Produksjonen av siloksaner startet allerede i 1940-årene. Da ble de i hovedsak brukt til å produsere silikonpolymerer, men det ble tidlig klart at stoffene kunne brukes på andre måter, spesielt til personlige pleieprodukter. 

I dag er siloksaner viktige ingredienser i både deodoranter, sjampo, hudkremer og hårstylingprodukter. Dette er stoffene som gjør innholdet glatt og lett å påføre, og som bærer med seg godlukten.

– Bare se på innholdsfortegnelsen på det du har på badet. På flere av flaskene finner du sannsynligvis ord som cyclopentasiloxane eller cyclomethicone, sier Ingjerd S. Krogseth, forsker ved NILU – Norsk institutt for luftforskning. 

– Når vi bruker disse produktene, kan siloksanene enten fordampe til luft eller vaskes av og følge med ut i avløpet. Slik ender de opp i miljøet

Den potensielle miljøfaren ved bruk av siloksaner er grunnen til at politikerne i EU nå vurderer å forby eller begrense stoffet. 

Her er en oppsummering av de viktigste milepælene i forskningen på siloksanene:

1990-2000-tallet: Under lupen

I løpet av 1990-tallet fant forskere ut at siloksantypen kjent som D4 var giftig for flere vannlevende organismer. Derfor ble D4 i stor grad erstattet med siloksantypen D5 i personlige pleieprodukter.

Etter hvert begynte siloksanforbindelsene å tiltrekke seg oppmerksomhet fra offentlige instanser, blant annet basert på resultater fra kjemiske beregninger av potensielle nye miljøgifter i naturen.

Regnemodellene kan forutsi hvorvidt et stoff kan overleve lenge i miljøet, hope seg opp i levende organismer eller ha evne til å transporteres langt.

Men modellene må bekreftes gjennom faktiske målinger i miljøet.

– Å måle spormengder av siloksaner i miljøet er en stor utfordring for kjemikere. Ikke bare tar vi med oss stoffene inn i laboratoriet i form av hudkrem eller deodorant, men siloksaner er også viktige komponenter i laboratorieutstyr. Dette kan påvirke resultatene og dermed også føre til feilaktige konklusjoner dersom studiene ikke er nøye gjennomført, sier seniorforsker Nicholas Warner ved NILU.

2005: Høye nivåer i norden

Warner forteller at det var ikke før i 2005 at NILU og Svenska Miljöinstitutet (IVL) analyserte og fant høye nivåer av siloksaner i prøver tatt flere steder i Norden.

Generelt viste resultatene fra Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island og Færøyene høye nivåer av siloksaner i prøver tatt nær befolkede områder.

Warner forteller at de norske prøvene, samlet langs den sørlige kysten av Norge, indre Oslofjord og Mjøsa, viste målbare nivåer av D4 og D5 i fisk. Spesielt alarmerende var de svært høye D5-konsentrasjonene funnet i fisk fra Oslofjorden. Dette skapte bekymring for at siloksaner har en risiko for å hope seg opp i levende organismer.     

2006-2007: På verstinglista

Funnene fra 2005 resulterte i at Miljødirektoratet året etter satte D5 på den nasjonale «verstinglista» over kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø. Målet var å stanse utslippene innen 2020.

Det førte også til at NILU, i samarbeid med siloksanindustrien og NIVA, gjennomførte en oppfølgingsstudie i 2007. Forskerne konsentrerte seg om Oslofjord-området og tok prøver av slam og avløpsvann fra kloakkrenseanlegg, sjøvann, sedimenter, blåskjell, flyndre og torsk.

Funnene fra 2005 ble bekreftet. 

2008-2009: Etablerer standarder

I 2008 utførte Akvaplan-niva sammen med NILU og flere andre internasjonale partnere en screening etter nye miljøgifter i Arktis, inkludert siloksaner.

Nicholas Warner, som da var forsker i prosjektet Contaminants in the Polar Regions (COPOL), organiserte en oppfølgingsstudie. 

Denne studien bekreftet at siloksaner i fisk og sedimenter var til stede i Arktis på grunn av lokale kloakkutslipp.

Samtidig sto forskere fra Stockholms Universitet bak den første metoden som kunne påvise siloksaner i lave konsentrasjoner i luft. De brukte også en modell som kunne reprodusere målte konsentrasjoner av D5 i luft i Sverige og som samtidig forutsa at siloksaner trolig kunne transporteres med luft til Arktis. 

– Dermed fantes det antakelig to kilder til siloksaner i Arktis: Det som slippes ut med lokal kloakk og som kan tas opp i fisk, og det som kanskje fraktes hit sørfra via luft, forklarer Warner.

2010: Overraskende funn i norsk fisk 

– Den analytiske utviklingen som skjedde rundt 2010, la grunnlaget for mange nye funn av siloksaner i miljøet, forteller Ingjerd Krogseth. 

