Siloksaner har tidligere vært målt i fisk i Mjøsa, hvor NIVA har påvist at konsentrasjonen økte oppover i næringskjeden.
Siloksaner er stoffer som er bygd opp av et skjelett (ringer eller kjeder) av oksygen og silisium med organiske sidegrupper. De mest omdiskuterte siloksanene er D4 (oktametylsyklotetra- siloksan), D5 (dekametyl- syklopentasiloksan) og D6 (dodekametylsykloheksa- siloksan).
Siloksaner brukes i produksjon av silikonpolymerer, i kosmetikk, og også i ulike tekniske produkter. I EU er forbruket av D4, D5, og D6 anslått til å være henholdsvis 9500, 19000, og 2000 tonn per år (tall for 2004, inkluderer kun hudpleieprodukter og produksjon av polymerer).
I kosmetikk brukes siloksaner av mange ulike årsaker, blant annet for å gi den silkemyke følelsen og også som ”fragrance carriers” – duftbærere.
Innholdet av siloksaner i kosmetikk er typisk kun noen få prosent, men i enkelte tilfeller kan produkter bestå av over 50 % siloksaner, og i ekstreme tilfeller opp mot 100 %. Opptak av siloksaner gjennom huden er minimalt, og mesteparten fordamper til luften eller skylles av under vask. I ingredienslister på hudpleieprodukter har siloksaner navn som ender med ”–siloxane” eller ”–methicone”.
D4 er klassifisert som reproduksjonsskadelig og skadelig for vannlevende organismer, mens det er usikkert om D5 og D6 har noen helseeffekter.
Det er først og fremst stoffenes miljøskadelige egenskaper, spesielt for vannlevende organismer, og ikke de helseskadelige egenskapene som gir grunn til bekymring.
- Det er første gang vi kan påvise siloksaner i arktisk luft i større utstrekning, sier Ingjerd Sunde Krogseth, doktorgradsstipendiat ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).
- Tidligere har dette vært i noen få enkeltprøver, men ikke nok til at vi med sikkerhet kunne si at stoffene fantes der og i hvilke nivåer, sier Krogseth.
I det siste har det vært økende fokus på potensielt miljø- og helseskadelige stoffer i hudpleieprodukter. Siloksaner er kjemiske stoffer som brukes i betydelige mengder i hudpleieprodukter, som for eksempel i deodoranter, kremer og sjampoer.
De slippes ut til miljøet hovedsakelig gjennom avdamping til atmosfæren og gjennom avløpsvann.
Mer til stede enn PCB
Studien viser at siloksanene D5 og D6 er til stede i den arktiske atmosfæren. Konsentrasjonene kan synes lave, rundt 1 nanogram per kubikkmeter luft (1 nanogram= 0,000 000 001 gram), men de er likevel rundt 100-1000 ganger høyere enn typiske konsentrasjoner av de klassiske miljøgiftene PCB i luften på samme sted.
Bruken av siloksaner er foreløpig ikke regulert, men to siloksaner – D4 og D5 – står på myndighetenes prioriteringsliste over kjemikalier som bør fases ut innen 2020 fordi de utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø.
Kunnskapen om potensielle miljø- og helseeffekter er fortsatt svært begrenset for disse stoffene. De er veldig flyktige, det vil si at de fordamper lett.
Forskere antar derfor at de ikke vil kunne avsettes like effektivt fra luften i Arktis til miljøet på land og i havet som andre miljøgifter. NILUs studie beviser imidlertid at stoffene har evne til å transporteres med luftstrømmer over store avstander, noe som i seg selv gir grunn til bekymring.
Zeppelin-observatoriet ved Ny Ålesund. (Foto: NILU)
Svært lang transport sannsynlig
- Med støtte fra datamodeller kan vi med stor grad av sikkerhet fastslå at siloksanene som er målt er fraktet med luftstrømmer fra kilderegioner lenger sør, som Skandinavia og Europa, forklarer Krogseth.
- Målingene er gjort fra Zeppelin-observatoriet, som er plassert på en 400 meter høy fjelltopp ved Ny Ålesund på Svalbard. Bosetningen i Ny Ålesund er såpass liten at den ikke er forventet å ha hatt noen innflytelse på målingene.
- Dette er ikke bra. Evnen til å transporteres over lange avstander er nemlig et viktig kriterium for å klassifisere et stoff som en miljøgift, forklarer hun.
Konsentrasjonene av siloksaner i arktisk luft er høyere om vinteren enn om sommeren.
Om sommeren brytes siloksanene ned av atmosfæriske radikaler som blir produsert av sollys. I den arktiske vinteren, hvor solen er helt borte i flere måneder i strekk, brytes ikke siloksanene ned i like stor grad, og konsentrasjonene i atmosfæren øker.
Komplisert å måle
Ingjerd Sunde Krogseth. (Foto: Ingar Næss)
Siloksaner er svært utfordrende å måle i luft. For det første er stoffene veldig flyktige, noe som gjør at de tradisjonelle luftprøvetakingsmetodene ikke nødvendigvis fungerer for siloksaner.
Annonse
For det andre er det så mye siloksaner overalt rundt oss, både i laboratorieutstyr, innendørs luft, og også på oss selv fra håndkremer og lignende. Man må derfor være ekstremt nøye for å unngå forurensing av prøvene.
De nye målingene ble gjennomført fra august til desember i 2011, ved hjelp av en ny metode som ble utviklet ved Stockholm Universitet for et par år siden, og som siden har blitt videreutviklet. Studiet ble finansiert av Miljø2015 - Norges Forskningsråd.
