Mjøsa – et giftig laboratorium

Gravide og ammende bør fortsatt ikke spise stor ørret fra Mjøsa. Ti år etter funnet av flere farlige miljøgifter i innsjøen, gis det kostholdsråd om mjøsfisk. Og miljøundersøkelsene i Mjøsa pågår fremdeles.

Publisert
Mjøsa. (Foto: Mahlum/Wikimedia Commons)
Mjøsa. (Foto: Mahlum/Wikimedia Commons)

Miljø 2015

Miljø 2015 ble etablert i 2007 som et 10-årig forskningsprogram for å koordinere forskning innenfor et bredt, tverrfaglig forskningsfelt. Årlig budsjett på ca 70 mill. kroner, med finansiering fra Miljøverndepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet m.fl.
 

Programmet er inndelt i fire tematiske områder og ett overbyggende tverrgående tema.

  • LAND (helhetlig bruk av landskapet og dets natur- og kulturverdier)
  • VANN (økosystemprosesser i ferskvan, effekten av påvirkninger)
  • FORURENS (samvirkende effekter av forurensning over tid)
  • SAMFUNN (grunnleggende samfunnsmessige forhold som hindrer eller fremmer bruk og forvaltning)
  • TVERS (samspillet mellom natur, samfunn og kultur) - særskilt krav til tverrfaglighet
     

Rettelse: Fjernet røye

Det stod tidligere i denne artikkelen at anbefalingene også gjelder røye i Mjøsa, men denne fisken lever ikke i Mjøsa. Arten var ved en feiltagelse blitt nevnt fordi kostrådet det refereres til er generelt og gjelder både ørret og røye.

Red.

– Mjøsa er blitt et laboratorium for studier av både «gamle» og nye miljøgifter, sier forsker Eirik Fjeld ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Selv om vannkvaliteten er god etter Mjøsa-aksjonen på 70-tallet, har tilførsel av miljøgifter satt sine spor. De har ingen betydning for drikkevannet, men kan oppkonsentreres kraftig i næringskjedene.

En konsekvens er at myndighetene gir kostholdsråd med anbefaling om å begrense bruk av fisken. På grunn av kvikksølv bør man ikke spise ørret over én kilo mer er enn en gang i måneden.

Av samme grunn bør gravide og ammende holde seg helt unna ørret over én kilo.

Stadig flere miljøgifter

Kunnskapen om miljøgifter øker. Likevel er det fortsatt bare noen få som er regulert i internasjonale avtaler. Mjøsa ble satt på forurensnignskartet først og fremst med funnet av bromerte flammehemmere på slutten av 90-tallet.

Penta-BDE (polybromerte difenyletere) som ble funnet i Mjøsa, regnes som ett av de farligste stoffene i gruppen bromerte flammehemmere.

Stoffet er lite nedbrytbart, og når det gjelder potensialet for oppkonsentrering i næringskjeden, sammenlignes det gjerne med PCB (polyklorerte bifenyler).

Historien om Mjøsa forteller hvordan en miljøgift kan oppdages, undersøkes, havne på dagsorden hos miljøforvaltningen, og i beste fall resultere i lover for å beskytte miljøet.

Undersøkelsene presenteres i et av hovedforedragene under åpningskonferansen for forskningsprogrammet Miljø 2015.

Sterkt forurenset ørret

Historien startet sent på 90-tallet. Forskere ved Norsk institutt for vannforskning fikk mistanke om at det farlige stoffet kunne være spredt til norsk ferskvannsmiljø.

I samarbeid med Norsk institutt for luftforskning ble de første undersøkelsene gjort, i regi av Statens Forurensningstilsyn.

– Vi fant høye forekomster av PBDE i fisk fra Mjøsa. I ørret var konsentrasjonen blant det høyeste som er registrert internasjonalt for laksefisk. Samtidig med overvåking, ble det startet forskningsprosjekter og satt i verk ulike tiltak.

– Forskning og forvaltning både nasjonalt og lokalt var involvert, så vel som den forurensende industrien i området, forteller Eirik Fjeld fra NIVA.

– Vi kunne spore tilførselen av miljøgiften til midt på 90-tallet, omtrent på den tiden da en tekstilbedrift på Lillehammer begynte å bruke bromerte flammehemmere i produksjonen, fortsetter Fjeld.

Sammen med Brit Lisa Skjelkvåle Monsen har han ledet forskningsarbeidet for NIVA.

Mjøsa – et laboratorium

Eirik Fjeld. (Foto: Anne Ditlefsen)
Eirik Fjeld. (Foto: Anne Ditlefsen)

– Selv om konsentrasjonen av miljøgifter ikke har betydning for drikkevannet i Mjøsa, kan innholdet av for eksempel kvikksølv være høyt i stor fisk som ørret, lake, abbor og gjedde.

– Dette kommer av at Mjøsa er særlig følsom for slik forurensning fordi den er stor og dyp, med lange næringskjeder. Mens konsentrasjonene av PBDE i fisk nå er i ferd med å avta, ser vi en svak økning av kvikksølv i storørret, sier Fjeld.

Norges solide arbeid med PBDE i Mjøsa resulterte i et forbud mot stoffet her i landet, og et tilsvarende nært forbud i EU.

Nå leder Norge arbeidet med å inkludere bromerte flammehemmere i Stockholmskonvensjonen, en global konvensjon for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter.

Utilsiktet har Mjøsa blitt et laboratorium for studier av miljøgifters spredning og skjebne i akvatiske økosystemer. Nå arbeider NIVA med å etablere nye forskningsprosjekter for å belyse skjebnen til nye og mindre kjente miljøgifter.

Kartlegging og regulering

Det finnes i dag 100 000 registrerte kjemiske stoffer som produseres av mennesker enten direkte, eller som et biprodukt. 20 000 av disse produseres i et kvantum på mer enn 10 tonn per år.

Forskere arbeider kontinuerlig for å kartlegge de potensielle skadevirkningene av disse stoffene. Dette gjøres ved bruk av forskjellige modeller. Resultatene kan brukes for å identifisere nye stoffer som bør kartlegges.

Når forskerne finner ut hvordan stoffet oppfører seg i naturen, kan det settes i gang overvåking, og stoffene kan innlemmes i internasjonale avtaler.

Lenker:

Matportalen

Forskningsrådet/ Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJØ 2015)

Miljø 2015-konferanse: Forskning for en bedre miljøforvaltning 18.–19. november.