Tidligere antatt isutbredelse i deler av Nordvest-Russland markert med hvite streker, sammenlignet med ny kartlegging av endemorener, markert med svarte streker. (Illustrasjon: NGU)
Forskningsresultatene er basert på et omfattende feltarbeid i Nordvest-Russland, støttet av digitale terrengmodeller og analyser av satellittbilder.
– Dette er oppsiktsvekkende og interessante funn, sier forsker Ola Fredin ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
– Dersom noen for eksempel hadde lagt fram bevis for at innlandsisen hadde en mye større utstrekning sørover i Tyskland enn tidligere kartlagt, hadde det vært en sensasjon, sier forskeren.
Mangelfullt undersøkt
Fredin har bidratt med feltarbeid på bakken i Russland og har samtidig hatt ansvaret for fjernanalyser av satellittbilder i det NGU-ledede SciencePub-prosjektet i regi av Det internasjonale polaråret.
Jakten på istidens avsetninger har skjedd både på bakken, som her av forskerne Eiliv Larsen, Maria Jensen og Astrid Lyså i Tolokonka ved bredden av Dvina, og ved hjelp av digitale terrengmodeller. (Foto: Gudmund Løvø/NGU)
– I Russland er det fortsatt mulig å oppdage slike grunnleggende nyheter fordi området er så stort og stedvis mangelfullt undersøkt og forstått. Nå må istidsmodellene justeres, fastslår forskeren.
Fredin har samarbeidet tett med sine kolleger Eiliv Larsen, Astrid Lyså, Lena Rubensdotter og Aurelien van Welden i dette prosjektet.
Bredemte innsjøer
En eller flere ganger i løpet av siste istid demte den veldige iskappen over Nordvest-Russland opp store innsjøer. En av verdens største den gang var hele 700–800 kilometer lang.
Den lå langs 62. breddegrad ved dagens elveløp til Dvina og Vychegda, og dominerte det enorme slettelandet.
Illustrasjonen er satt sammen av et Google Earth-bilde drapert med data fra NGU som viser kvartærtidens isutbredelse og kartlagde endemorener. (Illustrasjon: NGU)
Lenge har forskerne forsøkt å finne svar på hva som skjedde da isen trakke seg tilbake, demningene sprakk og det bredemte ferskvannet strømmet nordover og ut i Nordishavet.
Gradvis tapping av vann
Forsker Ola Fredin, NGU. (Foto: Soma Baranwal)
– Under siste istids maksimum for cirka 17 000 år siden, var bresjøen i Dvina-Vychengda-området noe mindre enn vi har trodd, rett og slett fordi isen var større, sier Fredin.
Tappingen av bresjøen skjedde etter alt å dømme gradvis.
– Det ser vi av terskler i landskapet som smelter fram fra isen når den trekker seg tilbake og slipper ut en del av vannet. Vi ser heller ingen store tappespor, som store canyoner, i vårt analyserte materiale, forteller Fredin.
