En kule varmt i radiorommet

Den tyske vakten mistet tålmodigheten da telegrafistene saboterte sendingene. Kulehullet finnes fortsatt i Telemuseet i Tromsø.

Publisert

- Ta en titt på hullet fra denne sida. Dette ser ut som inngangshullet, og dette er utgangshullet, sier Roar A. Johannessen og peker.

Kulehullet i den slitte skyvedøra av finér er det synlige tegnet på at denne gamle langbølgesenderen har vært i krigen.

Et kulehull fra krigens dager i en slitt skyvedør i den gamle senderbygningen til Tromsø kringkaster. (Foto: Arnfinn Christensen)
Et kulehull fra krigens dager i en slitt skyvedør i den gamle senderbygningen til Tromsø kringkaster. (Foto: Arnfinn Christensen)

Håret til værs

Fra 1995 ble senderbygningen til Norsk Telemuseum, avdeling Tromsø. Roar Johannessen er bestyrer. Før han forteller mer av historien om kulehullet, vil han åpne døra inn til det aller helligste, rommet der senderen stod.

- Når denne døra gikk opp, sørget en sikkerhetsbryter for at strømmen til senderen ble brutt, forteller Johannessen.

- En av telegrafistene var en buse, myk innvendig men steinhard utvendig. Han brød seg ikke om bryteren. Håret stod rett opp på ham!

Inne i senderrommet skjønner jeg hvorfor. Dette er ikke noe sted for el-overfølsomme. Grovdimensjonerte kobberrør viser at her var store strømmer i sving.

Radiosenderen hadde en effekt på 10 kilowatt. Det krevde godt dimensjonert elektronikk. (Foto: Arnfinn Christensen)
Radiosenderen hadde en effekt på 10 kilowatt. Det krevde godt dimensjonert elektronikk. (Foto: Arnfinn Christensen)

Store strømmer

- Her ser du mekanikk for alle penga. Dette er kondensatorer med så voldsom kapasitet at hvis du gikk inn med et skrujern når de var fulladet, så stod du igjen med bare skaftet hvis du var uoppmerksom, sier Johannessen.

Vi står inne i noe som ligner en kulisse fra en steampunk-film. Grovviklede spoler skyter kobber mot maskuline reléer og videre inn i radiorør på størrelse med norgesglass. Men det største av alle radiorørene er borte.

- Selve slutt-trinnet var et radiorør på ti kilowatt. Du kunne brenne av nesten hva som helst her. Røret var vannavkjølt. Hele 30 ampere gikk gjennom og videre ut til antennen, forteller Johannessen.

Værvarsel viktigere enn dansemusikk

Vi går utenfor. Bare den nederste seksjonen av antennemasten står igjen. Resten ble fjernet for noen år siden fordi masten forstyrret innflygningen til flyplassen like ved.

Norsk telemuseum, avdeling Tromsø. Den nederste delen av den nyeste sendermasten til høyre. Resten ble fjernet fordi den forstyrret innflygningen til flyplassen like ved. (Foto: Roar Johannessen, Tromsø telemuseum)
Norsk telemuseum, avdeling Tromsø. Den nederste delen av den nyeste sendermasten til høyre. Resten ble fjernet fordi den forstyrret innflygningen til flyplassen like ved. (Foto: Roar Johannessen, Tromsø telemuseum)

- Denne langbølgesenderen hadde utrolig rekkevidde. Den rakk helt til Vesterisen nord for Island, Grønland og Svalbard. For fiskerne og fangstfolket var værvarslene fra denne senderen mye viktigere enn dansemusikken fra Oslo, sier Johannessen.

Behovet for rask spredning av pålitelige værvarsler drev både meteorologien og telegrafien framover med stormskritt på slutten av 1800-tallet. Tromsø kringkaster er en viktig del av denne felles historien.

- Fram til 1934 hadde den private Tromsø kringkaster sendt fra en liten mast på det som nå er Kongsbakken videregående skole nær sentrum av Tromsø, forteller Johannessen.

