Setningen i boka fortalte Kariin Sundsback at tusenvis av norske kvinner kom til Amsterdam på 1600-tallet for å jobbe som tjenestepiker. Mer sto det ikke.

– Dette tente nysgjerrigheten min. Jeg hadde aldri hørt om disse kvinnene. Hvem var de? Hvorfor dro de til Amsterdam? Hvordan gikk det med dem? I hodet mitt dukket det opp en rad med spørsmål som kan tenne en historiker, forteller Sundsback.

Å finne bra kildemateriale om livet til en gruppe kvinner som levde nederst på den sosiale rangstigen 400 år tilbake, kan være akkurat like vanskelig som det høres ut. Personer som dette skrev ikke brev og ikke opprettet de testamenter.

Men Sundsback hadde flaks.

– Da jeg begynte å lete, fant jeg et fantastisk kildemateriale. I Amsterdam er det bevart et stort antall gamle rettsprotokoller. Her dukket de norske kvinnene fram fra fortiden. Under rettslige forhør ble det ordrett nedskrevet hva flere av kvinnene fortalte om livene sine. Hvem de var, hva de levde av, hva de hadde gjort.

– Det var fantastisk å kunne lese disse historiene.

Sundsback fant stadig flere slike forhør. Sånn gikk det opp for henne hvor mange av de norske kvinnene som var blitt arrestert for ulike former for kriminalitet.

Nederst i samfunnet

Flere historikere mener at 1600-tallets Amsterdam var en multikulturell og tolerant by.

Et sted hvor det var lett å bli akseptert som utlending, og hvor sosial mobilitet oppover i samfunnet var noe nokså mange opplevde.

Sundsback fant noe annet.

– Det virker som knapt noen av de norske kvinnene kom seg oppover i dette samfunnet. De forble nederst.

Når kvinnene flyttet på seg, var det bare til et annet sted i fattigstrøkene i Amsterdam. Mye tyder også på at det norske miljøet i Amsterdam var et nokså lukket miljø. Når noe dramatisk hendte, var de avhengige av andre nordmenn.

8000 til 10 000

Sundsback antar at det kan ha bodd mellom 8000 og 10 000 norske kvinner i Amsterdam fra 1600 til 1750, kanskje enda flere. Av disse igjen vet hun helt sikkert om 5000.

Så mange var det nemlig som giftet seg i byen, og disse har Sundsback funnet igjen i ekteskapsregistre. Hvor mange som flyttet tilbake til Norge, har hun ikke funnet kilder som forteller.

– En del av kvinnene giftet seg med norske menn, som det også var mange av i Amsterdam på den tiden. Men mange forble ugifte. Trolig var det svært mange som jobbet som tjenestepiker og hushjelper. Andre livnærte seg helt eller delvis som prostituerte.

På 1600-tallet jobbet mange norske sjøfolk for Det østasiatiske kompaniet i Nederland. Flere av de norske kvinnene i byen var gift med sjøfolk. Men halvparten av alle sjøfolk som dro fra Nederland til Asia den gangen, kom aldri tilbake.

Slik ble helt sikkert mange gifte, norske kvinner i Amsterdam sittende igjen uten mann, uten familie og uten inntekt.

Bergen til Arendal

Sundsback har gjennom forskningsarbeidet sitt kunnet slå fast at nesten alle kvinnene kom fra Vestlandet og Sørlandet. De forlot ulike plasser langs kysten, fra Bergen i nord til Arendal i sør.   

– Mange kom via Bergen, men vi må kunne anta at de fleste var fra fattige kår utenfor byen. Jeg fant også klare forskjeller mellom kvinnene som kom via Bergen og de som kom fra Sørlandet.

– Mens sørlandskvinnene gjerne dro sammen med ektemann, foreldre, søsken, søskenbarn eller noen andre fra samme område, dro kvinnene fra Bergen oftere alene.

– Det var mange nederlandske båter i Bergen på denne tiden, og det var nok lett for bygdejenter som ikke fant arbeid i byen å hive seg med en båt til Amsterdam.

Sundsback tror at ulike dialekter også kan være en forklaring:

– Bergensere og andre vestlendinger kan ha hatt lettere for å forstå nederlandsk. Dermed var det lettere å dra av gårde på egenhånd. Men det er vanskelig å finne kildemateriale som forteller noe sikkert om dette.

Voldelige nordmenn

I rettsprotokoller har Sundsback funnet til sammen 181 norske kvinner som var blitt arrestert for ulike forbrytelser i årene 1600 til 1725.

Mange norsk-lydende navn i protokollene viser at det ganske sikkert var flere enn dette. Men Sundsback har bare registrert kvinner hun kunne konstatere at helt sikkert kom fra Norge.

– At flere av de norske kvinnene var prostituerte, er ikke så overraskende. Mer overrasket er jeg over at norske kvinner i Amsterdam på 1600-tallet åpenbart var mer voldelige enn andre kvinner på den tiden, også om vi sammenligner med andre kvinner i samme sosiale situasjon.

– Forklaringen må være at de kom fra et mer voldelig samfunn.

Historieforskning på 1600-tallets Norge viser at det ble brukt mye vold her i landet på den tiden.

Det var nesten bare til Amsterdam de norske kvinnene dro. Bortsett fra en liten gruppe i byen Hoorn nordøst for Amsterdam, finnes det ikke spor etter norsk kvinneutvandring andre steder i Nederland.

Til Ny-Nederland

Sundsback fant imidlertid at et ikke ubetydelig antall av de norske kvinnene i Amsterdam emigrerte videre til Ny-Nederland – de tidlige nederlandske koloniene langs USAs østkyst, fra New York og oppover.

– Jeg har funnet ut at disse kvinnene skilte seg vesentlig fra de som ble igjen. I kildematerialet mitt oppdaget jeg nemlig at disse kvinnene så på seg selv som helt integrerte i det nederlandske samfunnet. I klar motsetning til de fleste av de andre norske kvinnene.

Drapskvinne med øks

Det finnes ingen kjente bilder av noen norsk kvinne i 1600-tallets Amsterdam.

Men det finnes en tegning av danske Elsje Christiaens, laget av selveste Rembrandt. Hennes skjebne forteller om hvor vanskelig livet kan ha vært for norske kvinner som kom til byen.

Elsje var 18 år da hun forlot Danmark for å søke lykken i Amsterdam. Det gikk dårlig. Elsje fant ikke arbeid og klarte ikke å betale husleie for det enkle rommet hun leide i bydelen Damrak.

Da vertinnen for annen gang truet med å ta de få eiendelene Elsje hadde og deretter begynte å slå henne, mistet Elsje kontrollen. Hun grep en øks og slo vertinnen i hodet så hun døde.

Elsje ble forhørt og dømt til døden ved kvelning. Liket hennes ble hengt på en påle til skrekk og advarsel. Drapsøksen hang bøddelen ved siden av hodet hennes.

I året 1664 var en fattig og nedbrutt Rembrandt på vei mot slutten av sitt eget liv. Da han fikk høre historien om Elsje, må den ha rørt noe hos ham. Rembrandt rodde selv til retterstedet og tegnet to skisser av Elsje. En i profil og en forfra. I Elsjes uskyldige ansikt er det mulig å lese kunstnerens mistro og resignasjon. 

Lenke:

Forskningsrådets Fri prosjektstøtte (FRIPRO)