Skoggrensen har krøpet oppover

Skogen i Hirkjølen forsøksområde vokser bedre enn før. Dette har følger for artssammensetningen i området. Det gjør også at skogen får større kapasitet til å binde CO2.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hirkjølen forsøksområde ligger i Ringebu kommune mellom Atna i Østerdalen og Ringebu i Gudbrandsdalen. Skoggrensen i området har krøpet inntil 50 meter oppover i perioden 1930 til 2007. (Foto: Dan Aamlid, Skog og landskap)
Hirkjølen forsøksområde ligger i Ringebu kommune mellom Atna i Østerdalen og Ringebu i Gudbrandsdalen. Skoggrensen i området har krøpet inntil 50 meter oppover i perioden 1930 til 2007. (Foto: Dan Aamlid, Skog og landskap)

Skoggrense og tregrense

Professor Elias Mork og Det norske Skogforsøksvesen definerte på 1930-tallet skoggrensen som det stedet i fjellskogen hvor avstanden mellom de enkelte trærne blir større enn 30 meter.

For at vekster skulle defineres som trær, måtte de i tillegg være minst tre meter høye.

Tregrensen er definert som spredtstående trær som minst har en høyde på to meter.

Klimaendringer og fjellskog

Hovedmålet med prosjektet var å undersøke endringer i skogproduksjon, vegetasjon og skoggrense innenfor Hirkjølen forsøksområde i løpet av de siste 70 år ved å sammenligne med tidligere undersøkelser.

Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norsk institutt for skog og landskap, Norsk institutt for naturforskning og Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Hirkjølen forsøksområde

Hirkjølen forsøksområde ligger i Ringebu kommune mellom Atna i Østerdalen og Ringebu i Gudbrandsdalen.

Forsøksområde ligger i høyde på 730 til 1150 meter og har et totalareal på 14260 dekar, der 80 prosent er skog og resten er fjellområde.

Norsk institutt for skog og landskap har siden 1930-årene undersøkt blant annet vegetasjon, jordsmonn og sammenheng mellom klima og vekst i forsøksområdet.

Varmere klima vil påvirke plantelivet. Endringene i naturen er ikke umiddelbart synlige, men likevel kan de være store – og de kan ha betydning for hvordan klimaet utvikler seg.

Unikt materiale

Flere forskningsprosjekter har dokumentert at skoggrensen har hevet seg. Innenfor prosjektet Klimaendringer og fjellskog har forskerne hatt et unikt materiale fra 70 år tilbake å sammenligne dagens skoggrense med.

Professor Elias Mork og Det norske Skogforsøksvesen kartla på 1930-tallet skoggrense, tregrense og vegetasjon i Hirkjølen forsøksområde i Ringebu kommune. 70 år etter har forskere fra Norsk institutt for skog og landskap kartlagt dette området på nytt.

– Det unike med vårt prosjekt er at vi hadde data å sammenligne med fra en eksakt kartlegging av skoggrensen i forsøksfeltet som var gjort i 1930, sier prosjektleder Per Holm Nygaard ved Norsk institutt for skog og landskap.

Mer skog i høyden

Hovedmålet for prosjektet Klimaendringer og fjellskog har vært å undersøke endringer i skogproduksjon, vegetasjon og skoggrense ved å sammenligne med tidligere undersøkelser og spesielt med funnene fra 1930-tallet.

Elias Mork og Det norske Skogforsøksvesen definerte skoggrensen som det stedet i fjellskogen hvor avstanden mellom de enkelte trærne med høyde over tre meter blir større enn 30 meter.

Tregrensen er definert som høyeste sted med trær med høyde over to meter.

– Når vi nå har gjort de samme målingene om igjen, ser vi helt klart at skoggrensen har hevet seg, sier Per Holm Nygaard.

– Det står i dag flere og større trær på samme høydelag som i 1930.

Forskerne konkluderer med at i løpet av de siste 70 årene har skoggrensen hevet seg slik at den i dag ligger der hvor tregrensen ble registrert i 1930-årene.

Den største hevningen av skoggrensen i forsøksfeltet i Ringebu kommune utgjør cirka 50 høydemeter, og arealet over skoggrensen er blitt redusert med 12 prosent i løpet av perioden. Forskerne konkluderer med at hevingen av skoggrensen delvis er å anse som en effekt av gunstigere klima.

Planteartene flytter på seg

På 1930-tallet ble det merket opp en rekke flater på ti ganger ti meter i terrenget, og alle plantearter som vokste i hver flate ble registrert. Denne registreringen har forskerne gjentatt, og de finner at antall arter er stabilt, men artsinnholdet er endret.

I gjennomsnitt ble det funnet sju nye arter per flate mens ni av artene fra 1930-tallet ble ikke gjenfunnet. Forskerne anser det svært interessant at arter som har forholdsvis høye krav til sommervarme øker i frekvens under skoggrensen.

Samtidig går fjellplanter tilbake under skoggrensen. Dette kan tyde på at gunstigere klima har medført fortetting og dermed mindre lys til skogbunnen, slik at lyselskende arter ikke lenger trives der.

Klimatisk skoggrense

Foto: Shutterstock
Foto: Shutterstock

Selv om klimaet påvirker vegetasjonen i fjellområder, påpekte forskerne allerede på 1930-tallet at også seterbruket påvirker skogen.

Beitedyr, insektangrep og soppangrep har betydning for vegetasjonen, og for å få et bilde av klimaeffekten på skogen, må forskere skille de klimatiske påvirkningene fra andre faktorer.

Det er dokumentert en betydelig nedgang i husdyrholdet de siste 50 årene. Men forskerne påpeker at bestanden av hjortevilt som elg og reinsdyr har økt i samme periode.

Skal rapportere CO2-opptak

Innenfor den internasjonale klimaavtalen, Kyoto-protokollen, har Norge forpliktelser om å redusere utslippene av klimagassen CO2.

Trær og annen vegetasjon binder CO2 i fotosyntesen, og mengde CO2 som bindes opp av norske skoger, skal rapporteres innenfor det internasjonale klimaregimet.

Når et varmere klima i Norge gir høyere tregrense og mer fjellskog, blir det viktig å kunne måle CO2-opptaket også i denne skogen – og det blir viktig å kunne tallfeste hvilke CO2-opptak vi kan forvente i skogen i framtiden.

Høyere CO2-opptak

Ved hjelp av feltmålinger er det vist en betydelig økning av biomassen for treslag innen Hirkjølen forsøksområde. Prosjektet har også hatt som mål å kartlegge hvordan økt skogtetthet påvirker CO2-bindingen.

Forskerne påpeker at veksten har skjedd til tross for hard hogst på 1980-tallet. Fjellbjørk har i liten grad vært berørt av denne hogsten, og økningen i biomasse hos fjellbjørka var over 70 prosent i tidsperioden som prosjektet ser nærmere på.

Dette betyr at mengden CO2 som bindes i fjellbjørkeskogen, har økt fra 26 tonn til 45 tonn per hektar i perioden 1931 til 2007 i dette området.

– Det betyr at stadig mer CO2 blir bundet i overjordisk biomasse i fjellskogen, sier prosjektleder Per Holm Nygaard.

Lenke:

Forskningsrådets program: Klimaendringer og konsekvenser for Norge (NORKLIMA)

Powered by Labrador CMS