Genene setter fugler i stand til kjenne igjen – og selv lære seg – sin egen arts sang, konkluderer en gruppe forskere ved Universitetet i Uppsala.

Forskerne kan ha trengt dypere inn i mysteriet fuglesang.

Studien som nylig er publisert i tidsskriftet Nature, viser at det heller enn sosial læring må være gener som ligger bak fuglers spesielle evne til å synge.

Sex og samliv

– Forskjellen i sang mellom ulike arter er sentral for fuglenes evne til å velge rett partner å forplante seg med, sier forsker David Wheatcroft til den svenske nettavisen forskning.se. Sangen brukes også i annen sosial omgang mellom fugler.

• Les også: Fuglesang advarer ufødte unger om varme tider

En ikke helt urimelig antakelse blant mange fugleforskere har vært at de ulike fugleartene lærer seg sin egen arts sang når de selv er ungfugler.

Det kritiske spørsmålet som da dukker opp har du kanskje tenkt på allerede: Hvorfor preges ikke fugleungene da mer av andre fuglearters sang?

Dette har fått fugleforskere til å klø seg i hodet i mange år.

Tre eksperimenter

De avgjørende eksperimentene som Uppsala-forskerne gjorde foregikk med fluesnappere som forsøksdyr.

I det første eksperimentet viste ti dager gamle fluesnapper-unger at de tigde mer etter mat, dersom de hørte sin egen arts sang. Allerede som helt små var altså fugleungene i stand til å høre forskjell.

• Les også: Lær deg fem av fuglesangene

I neste eksperiment viste fluesnapperunger at de er i stand til å skille ut sin egen arts sang, selv om de blir oppfostret i redet til en annen fugleart.

I et tredje eksperiment undersøkte forskerne fugleunger som var hybrider mellom halsbåndfluesnapper og svarthvitfluesnapper. Det viste seg at disse ungene alltid foretrakk den svarthvites sang, selv når moren i redet var en halsbåndfluesnapper.

Alt i alt mener forskerne i Uppsala at disse eksperimentene ganske klart peker i retning av at fuglesang har utgangspunkt i genene.

– En spennende studie

– Dette er en veldig spennende studie, sier professor Trond Amundsen, spesialist på dyreadferd ved NTNU i Trondheim.

– Fra tidligere eksperimenter har vi visst at dersom man for eksempel lar en fluesnapper vokse opp i redet hos en blåmeis, så får ungen en sang som er påvirket av blåmeisen men også av sitt genetiske fluesnapper-opphav. Vi har lenge visst at læring er viktig i utviklingen av fuglesang.

• Les også: Riktig dialekt gir best drag på damene

Amundsen sier at denne studien går lenger enn tidligere forskning på fuglesang.

Han synes to ting er spesielt spennende:

– De svenske forskerne har vist oss hvor mye sang betyr for fugler allerede helt tidlig i livet. To uker gamle fluesnapper-unger er altså i stand til å høre forskjell. Hører de sang fra sin egen art, så tigger de mer mat. Det virker som de har en slags innebygget kunnskap om hvordan deres egen art høres ut. Uppsala-forskerne peker på at det kan være nevrale forskjeller, eventuelt forskjeller i hjernen, som kan være genetisk betinget.

– Det andre elegante de svenske forskerne har gjort, er å krysse to arter fluesnappere med hverandre. Disse artene er så nær beslektet at de kan få barn sammen. Hybridene responderte annerledes på sang enn de rene artene gjorde. Studiet viser at genetikk er viktig i fuglesang – kanskje viktigere enn vi har visst før.

Trond Amundsen er enig med Uppsala-forskerne når de konkluderer med at gener antakelig spiller en avgjørende rolle for fuglers sang. Verken han eller Uppsala-forskerne mener at gener behøver å bety alt.

– Sånn er det aldri. Gener og oppvekstmiljø spiller alltid sammen, sier Amundsen.

Referanse:

David Wheatcroft og Anna Qvarnström: «Genetic divergence of early song discrimination between two young songbird species», Nature Ecology and Evolution, 2017