Han er også en av de få som har tatt seg tid til å bli litt kjent med de unge afrikanerne som selger cannabis langs den nedre delen av Akerselva i Oslo, på strekningen fra studentboligen ved Cuba og nedover mot Eventyrbrua og den såkalte Eika.
Willy Pedersen og hans forskerkollega Sveinung Sandberg hang ved Akerselva i om lag et år og ble kjent med rundt 25 unge menn samt én kvinne i alderen 17 til 18 år og oppover til rundt 30 år. Det var i alt 50 til 60 personer som drev med salg i området.
Pedersen kaller området et slags hasjmarkedets svar på «7–Eleven». Dette markedet er nemlig alltid åpent, og varene er ganske dyre.
Ikke ofre
Forskernes feltarbeid ble gjennomført på et tidspunkt da denne delen av Akerselva utgjorde det største cannabis-markedet i Skandinavia. Senere har bydelen Christiania i København passert Akerselva som cannabis-marked, men omsetningen i Oslo er fortsatt livlig.
– Vi tenkte opprinnelig at cannabis-selgerne ved Akerselva var en marginalisert gruppe som hadde en slags offerstatus. Til å begynne med presenterte de også seg selv som ofre. Noen hadde opplevd mye vondt før de kom til Norge, alle hadde opplevd rasisme, det var ikke lett å få jobb. Vi møtte flere ulike institusjoner som tok utgangspunkt i denne offer-diskursen og forsøkte å hjelpe. Det var alt fra feltarbeidere og Uteseksjonen til Kirkens Bymisjon. Men etter hvert så vi at selgerne også hadde en annen side, forteller Pedersen.
Truende situasjon
Den nye innsikten kom da de to sosiologene satt og pratet med en ung nordafrikaner – en ung mann i 20-årene. Han drakk et glass øl og var i følge med en 16-årig fetter.
– Vi hadde fått vite at han var god til å slåss, og jeg spurte et nokså uskyldig spørsmål om han hadde lært å slåss på et treningssenter. Da forlot han plutselig sin egen offer-fortelling og ble hard i ansiktet. Han dyttet ølglasset truende mot ansiktet mitt og sa at han kunne knuse det i ansiktet på enhver «motherfucker» som innbiller seg noe. Halvveis henvendt til fetteren sa han også at han hadde drept en kar med balltre engang, men han var en jævel. Det var en ubehagelig situasjon, forteller Pedersen.
Pedersen og Sandberg brukte etterpå mye tid på å diskutere hva som egentlig hadde skjedd, og resultatet ble en ny teori. 20-åringen var åpenbart en slags rollemodell for den yngre fetteren, men det var ikke rollen som offer som ga ham mest status. I denne situasjonen brukte han i steden en annen og tøffere side ved seg selv for å oppnå beundring og respekt.
Bruker offerrollen når det passer dem
– Mange av selgerne vi møtte ved Akerselva brukte den vanlige offerrollen overfor hjelpeapparatet og ellers når det passet dem, men den rollen gir ikke noe særlig «street cred». På gata er det isteden om å gjøre å fremstå som en farlig gangster som er tøff og hard og kan ty til vold dersom det trengs, sier Pedersen.
Det er gjort liknende studier blant narkoselgere i USA, men Pedersen og Sandberg var de første som gjennomførte en slik studie blant cannabis-selgere i en utviklet velferdsstat.
– Derfor har resultatene vakt interesse i utlandet. Norge er jo en robust velferdsstat som i prinsippet skal ta hånd om marginaliserte grupper, men så går det ikke helt etter planen. Vi påviste at cannabis-selgerne i Norge for det første må kunne det samme som dealerne på gata i New York. De må være tøffe og harde. Men de norske selgerne har i tillegg en kompetanse om det å være offer som de kan spille på overfor hjelpeapparatet, for å oppnå goder. De har altså utviklet en dobbelkompetanse som er funksjonell for å drive med cannabis-salg i velferdsstaten. Begge deler er nødvendige elementer i det vi kaller gatekapitalen, utdyper Pedersen.
Tre kategorier
Sosiologene fant også at selgerne langs Akerselva fordelte seg på tre litt ulike grupper.
– Noen av dem var det vi kan kalle falne gangstere. De hadde ofte vært med i kriminelle gjenger, men fått rusproblemer og blitt støtt ut., sier Pedersen
En annen gruppe bestod av flyktninger med dårlige kunnskaper i norsk, og som var forholdsvis nyankomne til Norge. Mange av dem var ureturnerbare.
Den tredje gruppen kaller de «hiphop-gutta». De var energiske, opptatt av populærkultur, og hadde beholdt en fot innenfor det normale samfunnet. Mange var stilige fyrer som var populære blant norske jenter som hang rundt Akerselva, og de kom til dels nokså rett ut av den videregående skolen.
Lettlurte kvinnelige hjelpere
– Selgerne brukte til dels sin egen minoritetsstatus som en del av gatekapitalen. Vi snakket for eksempel med en 17-åring fra Somalia, han sa til oss at det er tryggere å være utlending enn nordmann i disse områdene. Han spilte selv på at han hadde erfaringer fra borgerkrigsområder og visste hvordan man slåss på alvor. Vi fikk også beskjed om at det er dumt å bråke med «pakkiser», for de kunne bare ringe alle fetterne sine. De norske guttene, som ofte ble kalt «pottit», var lette å ta og hadde ikke så mange til å backe seg opp, forteller Pedersen.
I samtalene kom det også fram at cannabis-selgerne hadde mer respekt for politiet enn for hjelpeapparatet.
– De oppfattet politiet som veltrente, tøffe, jevnbyrdige. De så derimot ofte ned på velferdsstatens kvinnelige hjelpere, fordi de angivelig var så lette å lure. De påstod at det ikke var vanskelig å oppsøke en «hjelper» på et kontor og komme ut igjen med en sovepose eller billett til en tur til fjells eller utlandet. Det er klart at offerrollen er viktig når du besøker et Nav-kontor: Da sier du ikke at du er god til å slåss eller deale hasj, men at det er vanskelig å få jobb, tilføyer Pedersen.
Selv om Pedersen mener det er på tide å diskutere legalisering av cannabis også i Norge, så mener han omsetningen må reguleres strengt.
– Vi trenger jo ikke åpne et tilnærmet «Starbucks» for omsetningen av cannabis, som det faktisk er planer for i USA. Kanskje vi i Norge isteden kan utforme en regulering i skjæringen mellom apotek og vinmonopol, som kan danne et forbilde for andre land. Vi har en fin tradisjon for regulering her, som mange andre land ikke har, sier han i et intervju på forskningsrådets nettsider.
