Bakgrunn: Fornuft, følelser og forvaltning

- Hvilken type landskap du vil ha, er i bunn og grunn et verdispørsmål. Men verdiene vil også preges av hvilken kunnskap vi har om landskapet.

Publisert

Det mener forsker Gunnar Austrheim ved Vitenskapsmuseet, NTNU.

Han er leder for et nytt prosjekt der målet er å styrke en kunnskapsbasert og mer målrettet forvaltning av både kultur- og naturminner i verneområder.

Prosjektet bærer navnet Dylan (Dynamiske landskaper) og skal ta for seg fire landskapsvernområder i ulike fjellregioner i Norge.

Der skal forskere blant annet kartlegge sjeldne naturtyper, arter og menneskelige spor gjennom flere tusen år.

Nasjonalskatt

- Norsk landbruk er et utmarkslandbruk. Bare 3-4 prosent av landarealet vårt er dyrka mark. Det er i utmarka vi har henta våre ressurser. Vi var derfor avhenging av å bruke svære områder, forklarer Austrheim.

- 4,7 prosent av landområdet i Norge er landskapsvernområder, noe som er mer enn det vi har dyrka. Disse områdene er vernet for å ta vare på natur- og kulturminner.

- De er vernet fordi de er særegne, og skal komme alle til gode. Men klare mål for hvordan de skal forvaltes og bevares, mangler, sier prosjektlederen.

Synnerdalen i Budal, 1914: et fullstendig nedbeita seterlandskap. (Foto: Trøndelag folkemuseum)
Synnerdalen i Budal, 1914: et fullstendig nedbeita seterlandskap. (Foto: Trøndelag folkemuseum)

Subjektiv bagasje

Under Dylan-paraplyen ligger flere delprosjekter. Ett av dem vil undersøke synet på landskapsvern hos ulike rettighetshavere i verneområdene i Norge. Det vil også se på vernesynet hos aktører fra ulike forsknings- og forvaltningsmiljø.

Undersøkelser har nemlig vist at forvaltningen av verneområdet blir påvirket av hvilke normer og oppfatninger aktørene tar med seg inn i arbeidet.

- I britisk verneforvaltning var 90 prosent av beslutningene preget av subjektive oppfatninger, forteller Austrheim.

- Derfor er det viktig å være bevisst på den subjektive ”bagasjen” vi tar med oss inn, og at den spiller en rolle.

Vilt eller temmet?

Et annet delprosjekt skal se på kulturforskjeller i syn på landskap, og forvaltningen av dem, i et internasjonalt perspektiv: Hvordan er ulike kultur- og naturminner vurdert i Norge sammenlignet med tilsvarende verneområder i Storbritannia?

- Selv om store deler av Vest-Europa er preget av endringer i jordbrukets kulturlandskap, varierer forvaltningen sterkt mellom land.

- I Storbritannia er utfordringene å ta vare på ”vill” eller uberørt natur innenfor verneområdene. I Norge er vi opptatt av at kulturlandskapene gror igjen, sier Austrheim.

Synnerdalen i Budal, 1994: et snart gjengrodd seterlandskap. (Foto: Gunnar Austrheim)
Synnerdalen i Budal, 1994: et snart gjengrodd seterlandskap. (Foto: Gunnar Austrheim)

Gjengroing en trussel

Kulturpåvirkede landskaper er i stadig forandring fordi bruken av dem endrer seg over tid. I en rapport fra 2006 konkluderte Riksrevisjonen med at vi forvalter verdier i norske verneområder for dårlig.

Det er særlig de kulturpåvirkede områdene, med kulturminner og biologisk mangfold, som er utsatt.

- Norsk rødliste viser at mer enn 25 prosent av de truede artene er knyttet til kulturlandskap – det vil si at de er betinget av en eller annen form for menneskelig bruk for å overleve, understreker Austrheim.

Gjengroing oppfattes som den største trusselen.

Europas siste jegerfolk?

På bakgrunn av Dylan-resultatene vil en egen rådgivingsgruppe foreslå retningslinjer for hvordan landskapsvernområder i fjellet i Norge bør forvaltes.

- Vi ønsker den store diskusjonen om hvordan fjellets kulturlandskap skal forvaltes, basert på både fornuft og følelser. Våre planer er derfor å arrangere en nasjonal konferanse på våren 2011, forteller forskeren.

Og diskusjon blir det nok. Nordmenn er blitt kalt Europas siste jegerfolk, på grunn av vårt svært sterke forhold til naturen.

- Hvis vi skal gjøre en forskjell, er vi også avhengig av å nå ut med kunnskap om disse verneområdene både til forvaltningen og brukerne, avslutter Gunnar Austrheim, som ser formidling som en sentral del av prosjektet.

Bakgrunn

Dylan er støttet av Norges forskningsråd, gjennom programmet “Norsk miljøforskning mot 2015”.

Prosjektet involverer mer enn 40 natur- og kulturvitere på universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Scottish Natural Heritage.

Prosjektledelsen er lagt til NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Lenker:

DYLAN, dynamiske landskaper

Artsdatabanken

Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015