I begge land fantes det grupper som avviste ethvert kompromiss på bekostning av den nasjonale ære.

I Sverige var det representanter fra den ytterste høyre fløy som mente at nordmennene bare var ute etter å lure dem. De ville sette Norge på plass med militærmakt.

I Norge befant krigshisserne seg i deler av den radikale venstresiden, flere av dem var kjente politiske demokrater. De mente at svenskene var ondsinnede og var derfor klare til å trekke våpen mot de vi i dag omtaler som «söta bror».

Svenskenes fortjeneste

Det ble svelget mange kameler i Karlstad 7. juni 1905, og de største måtte svenskene svelge.

- At det endte så lykkelig, var ikke minst svenskenes fortjeneste. Det faktum at det var Christian Lundeberg fra den nasjonalistiske høyrefløyen i Sverige som stod i spissen for de vellykkede forhandlingene, gjorde at også «Norgesdödarna» ytterst til høyre måtte godta overenskomsten, sier Øystein Sørensen.

Han er professor i historie ved Universitetet i Oslo og norsk prosjektleder for «Prosjekt 1905», et nettverksprosjekt der både norske og svenske historieforskere har sett på den svensk-norske historien gjennom unionstiden og fram til i dag.

- Når det ikke ble krig, var det nok først og fremst fordi svenskene ikke så seg tjent med det, sier Sørensen.

- Svenskenes forsvar var overlegent, de kunne ha knust oss. Men de var redd de kom til å bli sittende i en politisk hengemyr, hvor man kunne risikert norsk geriljakrig mot svenske avdelinger.

- Mistroen mellom de to landene fortsatte etter 1905, noe som blant annet resulterte i at svenskene bygde opp et etterretningsvesen som drev systematisk spionasje mot Norge i den radikale tiden etter unionsoppløsningen.

To helt forskjellige samfunn

Sørensen har i «Prosjekt 1905» blant annet studert nasjonalismen i Norge og Sverige opp gjennom tidene. Han mener dette er et område som skiller de to nabolandene sterkt fra hverandre.

Nasjonalismen har vært plassert i ulike fløyer i befolkningen.

- Dette har lange historiske tradisjoner. Sverige har hatt en sterk aristokratisk elite og antidemokratisk elite som ikke har identifisert seg med den svenske staten.

- I Norge har vi hatt helt andre samfunnsforhold. Vi har ikke hatt noen adel på 1800-tallet og vi har sterke demokratiske tradisjoner. Rundt 1850-tallet dannet det seg en bred venstrekoalisjon som politisk erobret makten i 1884. Dette provoserte den svenske høyrefløyen.

Sørensen mener at vår historiske tradisjon fortsatt preger oss. Ønsket om nasjonal selvstendighet og skepsisen mot overnasjonale unioner er noe som står sterkt på norsk venstreside også i dag.

Ikke interessert i hverandre

I prosjektet har norske og svenske historikere gått sammen og sett på forholdet mellom Norge og Sverige i et systematisk perspektiv. Dette er første gang det skjer i et så stort prosjekt.

Norske historieforskere har vært lite interessert i Sverige opp gjennom tidene, og svenske historikere har heller ikke interessert seg særlig mye for oss og unionen med oss.

Intervjuet med Øystein Sørensen er hentet fra det kommende nr av “Bladet Forskning”