det ikke er store bukker i flokken. Dette gjør igjen at kalvene blir født seinere på året, og dermed får kortere tid å vokse på før vinteren kommer.

Heldigvis så forvaltningen hva som var i ferd med å skje før konsekvensene for villreinstammen ble for store. Målrettet avskyting ble iverksatt, og gradvis vokste tallet på storbukker.

Hver høst etter jakta drar forskerne til fjells med teleskopkikkert for å telle opp reinen – fordelt på kjønn og alder.

– I dag består omkring en fjerdedel av villreinstammen av bukker over to år, noe som er gode tall.

Slutter å spise

Storbukkene vil imidlertid ikke være store så mye lengre. De mest aktive brunstbukkene slutter nemlig helt å ta til seg føde under brunsten.

Det er ikke bare kampene med de andre bukkene som tar energi, det krever også sitt å passe på simlene. Bukkene prøver ofte å lage seg et harem av simler, noe sistnevnte ikke liker siden det begrenser hvor de kan beite. Bukkene bruker derfor en god del tid på å gjete simler som prøver å stikke av.

Simlene er heller ikke særlig interessert i bukkene før de selv kommer i brunst, og det forekommer derfor også en god del voldtektsforsøk.

Sliten nå... (Foto: Olav Strand)
Sliten nå... (Foto: Olav Strand)

Ved slutten av parringstiden er brunstbukken helt avmagret etter opptil tre uker nesten uten mat. De har levd helt og holdent på fettreservene de lagret om våren og sommeren.

– Etter brunsten mister bukkene gevirene sine. Simlene derimot har enda gevir, noe de bruker til å jage vekk bukkene fra matressursene som blir stadig mer begrenset ut over vinteren, sier Strand.

Han forklarer at eldre bukker av og til dør i etterkant av brunsten – siden de ikke har klart å legge på seg nok i løpet av sommeren, til å tåle avmagringa under parringa.

Starter oppfeitinga så snart snøen smelter

Når vårsolen smelter vekk snøen er derfor de skranglete bukkene ivrige etter å få i seg de mest proteinrike plantene – som dvergbjørk, vierskudd og urter.

Allerede da er de i gang med å feite seg opp til høstens ni sekunder lange hyrdestund.