Kringkastings-firer’n

Men det året kjøpte NRK opp Tromsø kringkaster for 2500 kroner. 17. mai 1934 ble NRKs lokalkontor i Tromsø åpnet. Det var det første utenfor Oslo. To år seinere stod den nye senderen klar her på Tromsøya ved Sandnessundet. Norge skulle bli ett radiorike.

- Riksprogrammet kom i ledninger på stolperekker helt fra Oslo, og gikk videre til Vadsø. Det var to ledningpar, ett var reserve. De fire ledningene ble kalt kringkastingsfirer’n, sier Johannessen.

Da krigen kom til Norge, beordret den norske general Carl Gustav Fleischer at kringkastingsfirer’n skulle kuttes i teleknutepunktet Narvik. Egensabotasjen var en del av motstandskampen da tyskerne angrep Narvik 9. april.

Tromsø kringkaster med en av de eldre antennemastene, før den største masten ble bygget i 1952. (Foto: Norsk telemuseum, avdeling Tromsø)
Tromsø kringkaster med en av de eldre antennemastene, før den største masten ble bygget i 1952. (Foto: Norsk telemuseum, avdeling Tromsø)

Fritt ord i nord

Denne samme dramatiske dagen klokka 15 kom også en helt spesiell beskjed fra Oslo: ”Alle lokalstasjoner fortsetter med eget program.”

Lokalkontoret til NRK i Tromsø tolket dette som at tyskerne hadde inntatt NRK i Oslo. Siden programlinjene sørfra var brutt, hentet de en radiomottaker fra kontoret i Grønnegata og koblet den direkte til senderen. Slik kunne de kringkaste nyheter fra London og meldinger, og fylle pausene med grammofonmusikk.

Snø mot bomber

Dette oppdaget tyskerne. Bare to dager seinere forsøkte de å bombe den frie radiostemmen i nord til taushet. Men ryktene om bombingen hadde kommet dem i forkjøpet.

- Det var mye snø det året, husker Johannessen. - Ingeniørvesenet i Tromsø organiserte folk til å spa ned senderbygningen i snø. Da flyene kom, kunne de ikke se bombemålet.

Resultatet var at tre 500 kilos bomber isteden traff fjøset på en bondegård et stykke unna. Ingen mennesker ble drept, men dyrene gikk med.

- Jeg husker godt da bombene gikk av. Min far og jeg satt på kjøkkenet, fem kilometer unna. En lufteventil av metall klapret i trykkbølgen, forteller Johannessen.

Roar A. Johannessen ved sendermasta utenfor Tromsø telemuseum (Foto: Arnfinn Christensen)
Roar A. Johannessen ved sendermasta utenfor Tromsø telemuseum (Foto: Arnfinn Christensen)

Stemmen forstummer

Etter bombingen ble senderen slått av mellom hver kringkasting av meldinger og nyheter. Men fortsatt snakket radiostemmene fra Tromsø fritt i et okkupert Norge. Et vaktlag under ledelse av tromsøværingen Kristian Aagaard ble satt til å passe på at senderen ikke ble sabotert av tyskerne.

Kampene raste videre i Narvik, men den 9. juni 1940 inntok tyskerne byen.

Folk i Tromsø skjønte også hvilken vei krigen gikk. Vaktlaget ved senderen demonterte det store radiorøret som utgjorde slutt-trinnet. De tok det i en ryggsekk og gjemte det i en hule i fjellet. Den frie radiostemmen i nord forstummet.

Den 7. juni reiste regjeringen, kong Haakon og kronprins Olav fra Tromsø til England med den britiske krysseren Devonshire.

En snau uke senere landet de første tyske styrkene i fallskjerm ved Tromsø. Den 13. juni 1940 vaiet det tyske flagget over Telegrafverkets bygning i Sjøgata og ute ved senderen.

