Kostnadene ved et ødelagt klima beløper seg til mellom fem og tjue prosent av verdens samlede kjøpekraft.

Regnestykket ble presentert av tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, Nicholas Stern, som i 2006 på oppdrag fra den britiske regjeringen laget en rapport om de økonomiske implikasjonene knyttet til klimaendingene i det 21. århundret.

Ved siden av kunststykket å sette en presis prislapp på liv og økosystemer, maktet godeste Sir Nicholas muligens også å mobilisere homo economicus: Det er nemlig billigere å redde verden enn å la være.

Dør av klimaendringer

FNs klimapanel (IPCC) har også regnet på klimaendringene i sin fjerde hovedrapport. De sier at det koster omtrent 5,5 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt å stabilisere klimagassutslippene på et nivå som kun impliserer en temperaturstigning på 2,0-2,8 ˚C over førindustrielt gjennomsnitts-nivå, innen år 2050.

Pussig nok er dette det mest optimistiske scenariet som panelet har regnet på. Ved to graders temperaturøkning inntreffer nemlig visse selvforsterkende prosesser i naturen: Systemer som hittil har bundet klimagasser vil begynne å frigi dem i stedet.

Allerede ved en økning på 1,5 grader vil flere hundre millioner mennesker bli berørt av vannmangel, tørke og hungersnød, og nær en femtedel av verdens arter bli utryddet, ifølge britiske Met Office.

Per i dag ligger vi 0,6 grader over førindustrielt nivå. I følge Verdens helseorganisasjon dør 150 000 mennesker årlig som en indirekte følge av de klimaendringene som allerede har inntruffet.

- Moralsk plikt og mye penger

Med Kristian Birkeland preget på 200-lappen og så mange fosser i rør, er det nærliggende å anta at Norge kommer godt ut av CO2- sammenligningen også.

Riktignok var 99,7 prosent av Norges energiproduksjon utslippsfri inntil gasskraftverket på Kårstø ble satt i drift første november. Men utslippene fra industri og olje- og gassproduksjon på norsk sokkel gjør at Norge kommer ut blant verstingene i klassen hva gjelder klimagassutslipp per capita.

Av det totale sluttforbruket på 223 TWh for 2005, stammet 43 prosent fra kull, koks, gass og petroleumsprodukter. Med utgangspunkt i lik-utslippsrett-for-alle-tankegangen, må Norge på lik linje med andre I-land redusere sitt klimagassutslippp med 95 prosent for å forhindre en global temperaturøkning på mer enn to grader over førindustrielt nivå. Det er det nivået Norge har forpliktet seg til.

Geir Anton Johansen, professor i fysikk ved Universitet i Bergen, advarer imidlertid mot å tenke for lokalt og kortsiktig når klimatrusselen er global og har en virkningstid langt utover menneskelig levealder og politiske fireårs-horisonter.

- Klimaet er globalt. Vi kan ikke si at dette er Norges klima, og at dette er Kinas klima. Derfor må vi også tenke globalt for å finne en løsning. Samtidig er det simpelthen livsnødvendig å tenke langsiktig, sier Johansen.

- Det er som å kjøre bil: Du må ha blikket festet langt fremme. Styrer du etter grøften, havner du i grøften, sier Johansen. Han understreker viktigheten av å forske - og handle - umiddelbart:

- Uansett hvilke teknologier vi i fremtiden skal basere vår energiproduksjon på, er vi nødt til å ta utgangspunkt i dagens forskning. Skal vi kunne ha noe banebrytende om 15-20 år, er det med andre ord avgjørende at det avsettes mye mer midler til forskning så snart som råd, sier han, og poengterer Norges rolle i den videre verden:

- Det er få land som har de samme økonomiske forutsetningene for å bidra til å løse klima- og energikrisen som det Norge har. Denne muligheten stammer sågar fra vårt bidrag til klimautfordringen. Vi har tjent oss søkkrike på fossilt brennstoff.

- Derfor mener jeg det er vår moralske plikt til å bidra med erfaring og kompetanse som også kan komme andre land til gode, sier Geir Anton Johansen.

Mongstad, we have a problem

Statsminister Jens Stoltenberg har omtalt CO2-rensing som «vår månelanding».

I Soriamoria-erklæringen lovet regjeringspartiene full rensing innen 2009, og vi er servert vyer om at dette skal bli pilotprosjekter av verdensledende kaliber.

Det nye gasskraftverket på Kårstø i Tysvær åpnet første november. Verken det eller Mongstad-anlegget ser nå ut til å få CO2-rensing før tidligst 2011-2012.

Evinnelige diskusjoner om økonomi og å vente på ny teknologi har vært sedvanlige hemskoer, men nå ser det ut til at også EU kan stikke kjepper i hjulene.

Årsaken er regjeringens tunge subsidiering av renseanleggene. Bare til neste år har regjeringen planer om å bruke nærmere en milliard kroner på CO2-håndtering på Mongstad og Kårstø. Dette kan bli rammet av konkurranselovene under EØS-avtalen.

Kjernekraft eneste som monner

Samtidig som vi i dag har store problemer med å håndtere de allerede svært omfattende utslippene av klimagasser knyttet til dagens energiproduksjon, vil verdens energibehov fortsette å vokse i takt med økte folketall og ny industri.

- Sannsynligheten for å begrense vårt energiforbruk er omtrent like stor som om vi alle skulle gå kollektivt ned i lønn, sier Geir Anton Johansen. Han mener det kun er én teknologi per i dag som realistisk sett kan supplere og erstatte forurensende kraftproduksjon på verdensbasis: kjernekraft.

- Vi må utvikle teknologi som også fattige land kan bruke, ellers mister vi det globale perspektivet. Vi må satse der satsingen nytter. Ser du på klimaregnskapet, er kjernekraft det eneste som virkelig monner, sier Johansen.

