– Jeg blir frustrert over tanken om at musikk er seg selv nok, ubesudlet av hva som skjer rundt. At den blir presentert på så mange skjødesløse måter, og man regner med at det likevel blir en fantastisk opplevelse. For det blir det ikke, sier komponist Knut Olaf Sunde.

Som kunststipendiat ved Norges musikkhøgskole har han arbeidet med prosjektet «Stedsbevissthet i musikk». Tanken har vært å riste i rammeverket rundt konsert-og kunstmusikk. Han disputerer i februar 2020.

– Alle er klar over begrensningene riggede rom gir, men det irriterer meg at de blir tatt så for gitt. Som om det var en naturlov umulig å komme utenom, sier Knut Olaf Sunde.

Vil ha med publikum

Ønsket om å komme seg vekk fra de stramme rammene, har bokstavelig talt ført ham på ville veier.

I vinter arrangerte han en 12 timers utendørskonsert i Himdalen i Akershus. Det er en plass der det blir lagret lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall med opptil mange titalls år halveringstid.

Publikum ble busset dit på kvelden. De fikk utdelt kart og måtte selv finne frem. Fire musikere var plassert rundt i terrenget. Publikum fikk presentert elektroakustisk lyd, støy, pulser, droner og trø-orgel med lodd på tangentene.

– Du er ikke redd for å virke for utilgjengelig?

– Nei, jeg vil at publikum skal ofre tid og komfort. Investerer du noe, involverer du deg også mer. Skal du lære noe, kan du ikke vente at det bare ramler inn. Jeg synes det er rart at lytterens eget ståsted og innsats så sjelden vektlegges når det jevnlig sies at kunst og musikk skulle være vanskelig tilgjengelig for eksempel.

Ny lyttesituasjon

Ved å skape ubehag hos publikum ønsker han å spisse sansene. Når noe står på spill skjerper du deg. Kroppen utløser stoffer som gjør at du blir mer oppmerksom. Slik etableres en annen lyttesituasjon.

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Det er abstrakte lydsituasjoner, men de er renset. Jeg har latt grunnstrukturen stå, og ribbet den for det motiviske og melodiske nivået. Ved å ta bort det vi ofte lytter etter, sitter jeg igjen med strukturen, som jeg har strukket ytterligere ut. Jeg er opptatt av tid, og ønsker å etablere en mer åpen lydsituasjon man kan synke inn i. Hele kroppen og hjernen må avfinne seg med at det er her du skal være. Da vil du også oppdage at det skjer ting på både makro- og mikronivå. Lyden er langsomme, nesten stillestående prosesser, men aldri statisk.

Utenfor rammene

Å få til monotoni samtidig som det foregår en transformasjon av materialet er vanskelig, ifølge Sunde.

– Det er ikke en lydinstallasjon, men musikk som krever at du er tilstede der og da. Det handler også om å se hvor langt jeg kan gå med musikken min. Å bevege meg utenfor de vante tidsrammene, og tørre å gjøre så lite som mulig.

– Har du et definert budskap du håper når over til publikum?

– Mer enn å legge slike føringer, etablerer jeg en situasjon der publikums tanker får tid og rom til å begynne å fungere ut fra hvem man er. Det er noe jeg har savnet med musikken. Noen musikere flytter eksisterende verk ut av konsertsalen, men det blir ofte bare eksport til en ny og intensjonelt «rar» setting.

Sammenhengen betyr noe

Kunststipendiaten mener det er viktig at vi stadig minnes på kontekstens betydning. At musikken ikke får stå for seg selv som et endelig verk.

– Det har så mye å si hvem som har laget det og hvorfor, hvordan samfunnet og situasjonen var da, og hva som har skjedd i mellomtiden. Sånne ting som gjør at Wagner ikke er problematisk i Norge, men på operascenen i Israel. Med et slikt perspektiv blir musikk langt mer enn lyden av den, Knut Olaf Sunde.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges musikkhøgskole

Norges musikkhøgskole er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges musikkhøgskole?

Gjør musikken til det små barn husker fra sykehuset

Barna avslører deg hvis du synger på autopilot

Black metal – opprør, panikk og aksept