På en knivsegg

Tyskerne klarte etter hvert å erstatte det manglende slutt-trinnet, og fikk senderen i gang igjen. Men telegrafistene på radiostasjonen forsøkte å sabotere så godt de kunne med gå sakte-aksjoner.

- De balanserte på en knivsegg. En gang gikk de over streken. Den tyske vakta mistet tålmodigheten, og fyrte av revolveren. Heldigvis traff han ingen. Hullet ser vi fortsatt her i døra, sier Johannessen.

Mot slutten av krigsårene opplevde mannskapet på Tromsø kringkaster enda et blaff av krigsdramatikk.

Farlig foto

Den 16. oktober 1944 var det skadede tyske slagskipet Tirpitz under slep gjennom Sandnessundet til oppankringsplassen ved Håkøya rett sønnafor, hvor det skulle brukes som en permanent festning.

Tirpiz under slep gjennom , fotografert 16. oktober 1944 av telegrafist Arnold Lindsett kl. 12:45 fra vinduet mot Sandnessundet i vest. Dette er det siste bildet av der tyske slagskipet før engelske fly bombet det i senk to dager senere. (Foto: Norsk telemuseum, avdeling Tromsø)
Tirpiz under slep gjennom , fotografert 16. oktober 1944 av telegrafist Arnold Lindsett kl. 12:45 fra vinduet mot Sandnessundet i vest. Dette er det siste bildet av der tyske slagskipet før engelske fly bombet det i senk to dager senere. (Foto: Norsk telemuseum, avdeling Tromsø)

- Telegrafisten Arnold Lindsett så skipet fra vinduet i senderhytta. Han grep et fotoapparat, og knipset. Uheldigvis var det blitz i apparatet, og den blaffet opp, forteller Johannessen.

- Han fikk sjokk da blitzen gikk av. Vaktbåtene rundt Tirpitz oppdaget blaffet, og det ble slått full alarm, fortsetter han.

Tilfeldigvis var Solveig Lindrupsen, datteren til telegrafbestyreren på besøk. Solveig var bare tolv år gammel, men hun fikk fotoapparatet ned i ranselen sin med beskjed om å levere det til hjemmefrontens hemmelige hovedkvarter i Tromsø.

- Dette er det siste bildet som ble tatt av Tirpiz før hun ble bombet i senk 12. november 1944 av britiske fly, sier Johannessen.

Fra sender til museum

Etter krigen hadde Tromsø kringkaster sin glansperiode. Den nå amputerte sendermasten utenfor museet ble bygget i 1952. Den forbedret mottakingen østover, ikke uviktig i den kalde krigens tiår.

Etterkrigstidens Norge vokste fra fattigdom til velstand. Og radiolyden fra langbølgesenderen i Tromsø klang med, en trygg stemme som bandt landsdelen sammen til ett radiorike også da høyrevinder slapp nærradioene fri, og Televerket ble til Telenor.

Men i 1991 var det slutt. Mast og antenner var i dårlig forfatning. Senderen i Tromsø ble stengt, og en ny og ti ganger så kraftig langbølgesender ble bygget på Ingøy i Finnmark i år 2000. Den trauste, pålitelige langbølgen er ikke avlegs teknologi når du er ute en vinternatt i nord.

Evald Lindgård har i mange år ledet Tromsø telemuseum, og er fortsatt et levende leksikon om langbølgesenderens historie og en av ildsjelene som holder driften av museet igang. (Foto: Arnfinn Christensen)
Evald Lindgård har i mange år ledet Tromsø telemuseum, og er fortsatt et levende leksikon om langbølgesenderens historie og en av ildsjelene som holder driften av museet igang. (Foto: Arnfinn Christensen)

Tromsø-senderen ble museum. I dag er museet en av flere lokale telemuseer som drives med støtte fra Norsk telemuseum, en stiftelse under Telenor.

Men uten Roar A. Johannessen og andre idealister med en fortid fra Televerket ville neppe museet kunne holdt åpent.

Lenker:

Telemuseets side om Tromsø kringkaster

Bildealbum fra Tromsø telemuseum