- Basert på tall fra Nordpool og Endex, er investeringskostnadene for kjernekraft lavere enn vindkraft, biokraft og gasskraft både med og uten CO2-rensing. En investering i kjernekraft beløper seg her til cirka 25-35 øre/KWh.

- I samme regnestykke koster gasskraft 40 øre/KWh uten rensing og 60 øre/KWh med rensing. De eneste energiformene som kan måle seg med kjernekraft er enten vannkraft eller kullkraft uten CO2-rensing, sier Johansen.

Behøver kombinasjon av virkemidler

- Skal en få til en CO2-reduksjon som virkelig monner, må man imidlertid satse på en kombinasjon av virkemidler. Det betyr at vi trenger betraktelig mer sol-, vind- og bioenergi, og en betydelig satsing på CO2-fangst og -lagring, sier Sverre Aam.

Styreleder i Energiforum og professor i energiøkonomi ved NHH, Einar Hope, er enig:

- Det som monner vil være teknologisatsing på fangst og binding av CO2 på produksjonssiden, kombinert med en høy kvotepris i markedet. Fornybare energikilder vil etter hvert få bedre konkurransevilkår.

- Dette vil imidlertid ikke være politikernes fortjeneste, men markedets. Knapphet i de ikke-fornybare ressursene vil nødvendigvis reflektere seg i prisene. Omlegging til andre energiformer vil dermed tvinge seg frem, sier Hope, som imidlertid er skeptisk til de globale reduksjonsmulighetene på kort sikt.

Ønsker seks mrd i støtte

Siden elektrisitetsproduksjonen i Norge er basert på vannkraft, kan den variere betydelig fra år til år. Mens vi i normalår går i balanse, er vi i tørre år nettoimportør av kraft fra utlandet.

I praksis betyr det at enhver nordmann på et eller annet tidspunkt har basert sin varme på både tysk kullkraft og russisk kjernekraft. Regjeringen har som mål å styrke energibalansen i Norge med 30 TWh fra 2001 til 2016.

Dette skal skje gjennom økt satsing på både energisparing og fornybar energi. Samtidig er de fleste analytikere enige om at det nye europeiske CO2-kvoteregimet som innføres fra nyttår vil gjøre strøm dyrere både på kontinentet og i Norge.

Dette kan sannsynligvis bidra til å bremse veksten i det norske forbruket.

Den eventuelle utbyggingen av fornybar energi i Norge, er imidlertid avhengig av hvilket subsidienivå staten velger å legge seg på. Foreløpig introduseres en såkalt feed-in-ordning på 8 øre/KWh fra neste år.

Bellona hevder dette kun er en tredel av hva som trengs for å være et godt incitament. Vindkraftbransjen selv krever også et støttenivå på over 20 øre/KWh for å sette i gang nyutbygginger. Får bransjen viljen sin, vil dette koste norske forbrukere og skattebetalere seks milliarder kroner i året (danske forbrukere som betaler under halvparten av dette i grønne subsidier, har allerede protestert mot at produsentene får handle i et liberalt marked, mens forbrukerne er underlagt planøkonomiske prinsipper).

Krever strøm til sokkelen

En betydelig andel av Norges utslipp stammer imidlertid fra in situ-gasskraftverk på oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Regjeringen har drøftet en elektrifisering av norsk sokkel som et mulig klimatiltak, men foreløpig har dette tiltaket blitt avfeid som «et svært kostbart tiltak, uten opplagt miljøgevinst», for å låne ordene til Oljedirektoratets direktør Gunnar Berge.

Bellona, som tidligere i år laget et nytt regnestykke på prospektet om å hente ren strøm fra fastlandet fremfor å benytte sterkt forurensende gassturbiner på plattformene, kom frem til et annet resultat.

De mener rundt fem millioner tonn CO2- ekvivalenter, eller ca ti prosent av Norges totale utslipp av klimagasser, kan fjernes gjennom å elektrifisere store deler av sokkelen, og det til en prislapp 70-80 prosent billigere enn det Norges vassdrag og energidirektorat (NVE) og Oljedirektoratet kom frem til i den rapporten som Gunnar Berge baserte sitt syn på.

- Elektrifisering er stjerneeksemplet på hvor politikerne bør gå inn og ta grep for å kutte i utslippene. Vi må fortsatt ha avgifter og kvoteplikt, men det viktigste her er at regjeringen må ta ansvar for at det bygges ut infrastruktur. De kan ikke skylde på at det ikke vil lønne seg, sier Bellonas Fredric Hauge.

Alternativt har Norge potensial til å bli nettoeksportør av ren energi.

- Hvis vi elektrifiserer norsk sokkel, vil dette raskt kreve både ti og femten TWh. Men om dette scenariet uteblir, og vi får utnyttet potensialet på vann-, vind- og bioenergi, har Norge muligheten til å bli en storeksportør av ren og verdifull fornybar energi til kontinentet, sier NVEs kommunikasjonsdirektør Sverre Sivertsen.

Unnlatelsessynden er verre

De største menneskeskapte utslippene i verden kommer fra kraftverk med fossilt brensel, det være seg kull, olje eller gass. Prognosene fra det internasjonale energibyrået IEA viser at i 2030 vil CO2-utslipp fra industri og kraftverk stå for nesten 62 prosent av alle menneskeskapte utslipp av klimagasser.

FNs klimapanel har regnet seg frem til at nødvendige tiltak i denne sektoren alene vil kreve investeringen i en prisklasse rundt 20 000 milliarder amerikanske dollar.

- Konsekvensene ved en temperaturstigning på to grader vil få alle tall til å blekne i sammenligning, sier Geir Anton Johansen.