Mange forbinder fortsatt samisk kultur kun med reindrift, kofter og joik. Tromsø museums nye fremstilling av moderne sameliv er ment som et korrektiv til den offentlige fortellingen om samer. Prosjektet er også utgangspunkt for publikumsforskning.
"PERIFER: I årene etter siste verdenskrig fremstod samene som en perifer del av det norske folkefellesskapet. (Foto: Tromsø museum)"
Sápmi er samenes navn på sitt eget landområde og nasjonale fellesskap. Det er en nasjon uten stat og riksgrenser, men med felles språk og historie. Tromsø museum ønsker å fortelle historien om «Samebevegelsen» - den kulturelle og politiske mobiliseringen som utgjør forutsetningen for Sápmi.
- Vår fremstilling er faktisk det første forsøket på å gi en sammenhengende beskrivelse av Samebevegelsen. Så vidt vi vet er dette også første gang det blir lagd en museal fremstilling av et urfolks etnopolitiske bevegelse i nyere tid, forteller Terje Brantenberg, førsteamanuensis ved Tromsø museum.
Museumsprosjektet er også et formidlingsprosjekt. Publikums reaksjoner på fortellingen vil bli studert gjennom observasjon og intervjuer. - Vi har lite eller ingen kunnskap om hvordan og hvorfor formidling i museer fungerer i forhold til publikum. Dette vil vi vite mer om, forteller Brantenberg.
Hvorfor Sápmi?
Begrunnelsen for valg av tema var basert på en oppfatning om at vi i Norge har antikverte forestillinger om samenes liv. - Ikke bare deres historie, men også nyere forhold, sier Brantenberg. Dette mener han skaper stadig nye konflikter i Norge, særlig i nordnorsk samfunnsliv. Konfliktene kommer blant annet til uttrykk i debatten rundt samiske språkregler, stedsnavn, samisk læreplan i skolen og folkerettslige problemstillinger som selvbestemmelse og retten til land og vann, sier han. Tromsø museum så det derfor som en viktig oppgave å fortelle historien om hvordan samene har utviklet sitt nasjonale fellesskap.
Et vendepunkt
Fortellingen, som er presentert både gjennom lyd, bilder og små videosnutter, begynner i etterkrigstiden. Da måtte hele samfunnet i Nord-Troms og Finnmark bygges opp på nytt, etter at nazistene hadde brent ned hele området. Dette ble et historisk vendepunkt i nyere samisk historie. Rundt tre firedeler av den samiske befolkningen bodde i de avsvidde områdene, og ødeleggelsene fikk store konsekvenser for samisk kultur i sin alminnelighet. Det er i kjølvannet av gjenreisningen at Sápmi langsomt fremstår som et politisk og kulturelt fellesskap blant samene.
"LIKHETSIDEAL: Gjenreisningen av Finnmark etter 2. verdenskrig fikk store konsekvenser for samisk kultur. Alle skulle bli like. Det innebar blant annet at mange samer begynte å forakte sin egen bakgrunn. (Foto: Tromsø museum)"
Gjenreisningen hadde som mål at befolkningen skulle få like boliger og lik teknologi, uansett etnisk tilhørighet. Standardiserte typehus og trekyrsfjøs gav lite rom for kulturell variasjon. Det skulle ikke være forskjell på rik eller fattig - same eller nordmann. Det innebar blant annet at all undervisning i skolene skjedde på norsk. Kofta ble skiftet ut med dressen. På dette viset lærte også mange samer å forakte sin egen bakgrunn. Samiskhet fremstod som mindreverdig, fattigslig og moralsk forkastelig.
Den politiske radikaliseringen over hele den vestlige verden på 60-tallet gjorde at stadig flere samer engasjerte seg i samepolitiske spørsmål. Utover i 70- og 80-årene ble det på mange måter en vårløsning for den samiske identiteten. Denne etniske oppvåkningen har ført til at samene i dag har klart å synliggjøre seg selv og i større grad blitt anerkjent som et eget folk.
