Norske fjell skyldes tynning av jordskorpen

Norske fjell er et resultat av den voldsomme fortynningen av jordskorpen som kulminerte med åpningen av Atlanterhavet for 54 millioner år siden. Det betyr at oljerikdommen og det norske landskapet er to sider av samme sak.

Published
Lofoten (Foto: Colourbox)
Lofoten (Foto: Colourbox)

Beste publikasjon på NGU

 Forskerne Per Terje Osmundsen og Tim Redfield fikk NGUs pris for beste vitenskapelige publikasjon i 2011 for sin artikkel i Terra Nova.

Det er riftstrukturene i Norskehavet som styrer topografien på land i Skandinavia, ifølge forskerne Per Terje Osmundsen og Tim Redfield ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Observasjoner som støtter synet er nå publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Terra Nova og har utløst nye runder i debatten rundt årsakene til landheving.

NGU-forskerne kaster dermed en brannfakkel inn i debatten om hvorfor det er fjell i Norge.

Brattere og høyere

Jordskorpen er i gjennomsnitt rundt førti kilometer tykk under landdelen av kontinentene. Havbunnsskorpen, som dannes av vulkanske prosesser langs midthavsryggene, er cirka sju kilometer.

- Mellom kysten og den innerste havbunnsskorpen finnes et område der kontinentalskorpen har blitt strukket til den nesten er borte. Vi ser nå at det er i områdene hvor dette skjedde nært kysten, at vi har de mest dramatiske og bratte landskapene på land, sier Per Terje Osmundsen.

Typiske eksempler finnes på Møre, i Lofoten og Troms. I disse områdene blir jordskorpen brått tynnere utover på kontinentalsokkelen, mens vi på landsiden ser noen av de bratteste, høyeste og mest majestetiske fjellformasjonene i landet.

- Der kontinentalskorpen tynnes over en lengre distanse, er landskapet innenfor mindre dramatisk, forklarer Osmundsen, og nevner ”trivelige Trøndelag” som eksempel.

Fundamentalt funn

Forsker Per Terje Osmundsen NGU. (Foto: Gudmund Løvø/NGU)
Forsker Per Terje Osmundsen NGU. (Foto: Gudmund Løvø/NGU)

Forskerne mener de har oppdaget noe fundamentalt:

- Vi har sammenlignet våre observasjoner fra Skandinavia med tilgjengelig informasjon fra andre passive kontinentalmarginer som Vest-Afrika, østsiden av Sør-Amerika og Grønland. De ser ut til å vise variasjoner over samme tema, sier Osmundsen.

Forskerne påpeker samtidig at selv om istidene gravde ut det skandinaviske landskapet og gjorde det enda mer dramatisk, var malen lagt lenge før.

Den mest dramatiske skorpetynningen utenfor norskekysten fant sted i sen jura og tidlig kritt, og sørget for både dype sedimentbasseng i Norskehavet og landheving langs deler av kysten. Bassengene ble fylt med materiale erodert fra de hevede landområdene.

- På en måte kan vi si at prosessene som skapte den norske oljerikdommen også la grunnlaget for det norske landskapet, sier Osmundsen.

Profiler som viser sammenhengen mellom skorpetynningsgradient og topografi i Skandinavia (markert som profil 1 og 3 på kartet). Bratt skorpetynningsgradient gir høy, bratt og ofte dramatisk topografi i områdene innenfor. Kontinentalskorpen er lys grå på figuren, havbunnskorpen grønn. Under begge typer skorpe ligger mantelen (uten farge).  Topografien over havnivå er markert med svart og overforhøyet, gult markerer sedimentære bergarter avsatt i dype bassenger på midtnorsk sokkel.  (Referanser: Osmundsen & Redfield 2011, Faleide et al. 2008, Svenningsen et al. 2007, Bassin et al. 2000).
Profiler som viser sammenhengen mellom skorpetynningsgradient og topografi i Skandinavia (markert som profil 1 og 3 på kartet). Bratt skorpetynningsgradient gir høy, bratt og ofte dramatisk topografi i områdene innenfor. Kontinentalskorpen er lys grå på figuren, havbunnskorpen grønn. Under begge typer skorpe ligger mantelen (uten farge). Topografien over havnivå er markert med svart og overforhøyet, gult markerer sedimentære bergarter avsatt i dype bassenger på midtnorsk sokkel. (Referanser: Osmundsen & Redfield 2011, Faleide et al. 2008, Svenningsen et al. 2007, Bassin et al. 2000).

Store forkastningssoner

De sterke kreftene som herjet da strekkingen og åpningen av Atlanterhavet tok til, påvirket også store forkastningssoner på land.

- Noen av disse ser ut til å ha vært aktive seinere også, sier Tim Redfield.

Forkastningene har bidratt til en varig svekkelse av berggrunnen. I bratte områder kan det være årsak til overhyppighet av fjellskred, og i fjorder og sund på nordvestlandet er veg- og tunnelbyggere forberedt på litt av hvert.

Knusningssoner som ble dannet da fjellet ble forkastet lekker gjerne vann, og er problematiske å lage skjæringer og tuneller gjennom.

- Vi ser en del steder at slike soner danner skille mellom høy og relativt lav topografi, slik som på deler av Møre eller langs Sortlandssundet i Vesterålen. I noen områder har sonene beredet grunnen også for store fjellskred, sier Redfield.

Matematisk modellering

Forsker Tim Redfield. Foto: Erik Prytz Reitan
Forsker Tim Redfield. Foto: Erik Prytz Reitan

Ennå gjenstår mange ubesvarte spørsmål; har fjellene holdt seg høye, eller er de blitt brutt ned i en periode for så å ha vokst fram igjen?

Hvorfor har landhevingen pågått så lenge? Hvor nylig har landskapsdannende forkastninger vært aktive i Norge?

Hvor tett er sammenhengen mellom landheving og store fjellskred?

- For å besvare disse spørsmålene trenger vi bedre dateringer av både unge bevegelser i jordskorpa og deler av det norske landskapet, sier Redfield.

Forskerne skal gjennomførte matematisk modellering av topografi og landskapsutvikling på land, sett i lys av skorpetynningen offshore. Det vil gi bedre kunnskap om hvilke andre prosesser som har bidratt til landhevningen.

Variasjonene i skorpetykkelse er sannsynligvis et filter for andre prosesser, slik som varmepulser, erosjon, og avsetning og avlastning etter istidene.

- Vi trenger å teste dette samspillet nærmere, avslutter Redfield.

Referanse: 

Terra Nova: Crustal taper and topography at passive continental margins