I 2010 fant NIVA og Stockholms Universitet at D5 ble tatt opp i fisk i Mjøsa, med konsentrasjoner som ble høyere jo høyere opp i næringskjeden de kom. Dette ble understreket av en oppfølgingsundersøkelse i 2012, der NIVA og Stockholms Universitet fikk bekreftet at D5 ble tatt opp i fisk i både Mjøsa og Randsfjorden.

– Dette kom som en overraskelse, sier Warner.

– Selv om siloksannivåene vi har funnet i fisk er høye sammenlignet med nivåene vi finner av klassiske miljøgifter som PCB, har andre studier fra Oslofjorden, Lake Pepin i USA og Lake Erie i Canada vist at siloksankonsentrasjonene avtar etter hvert som du beveger deg oppover i næringskjeden. Dermed sitter vi igjen med en rekke spørsmål om hvilke faktorer som påvirker hvordan siloksaner tas opp og akkumuleres i næringskjeden. Kan for eksempel Mjøsa på noen måte skille seg fra de andre undersøkte miljøene?

2011-2012: Langtransport i luft

Det er organismer som lever i vann der avløpsvann slippes ut, som er mest utsatt for siloksaner. Men det er størst mengde siloksaner i atmosfæren.

– Mesteparten av siloksanene som er i produktene vi bruker til å vaske eller smøre oss med, fordamper og flyr av gårde med vinden, kanskje helt til Arktis, forklarer Ingjerd Krogseth.

I 2011 var hun med på en studie der D5 ble målt i luftprøver på Svalbard. – Forskningen bekreftet de tidligere modellsimuleringene om at siloksaner sannsynligvis kan transporteres med luft til Arktis, noe som er et viktig kriterium for å kunne klassifisere et stoff som miljøgift. De målte konsentrasjonene var 100 til 1000 ganger høyere enn for den klassiske miljøgiften PCB, forteller Krogseth.

Forskerne antar likevel at siloksaner ikke er i stand til å avsettes fra luft til de arktiske økosystemene like effektivt som for eksempel PCB eller andre klassiske organiske miljøgifter.

– Vi er fortsatt mest bekymret for siloksanene som følger med kloakkutslippene, sier Krogseth.

I 2012 havnet også D4 på Miljødirektoratets «verstingliste».

2013: Økt overvåkning

Da NILU-forsker Linda Hanssen arbeidet med doktorgraden på UiT Norges Arktiske Universitet i Tromsø, oppdaget hun siloksaner i blodprøver fra gravide og kvinner som har passert overgangsalderen i Nord-Norge.

– Det ble ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom siloksannivåene i blodet og bruken av personlige pleieprodukter, forklarer Nicholas Warner. Han legger til at studier av andre organismer som puster i luft, som for eksempel seler, har også vist at både de og mennesker kan kvitte seg med siloksaner mer effektivt enn organismer som puster i vann.

Samme år startet NILU og NIVA opp to overvåkingsprosjekter på vegne av Miljødirektoratet. I 2013 ble siloksaner dessuten inkludert i overvåkingsprogrammet «Overvåkning av miljøgifter i luft og nedbør» på Zeppelinobservatoriet på Svalbard.

2014: Høye nivåer i Tromsø

Parallelt med overvåkningen startet det også opp nye forskningsprosjekter på siloksaner. Høsten 2014 samlet forskere inn vann- og sedimentprøver i Tromsøsund for å finne ut mer om hvilke nivåer av siloksaner lokalmiljøet ved arktiske samfunn utsettes for gjennom kloakkutslipp.

Ifølge Nicholas Warner fant de svært høye konsentrasjoner av siloksaner i avløpsvannet fra utløpene i Tromsø, mellom 100 og 20 000 nanogram per liter.

– Enkelte av målingene i avløpsvannet viste høyere konsentrasjoner enn tilsvarende målinger tatt i byer med større befolkning, forteller han.

– Vi tror svaret ligger i hvordan avløpsvannet behandles. De fleste renseanlegg i større byer har grundigere behandling av avløpsvannet før det slippes ut. Anleggene i Tromsø, og i mange andre lokalsamfunn i Nord-Norge og Arktis, har få eller ingen renseprosesser som bidrar til å fjerne disse kjemikaliene.

Nå og framover

For tiden jobber Warner og Krogseth med prosjektet NORDIC-LACS (Nordic lake exposure to cyclic siloxanes). Ved å bruke både målinger og modellering skal de undersøke siloksaner i en arktisk innsjø.

Mer informasjon om dette vil i tilfelle være svært relevant for prosessene som for tiden utspilles på politisk nivå, ifølge Ingjerd Krogseth.

Det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) uttalte nemlig tidligere år at D4 og D5 overlever svært lenge i naturen og tas svært fort opp i næringskjeden. Senere inviterte ECHA til en høringsrunde om et forslag fra Storbritannia om å begrense bruken av D4 og D5.

Forslaget går ut på å forby stoffene i nivåer høyere enn 0,1 prosent i hygieneprodukter som vaskes av under normal bruk, for eksempel sjampo, balsam og såpe.

Hvorvidt dette skjer, er foreløpig et politisk spørsmål.